Bad Moon Rising
desember 8th, 2010 | Published in Byen
Noen plater hører man på i korte perioder og så glemmer man hele greia. Når de tilfeldigvis avspilles i det generelle bakgrunnssuset fra radio, soundtrack eller man snubler over dem noen år senere forstår man ikke helt hva som var så storveis med det i utgangspunktet. Mesteparten av fjortis- og tenåringssmaken er av denne type. For min del hører jeg fremdeles mye på 60-talls musikk, men rører aldri en Doors-utgivelse lenger (Selv om i hvertfall Strange Days og LA Woman trolig fremdeles er hørbare).
Men noen ganger får man seg en overraskelse. Sonic Youths Bad Moon Rising var ikke akkurat den mest spilte Sonic Youth-platen jeg hadde. Goo, Dirty og Sister fikk alle mer spilletid i den oppskriftsmessig lissomdepressive senpuberteten. Tidvis i overkant industriell støy og rotete låtstrukturer over hele fjøla gjorde at dette ikke var noen vinner på vorspielene (som ikke akkurat var direkte folkelige i utgangspunktet.) men i et innfall for en tid tilbake satte jeg den på igjen og dette er en klassiker som definitivt har tålt tidens tann.
Som en av de gretne anmelderne på Amazon skriver: «It’s alternative all right — an alternative to listening to music.»
Jepp.
