Bad Moon Rising

Noen plater hører man på i korte perioder og så glemmer man hele greia. Når de tilfeldigvis avspilles i det generelle bakgrunnssuset fra radio, soundtrack eller man snubler over dem noen år senere forstår man ikke helt hva som var så storveis med det i utgangspunktet. Mesteparten av fjortis- og tenåringssmaken er av denne type. For min del hører jeg fremdeles mye på 60-talls musikk, men rører aldri en Doors-utgivelse lenger (Selv om i hvertfall Strange Days og LA Woman trolig fremdeles er hørbare).

Men noen ganger får man seg en overraskelse. Sonic Youths Bad Moon Rising var ikke akkurat den mest spilte Sonic Youth-platen jeg hadde. Goo, Dirty og Sister fikk alle mer spilletid i den oppskriftsmessig lissomdepressive senpuberteten. Tidvis i overkant industriell støy og rotete låtstrukturer over hele fjøla gjorde at dette ikke var noen vinner på vorspielene (som ikke akkurat var direkte folkelige i utgangspunktet.) men i et innfall for en tid tilbake satte jeg den på igjen og dette er en klassiker som definitivt har tålt tidens tann.

Som en av de gretne anmelderne på Amazon skriver: «It’s alternative all right — an alternative to listening to music.»
Jepp.


Expressway to Yr Skull: Bakgrunnslyd 1990-95

Man kunne muligens ønske at de unge, kvinnelige frivillige sikkerhetsvaktene var litt mer hardhendte i kroppsvisiteringen ved inngang til festivalområdet, men bortsett fra denne lille detaljen var årets torsdag på Øya en storveis opplevelse. Direkte årsak til at jeg var der, var for å se Sonic Youth.

Første gang jeg hørte Sonic Youth var på det legendariske MTV-programmet 120 Minutes. I perioden 1991-1993 dro jeg nesten hver søndag til mine kompiser Morten eller David som bodde i en litt mer sentral Kristiansansforstad og hadde kabeltv med MTV. Musikksmaken min de neste årene ble mer eller mindre definert av disse turene.

På en topp 10 liste over de mest grensesprengende videoøyeblikkene vil første gang jeg så «Dirty Boots» glatt ligge i øverste halvdel av lista. Låten er tredjesingelen fra Goo. Selv om Daydream Nation, Sister og muligens også Dirty trolig er bedre, er likefullt Goo min defintive favoritt blant Sonic Youth-platene.

Her er resten av topp 10-listen i urangert rekkefølge. I noen år var dette grunnstammen i soundtracket til tilværelsen. På alle festene, alle vorspielene, alle nachspielene i et par år fra ca 1990-95 ble minst en av disse artistene eller gruppene spilt:

Stereolab: Ping Pong

Afghan Whigs: Turn on the Water

Jane’s Addiction: Been Caught Steeling

Saint Etienne: You’re in a bad way

Stone Roses: Fool’s Gold

Happy Mondays: Step On

Aphex Twin: On

Dinosaur JR: Freak Scene

The Orb: Little Fluffy Clouds