Prisen for ukens tristeste fyllik går til…

I kjølvannet av den forestående flyttingen ut i de nære forsteder vil nok antall turer innom Bien på Danmarksplass øke markant. I går var vi med på den ukentlige quizen. Med en relativt topptung lagoppstilling dro vi greit i land seieren og bargavekortet på 300 kroner sikrer fremtidig deltagelse.

På tross av beliggenheten er klientellet på Bien oppegående og veldannet. To slitne karer hadde likevel tatt veien rundt hjørnet fra Danmarkskroen. De gjorde ikke så mye av seg, rent bortsett fra høylytt sutring når undertegnede misforsto reglene og tidspunkt for utropsspørsmålene og tok fra dem et poeng ved rope ut svaret på et musikkspørsmål: «JUSSI BJØRLING!!!!».

Slike folk er dessverre sjeldent langsinte og når quizen gikk mot slutten benyttet de avbrekket mens dommerne regnte ut resultatlisten til å fylleskravle med de andre lagene. De kjørte en typisk fortroppmanøver: Den ene blander seg inn med en helt vilkårlig kommentar:

– Kameraten min har studert sosiologi men han har ikke peiling. Jeg er gammel sjømann og….

Så begynner en lengre utlegning om kameratens manglende kunnskapsnivå ispedd anekdoter fra sjømannslivet. Når brohode er etablert kommer fyllik nummer to og plutselig står to slitne karer og skravler til meg. Dette er ganske slitsomt, men jeg har vært ute en vinterdag før så trekker et ess frem fra ermet:

– Han har gått på sammenliknende politikk! sier jeg og peker på Jonas som sitter i sofaen på andre siden av bordet. En klassisk avledningsmanøver som får begge to til å forflytte seg bort til en skrekkslagen Jonas som med tvangsaktig dannelse må hører på nedslitte karers faglige biografi:

– Jeg tok statsvitenskap i ’77.

Den slitne mannen tar en kunstpause for å huske noe fra tiden som statsviterstudent men det dukker ikke opp noe konkret. Istedet kommer en mer personlig betraktning:

– Jeg var far til to sønner den gangen.

Se også Denne trappen går ned.


Dette er Iron Maiden

I en samtale er det to typer kunstpauser: Det er de kunstpausene som brukes til å forbedre argumentasjonen eller komme på nye opplysninger i sakens anledning. Dette er ganske sjeldent. Adskillig mer utbredt er den andre typen; Det er de kunstpausene som lar tiden gå slik at alle motargumenter blir glemt.

En tirsdag tidligere i måneden var jeg på pubquiz. I pausen slår dj’en ut håret og setter på en heavy metal-låt. Et av medlemmene på det noe ad-hoc pregete quizlaget lytter ettertenksomt til musikken:

Quizmedlem: Er dette Iron Maiden?
Jeg: Nei, detter er ikke Iron Maiden.
Quizmedlem: Hva er det da?
Jeg: Vet ikke, men det er ihvert fall ikke Iron Maiden.
Quizmedlemmet lener seg skuffet tilbake og lytter konsentrert til musikken. Etter en liten stund kommer konklusjonen: Dette er Iron Maiden.

Vi kom ganske langt ned på resultatlisten den kvelden.