Lyset fra sykkellykten gjør at fotgjengere man passerer bakfra lettere blir oppmerksom på at man kommer. Det er da også langt færre ute til fots på denne tiden av året. Veien over Munkebotn har et litt annet klientell enn resten av byfjellene; mer lokalfolk fra Eidsvåg og Sandviken som tar kveldsturen sin eller lufter hunden, og færre mosjonister i rask gange, for late til å jogge eller henge rundt i et treningsstudio men i fullt treningsutstyr likevel. Selv om de altså bare er fotgjengjere.

En liten vekker å oppdage hvor vanskelig det er å se gående uten refleks. Selv i sparsommelig belyste Fjellveien er de fleste gående bare mørke skygger man såvidt skimter frem til man er helt nær dem. Enda verre er hunder som man ikke helt har kontroll på. På hver tur møter man alltid en hundeeier eller to som lar beistet sitt virre fritt rundt i veibanene. Disse hundene stopper alltid forvirret opp når jeg kommer syklende, de står som regel helt stille frem til jeg har valgt hvilken side av veien jeg vil sykle forbi dem på. Hundene velger uten unntakt samme. Et klart eksempel på et av hullene i Darwins lære om survival of the fittest (I år er det forøvrig 200 år siden Darwin ble født og 150 år siden han publiserte On the Origin of the Species!).

Se også løypeprofilen for Munkebotn-Jordal

og Stockholm University research shows dogs are getting dumber (via Digg)

Paradokset er at lange bakker aldri er mer ensformige enn første gangen man sykler dem; Selv den relative slake stigningen opp mot Munkebotn fremstår første gang som en grå vegg av heseblesende lunger som sakte sprenges mens blodtåka gradvis får hjernen til å svartne. Men etter noen ganger er man kjent med bakken, da åpenbarer alle detaljene seg; de varierende stigningene, de små pusterommene underveis; etterhvert får en favorittområder: små strekk hvor man kan slippe seg ekstra løs og stigningsgraden på underlig vis bidrar til å forsterke fartsfølelsen eller uovervinnelige kneiker som gir etter til slutt og svinger hvor girskifte på riktig punkt skyter sykkelen videre oppover mot toppen. Til slutt har man delt så mange slitsomme øyeblikk i regn og vind med bakken at det utvikles et slags avhengighetsforhold som skaper savn når det blir for lenge mellom hver gang man tråkker oppover. På fine solskinnsdager går jeg fra kontoret og ser opp mot Fløyen og Rundemannen med en jublende forventning i kroppen om at rett etter en kjapp 27 fra hotwoken er det avgårde. Oppover.

Og nå er det altså i gang igjen. 2009 blir et fint år.

Høsten skal herje litt til før vinteren er her for alvor, men idag var likefullt første sykkelrunde på den faste vinterruta Jordal og tilbake. Fremdeles fine forhold opp til Rundemannen, sånn rent bortsett fra at dagslyset er forsvunnet før jeg rekker å tenke på en liten middagslur. Så for å slippe stresset er det like greit å bytte over til en ren asfaltløypa som funker fint i mørket. I motsetning til Fløyen/Rundemannen som stort sett går konstant rake veien oppover er Jordalturen noe mer varierende. Den har fem store bakker:

Korskirkeallmenningen-Fjellveien: Samme start som til Rundemannen, men siden den blir etterfulgt av en slak nedoverbakke blir dette i denne sammenhengen en mer spurtaktig affære i den lange bratte stigningen mellom Skansen og Fjellveien. Morsomt etter måneder med litt avventende tempo akkurat her.

Fjellveien-Munkebotn: Lang, og moderat bratt. Dermed også en liten nøtt siden man må prøve seg frem med tyngre gir og betraktelig høyere tempo enn vanlig. I denne stigning hører man praktisk talt Kaggestads stemme inne i hodet snakke om kjørestyrke.

Jordal-Munkebotn: Ligner litt på forrige bakke, men nå er bena skikkelig varme og stigningen er noe slakere. Kanskje en av mine favorittbakker for her går det skikkelig unna. Her snakker jeg om kjørestyrke med meg selv. Men det går skeis på toppen; Når man kommer ut av skogen og opp til demningen er det lett å tro bakken er over. Men før det går nedover igjen venter ca 1 kilometer med slak oppoverbakke som ser ut som den er slak nedover. Denne optiske illusjonen tar knekken på selvtilliten som bygde seg opp i hardkjøret tidligere i bakken.

Fjellveien: Ikke så veldig bratt, tidvis grov grus og et par krappe svinger hvor man mister all fart. Men først og fremst en hvileetappe til den siste bakken.

Fjellveien Stasjon-Fløyen: På Rundemannenturen er bena her normalt på randen av å stivne i sjokk etter den harde starten. Men som avslutning på Jordal-løypa er bena overraskende opplagt. Jeg har aldri sammenlignet tidene, men vil tippe det ikke går så veldig mye tregere tross omveien til Jordal. En forutsetning er at man spiste skikkelig før turen, hvis ikke kan det bli fristende å sette seg ned å grine på benken i de siste bratte svingene.

Men tilslutt sitter man på utsiktsplatået på Fløyen. Det regner og blåser og tåken er en grå vegg i mørket helt til vinden lager et lite hull. Byens lys hilser smilende.