Dette tar aldri slutt. Aldri.

Blant de mer uventede lærdommene etter et par måneder i den nye leiligheten er oppdagelsen av at oppussing er et konsept uten slutt. I beste fall får man kortere perioder hvor den bedre halvdel stilltiende aksepterer noen dagers stillstand før nye prosjekter presser seg inn i samtalen over middagsbordet. I helgen kom det på plass en hylle i kjøkkenvinduet. Siden denne ikke bare er sammenskrudde IKEA-deler men faktisk består av tilpasninger av innkjøpt planke på hele 4 m 19 cm trodde jeg at nå skulle det holde for en stund. I et anfall av overmot lot meg lure inn i et lumsk bakholdsangrep over fiskepinnene:

Jeg: aiai, dette ble en bra hylle
Samboer: Ja, den er fin!

Hun sier det med så stor entusiasme at jeg hurtigtygger fiskepinnene før jeg lemper mer ved på bålet:

Jeg: Ja, her er det til og med plass til nips og noen potteplanter.
Samboer: Fint det, men nå er det vitrineskap som er neste på listen..

Vitrineskap?! Jeg er ikke fremmed for å bruke obskure fremmedord når det trengs, men «vitrineskap» hører ikke hjemme i vokabularet til noen under 50 år. Jeg tygger videre på fiskepinnene mens jeg ser ned på butikken på andre siden av gaten. Den faste underholdningen ved alle måltidene er å observere trafikken inn og ut av sjappa. Jeg innser at denne gangen er jeg hovedperson i min egen komedie og at det er på tide å finne på nye unnskyldninger til å utsette ting.

Å pusse opp dreier seg ikke om å bli ferdig i tide til noe som helst. Det handler om å oppnå erkjennelsen av at det ikke har noen hensikt å skynde seg inn i evigheten.


Forstadssamtaler

IMG_1273

En 35-åring er på sommerbesøk i barndomshjemmet. Han er på vei ut for å ta noen øl med et knippe gamle kompiser:

35-åring : Da går jeg.
Foreldre 1: HÆ?
35-åring: Da går jeg.
Foreldre 1: Når kommer du hjem?
35-åring: Enten med siste bussen eller med drosje.
Foreldre 1: Det går ikke noe nattbuss!
35-åring: Som sagt: Enten siste bussen eller drosje.
Foreldre 1: Hmpf!
Foreldre 2: Husk nøklene.