Her kommer vinteren

Høsten skal herje litt til før vinteren er her for alvor, men idag var likefullt første sykkelrunde på den faste vinterruta Jordal og tilbake. Fremdeles fine forhold opp til Rundemannen, sånn rent bortsett fra at dagslyset er forsvunnet før jeg rekker å tenke på en liten middagslur. Så for å slippe stresset er det like greit å bytte over til en ren asfaltløypa som funker fint i mørket. I motsetning til Fløyen/Rundemannen som stort sett går konstant rake veien oppover er Jordalturen noe mer varierende. Den har fem store bakker:

Korskirkeallmenningen-Fjellveien: Samme start som til Rundemannen, men siden den blir etterfulgt av en slak nedoverbakke blir dette i denne sammenhengen en mer spurtaktig affære i den lange bratte stigningen mellom Skansen og Fjellveien. Morsomt etter måneder med litt avventende tempo akkurat her.

Fjellveien-Munkebotn: Lang, og moderat bratt. Dermed også en liten nøtt siden man må prøve seg frem med tyngre gir og betraktelig høyere tempo enn vanlig. I denne stigning hører man praktisk talt Kaggestads stemme inne i hodet snakke om kjørestyrke.

Jordal-Munkebotn: Ligner litt på forrige bakke, men nå er bena skikkelig varme og stigningen er noe slakere. Kanskje en av mine favorittbakker for her går det skikkelig unna. Her snakker jeg om kjørestyrke med meg selv. Men det går skeis på toppen; Når man kommer ut av skogen og opp til demningen er det lett å tro bakken er over. Men før det går nedover igjen venter ca 1 kilometer med slak oppoverbakke som ser ut som den er slak nedover. Denne optiske illusjonen tar knekken på selvtilliten som bygde seg opp i hardkjøret tidligere i bakken.

Fjellveien: Ikke så veldig bratt, tidvis grov grus og et par krappe svinger hvor man mister all fart. Men først og fremst en hvileetappe til den siste bakken.

Fjellveien Stasjon-Fløyen: På Rundemannenturen er bena her normalt på randen av å stivne i sjokk etter den harde starten. Men som avslutning på Jordal-løypa er bena overraskende opplagt. Jeg har aldri sammenlignet tidene, men vil tippe det ikke går så veldig mye tregere tross omveien til Jordal. En forutsetning er at man spiste skikkelig før turen, hvis ikke kan det bli fristende å sette seg ned å grine på benken i de siste bratte svingene.

Men tilslutt sitter man på utsiktsplatået på Fløyen. Det regner og blåser og tåken er en grå vegg i mørket helt til vinden lager et lite hull. Byens lys hilser smilende.