Neste måned er nye imorgen imorgen

Kanskje på tide med en noe friskere oppdateringsfrekvens her. Til og med mora mi har begynt å klage på at det er lite nytt.

På den annen side, dette er nå et av de få stedene hvor jeg ubekymret kan skyve ting foran meg uten at det blir dårlig stemning over middagsbordet av den grunn. I motsetning til løse lister i gangen og andre oppussingmessige utsettelsesprosjekter kan uskrevne bloggposter feies under teppet med den samme nonsjalante selvfølgeligheten man i mer rufsete tider ignorerte oppvasken som tårnet seg opp i det nedstøvede ungkarskollektivet man gjemte seg i.

Men i en serie bloggposter gjør Karlsen hjemmeleksen sin og presenterer sommerens leste bøker, her, her og her. Det var en påminnelse om at jeg for to måneder siden tenkte på det samme uten at jeg fikk fingeren ut av den grunn.

Bedre sent enn aldri.

Sommerlektyre 2010:

Aasmund Olavsson Vinje: Ferdaminne
Dette er en nyutgivelse av Vinjes samling med småartikler om en reise han tok fra Oslo til Trondheim i 1861. I likhet med Eilert Sundt gir Vinje her en beskrivelse av et hverdagsnorge som er fremmedartet både i forhold til dagens Norge, men også i forhold til de forestillinger vi i dag har om 1800-talls Norge. Samtidig skimter man gjennom Vinjes beskrivelser og analyser av den skittenstøvete, fattigslige men stadig vennlige og arbeidsomme landsbygda konturene av et mer moderne, og mer velkjent norsk samfunn. Vinje er en glemt helt.

Roberto Bolano: Ville detektiver
Det er noe uklart for meg om Roberto Bolano er det helt store eller ikke. At bøkene hans gjennomgående ser ut til å være 200-300 sider for lange er heller ikke akkurat oppklarende. Som med den posthumt utgitte 2666 legger Ville detektiver igjen en usikkerhet om den er en like bra bok som ideen om den er. Men sør-amerikansk litteratur er ikke hverdagskost og når Bolano i tillegg ikke har så mye som en liten fjert av magisk realisme i seg så foretrekker jeg å skumlese transportetappene fremfor å legge den fra meg. 2666 var bedre.

Cormac McCarthy: Blood Meridian
Jeg har ikke lest så mye Cormac McCarthy som jeg burde. Dette er en start. Dyster og voldelig. Hadde vært spennende med en parallellanalyse av Vinje og MacCarthys beskrivelser av henholdsvis norsk og amerikansk rural periferis sakte oppvåkning inn i moderniteteten. Men det får blir en annen gang.

James C. Scott: The Art of Not Being Governed
Muligens noe obskurt å lese en bok om fjellbønder i sør-øst Asia. Men her renner det over med konversasjonsmessige gullkorn. Aller mest aktuelt er Scotts teori om Zomia. En sone definert av sin høyde over havet og som dukker opp gjennom fjellområder i hele sør-øst asia. Zomia er en frisone for stammefolk som vil bort fra staten i lavlandet. Sosial organisering, landbruksformer, hvilke grønnsaker som plantes og motvilje mot å lære seg å lese er deler av repetoaret som brukes for å unngå å bli hersa med av lavlandets maktelite. For å understreke temaets anarkistiske strømninger har boken til og med et kapitell 6 1/2. Boston Globe har en fin oppsummering. Hadde Humla og jeg fremdeles frekventert Logen på fredagene ville denne boken blitt flittig referert til. Etter et par Fernet også med en innlagt parallell til Vinje og Gudbrandsdalbøndene i Ferdaminne.

Sam Lipsythe:The Ask
Kjøpte denne etter å lest omtale av den i New York Times. Helt ok bok om x-generasjonen som er blitt voksen. Les heller Douglas Coupelands Generation X en gang til. Eller enda bedre: Microserfs. Latsabbene kan se Clerks.

Yoshihiro Tatsumi: A drifting Life
800-siders tegneserieselvbiografi av en de mest kjente mangategneserietegnerne i Japan. Gøy i ca 600-sider før ymse 50-tallsmangaforlagsintriger begynner å oppleves noe smalt.

Dette var stress. Til neste år skal jeg lage denne listen før sommeren så slipper jeg å skrive noe om bøkene. Som min samboer sier når jeg somler: DU FÅR BARE MER Å GJØRE SENERE!


Forskjellige betydninger av det nå døde ordet Starvhus

Det er ikke lenger anledning til å sitte langs Logens bardisk en fuktig fredagskveld og plage Svarthumle med fernet-drevne monologer. Det er tidvis et stort savn, spesielt når dette gullkornet dukket opp:

For tiden leser jeg Aasmund Olavsson Vinjes bok Ferdaminne, en skildring av Vinjes reise fra Oslo til Trondheim sommeren 1860. Allerede kort tid etter at han har forlatt togstasjonen på Eidsvoll og gått et lite stykke til fots innover i skogen møter han de første fattigfolkene og Vinje skriver:

«Store bygder må endå meir enn store byar byggja seg opp verkmanna-hus (arbeiderboliger) både til å spara husfang og ved og ha sine driftsfolk nære inn-med jorda, og så med dette sjå betre etter at slike folk ikkje er late eller kastar tida si bort til unyttes; for den som ikkje kan fø seg sjølve, må stå under trugsmål til å gjera noko når han ikkje er sjuk eller gammal. Eit starvhus (tvangsarbeideranstalt) må til; det løner seg vel ikkje endefram eit slikt hus; men det løner seg endå mindre slikt som det er.»

Ordet starvhus vekker oppmerksomheten. I følge Vinje betyr dette altså tvangsarbeideranstalt (parantesene er orginale). I Bergen har man Starvhusgaten, en gatestump mellom Kaigaten og Markeveien. Jeg finner frem Bergen Byleksikon og der står det blant annet:

«Starvhusgaten, fra Torgallemnningen til Christies gate, ble regulert etter bybrannen 1855. Gammelt gatenavn (av norrønt starfhus, verksted) som henspiller på at skomakerne i byen i 1625 ble henvist til den nordøstlige bredden av Lille Lungegårdsvann med bodene sine.»

Så da er spørsmålet: Hvem tar feil: Vinje eller Bergen Byleksikon?