På sporet av den tapte tid (2004-2008)

I 2004 tok jeg toget fra Kristiansand til Bergen med togbytte i Drammen. Manglende rutine gjorde at jeg ikke fulgte med Sørlandsbanen helt inn til Oslo. Dermed ble det tre timer venting i Drammen istedet for en time i Oslo og tre timer i Drammen er  minst to timer mer enn man strengt tatt trenger for å rekke en runde rundt i Drammen sentrum, lunsj inkludert.

På tilbakeveien til stasjonen var jeg forlengst blitt lei av å snakke med selv så jeg svingte innom en bokhandel for å skaffe lesestoff til turen over fjellet. Dette var en periode hvor jeg generelt hadde vanskeligheter med å stable på bena noen som helst form for entusiasme, dermed bar det innom flere bokhandlere uten å finne noe som fristet. Skal man først kjede seg er det like greit å gjøre det på første klasse så  etterhvert orienterte jeg meg i retning av gamle litterære klassikere og sto tilslutt foran den røde rekka med de 7 pocketutgivelsene som tilsammen utgjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid .

Dette er en bokserie man ofte finner i bokhylla til høyt utdannede mennesker og stort sett er samtlige bind knapt blitt rørt av noe menneske etter at de ble satt inn i hylla første gangen. Siden jeg allerde var i et miserabelt humør etter tre meningsløse timer i Drammen plukket jeg ut første bind. Men allerede før Vikersund ble det klart hvorfor Prousts overdrevent omfattende verk står som en av verdenslitteraturens store høydepunkter. Dette er en av de mest velskrevne bøkene jeg noensinne har lest (sic) . Den overveldende detaljrikdommen i de tette beskrivelsene av et miljø og en gruppe mennesker som halter motvillig inn det moderne 20-århundre har en nærmest antropologisk karakter.

I dag, over fire år senere, har jeg fullført siste bind. Det ble ikke gjort i en sammenhengende lesing. I så fall ville nok min leselyst fått seg en alvorlig knekk; Det er grenser for hvor mye detaljerte, snirklete beskrivelser av fin de siècle -selskapelighetene til fransk overklasse man tåler i en sammenhengende dose. Men i en tid hvor man blir rastløs hvis filmklipp kryper opp mot 10 sekunder før det skjer et skifte er det at man faktisk kan bruke årevis på å bli ferdig med hele verket i seg selv en av verkets store kvaliteter.

Etter over 3500 sider med franske teselskaper slutter det slik:

"Hvis jeg i det minste kunne få beholde mine krefter lenge nok til å fullføre mitt verk, da ville jeg ikke unnlate først å la det beskrive menneskene (om det så måtte få dem til å ligne rene uhyrer) som vesener som opptar en så anselig plass i forhold til den begrensede plassen de er blitt tildelt i rommet, en plass som tvert om er over all måte forlenget – siden de, lik kjemper neddykket i årene, berører på en og samme tid epoker som ligger så langt fra hverandre, og som spenner over så mange dager som efterhvert har hopet seg opp – i Tiden  ", Marcel Proust, På sporet av den tapte tid (bind 7: Den gjenfundne tid) , s. 410