Screwdriver

IMG_20150912_202021

Dagens oppvaskcocktail: Screwdriver.

Vodka og appelsinjuice. Isbiter. Selv om Screwdriver tilhører de klassiske cocktailene er dens øyeblikk som rekvisita for mondene livsnytere over. I stedet var det ned til det norske, hovedsaklig mindreårige folkedypet denne drinken til slutt havnet.

Screwdriver er norske 17-åringers Pjolter. Den har nok mistet noe av glansen til sine yngre etterkommere, deriblant Absolutt Battery og Vodka Red Bull. Men alle disse er del av en cocktailfamilie hvis vedvarende appell skyldes evnen til å transporterer alkohol friksjonsfritt inn i kroppen.

Når vi drakk denne cocktailen som unge, var det med en følelse av at den åpnet opp en portal inn til en annen verden, til en ny tid, til nye steder. Men selv om Screwdriverens hverdagslige og nøytrale ingredienser utvilsomt inneholder et forbigående element av karnevalisering av barndommens forstadsunivers, er denne cocktailen først og fremst et uttrykk for den senpubertale festkultens konserverende anerkjennelse av uungåeligheten i det habituset den eksisterer innenfor.

Screwdriver er en deprimerende oppvaskcocktail. Det er en cocktail som bedøver deg, samtidig som den hvisker inn i øret ditt: «Det finnes ingen vei ut herfra.»


Absint og Angostura

IMG_20150905_200040

Dagens oppvaskcocktail er Absint og Angostura.

Etter forrige ukes traurige Gimlet var oppdraget å gjenreise troen på cocktails. Etter å studert barskapinnholdet landet jeg på en blanding av Absint og vann blandet 1:1, ispedd litt Angostura og noen spiseskjeer brunt sukker rørt ut i vann. Denne cocktailen har nok et navn, men dette er nærmest en Absintbasert Old Fashioned.

Jeg valgte isbiter i stedet for vann. Det er normalt uting i cocktails, men her skinner isbitene – Den første supen har Absintens fulle 55%-fraspark, før det gradvis ebber ut i takt med at isbitene tiner.
Smaksmessig minner dette om Kongen av Danmark-dropsene jeg fikk hos mormor når jeg var liten.

Mormor ville vært omtrent 100 i år. Selv om hun levde sitt liv til endes og døde mett av dage, savner jeg henne fremdeles. Med savnet kommer også et stikk av dårlig samvittighet over at jeg var en somlekopp som brukte så lang tid på å få ting stell. Mormor fikk aldri møtt Anne Taraldsen Heldal og ungene. Det ville gledet henne så mye.

De virkelige gode oppvaskcocktailene verdsettes ikke så mye på grunn av smaken, men for kvaliteten på samtalen du har med deg selv underveis. Absint og Angostura var en storslagen oppvaskcocktail.


Gimlet

IMG_20150829_181618

Dagens oppvaskcocktail er Gimlet.

Gimlet er enkel cocktail, normalt mikset med like deler gin og limelemonade (Rose’s Lime). Det finnes andre varianter hvor gin-andelen er betydelig større. Jeg valgte følge bermen på denne og mikset 50/50. Noe jeg angret på i ettertid, for dette er i overkant søtt.

Gimlet fikk hederlig omtale i Raymond Chandlers hardkokte krimklassiker The Long Goodby, så i hvert fall en gang i tiden har dette vært en cocktail for tøffe karer. Men i dag skal man ikke langt ned i glasset før man innser at dette bærer rett ned gata til cocktails for mennesker som ikke liker alkohol. Gimlet fremstår i ettertid som et forvarsel om at en dag er det bare sydenturister som drikker cocktail.

Som oppvaskcocktail er det også uheldig at Gimlet i liten grad egner seg til omtrentlig frihåndsblanding, til det er marginene til søtt skvip alt for små. Den etterlater seg også en desperat lyst på mer alkohol. Men da alt annet enn en Gimlet til.


Fernet Branca

IMG_20150815_200818

Dagens oppvaskcocktail er Fernet Branca.

Med et førsteinntrykk som minner om gammeldags munnvann og en ettersmak av livsløpsmessig forfall og stagnasjon, har Fernet Branca lenge vært den naturlige favorittdrikken til menn med overlang, middelmådig universitetsutdannelse og fullskjegg.

Dette er da også det første jeg normalt bestiller de få gangene jeg klarer å komme meg ut på kneipe. Og det er litt av frykt for å tilsløre gjensynsgleden jeg opplever disse sjeldne øyeblikkene at jeg lenge har vegret meg mot å drikke Fernet hjemme.

Som oppvaskcocktail har Fernet Branca likevel mye for seg. Den karakteristiske smaken er så kraftfull at man strengt tatt får dosen sin allerede ved første sup, og uansett hvor omfattende opprydning du står foran er det liten sjanse for at du vil ha noe ønske om påfyll.

Selv om det er element av vemod å drikke Fernet igjen, etterlater den seg først og fremst en følelse av lettelse og undring over at man tilslutt klarte å komme seg ut til forstedene likevel.


Drikk først (og så finner du ut etterpå hva det er)

IMG_20150711_190830

Dagens oppvaskcocktail er en velkjent drink vi alle møter med jevne mellomrom: Drikk først (og så finner du ut etterpå hva det er).

Denne cocktailen har et varierende innhold. Den defineres i stedet av avsenderes manglende vilje eller evne til å forklare hva det er før man har drukket den.

Om dagens cocktail kan vi umiddelbart si det er øl. Jeg fikk det av min tante. Hun igjen fikk det av ektemannen til min kusine, som brygget den selv på min gamle sommerjobbarbeidsplass Hesnes Gartneri. Første smak peker i retning av ale.

Som Drikk først-cocktail ligger denne i den fine «Dette er noe jeg hadde stående i skapet»-underkategorien.

Når jeg selv serverer Drikk først er det som regel Gammel Oppland fra lommelerke. De vanligste Drikk først-cocktailene man møter i voksen alder er blant annet Sambuca (ofte spandert av noen som nok har lest for lite bøker) eller Fernet Branca (ofte fra person som har lest for mange bøker). Men her er det mange variasjoner, og kontekst er avgjørende.

Kontinentale drikkevaner er normalt sløvsinn for middelklassen, men i denne sammenhengen bør man absolutt følge tysk tradisjon: Er Drikk først-cocktailen Gemeinschaft (slik som her) takker man ja, er den derimot Gesellschaft bør man styre unna. Sistnevnte får du av fremmede eller uærlig bekjente, og den plasserer deg i risikosonen for å bli offer for grov kriminalitet av et eller annet slag.

Drikk først er en cocktail som ofte har en viss sjarm. Når den som dagens versjon har snev av kortreist håndverk og bokstavelig talt har vandret gjennom flere slektsledd, er den også særdeles velegnet som oppvaskcocktail.

Den største innvendingen er at den var så alkoholsvak at jeg må utsette å lese gjennom Se og Hør-samlingen min mor har liggende her på hytta.


Horse’s neck

IMG_20150704_194816

Det er tilbake til klassikerne med kveldens oppvaskcocktail: Horse’s neck.

Siden jeg var på en glitrende J. Mascis-konsert i går, hadde jeg egentlig tenkt droppe dette i kveld. Men så oppdaget jeg at gårsdagens utskeielser uansett hadde utløst et psoriasisutbrudd, og da ville det jo vært å gå glipp av et slags 2 for 1-tilbud om jeg hadde hoppet over kveldens cocktail.

Horse’s Neck er en enkel cocktail av brandy eller bourbon og ingefærøl. Serveres ofte med sitronskall som garnityr.

Jeg droppet garnityren, men har i stedet flottet meg med å helle oppi litt Angostura. Jeg gikk for brandy, uten at det betyr så mye denne gangen. Her er det nemlig blandevannet som er stjernen. Fentimans ingefærøl er så smakssterk at den river mer i halsen enn spriten. Det bidrar til at Fentimans på egenhånd er et hederlig alkoholfritt alternativ på byen.

Og mens lettøl er priset som brus, ligger Fentiman ofte i samme prisklasse som eksotisk flaskeøl. Det er en viktig detalj; Dyre vaner er tross alt selve bærebjelken i den kuede, vestlige middelklassemannens illusjon av å ha et selvstendig liv.


Svarthumle

IMG_20150626_202652

Dagens oppvaskcocktail er en Svarthumle. Svarthumle er en obskur variant av Dry Martini hvor Vermouth er byttet ut med en slant Absint.

Svarthumle ble funnet opp av Ole Svarthumle og meg selv en fuktig mandagskveld på Logen på tidlig 2000-tallet. Tror jeg. Men siden detaljene fra denne epoken er høyst vage, er det mulig jeg bare fantaserer.

Jeg husker (sic) det som en cocktail vi likte mer å snakke om enn å drikke. Derfor var det med en viss forfjamselse jeg i dag kunne konstatere at dette smakte sensasjonelt mye bedre enn forventet.

Jeg gikk for 1:10 blandingsforhold Absint/Gin. Ginflaska ble hentet fra fryseboksen.

Som sin navnebror er også denne cocktailen en potensiell hissigpropp. Det var så vidt jeg klarte sette en rundstykkedeig etterpå. Jeg antar dette også er en cocktail som passer bedre enkeltvis og for seg selv, og ikke som del av en helaftensrekke av masse annet.

At Svarthumle først i ettertid står frem som et høydepunkt av en cocktail, gjør den til enda mer passende relikvie over en livsfase som føltes som en nedgående spiral mens det pågikk, men som likevel ebbet ut i noe som utvilsomt kan kalles en happy ending.

Så med en advarsel på etiketten om at en tekopp og gullrekka nok er å foretrekke i det lange løp fremfor både cocktailen Svarthumle og livsstilen den oppstod innenfor, kan vi konkludere med at her har vi en nærmest optimal oppvaskcocktail.


Gin & Tonic

IMG_20150620_205528

Dagens oppvaskcocktail er Gin & Tonic.

I utgangspunktet skulle man tro dette er en vinner: Det er en enkel, kjapp drink, den har et storartet anekdotisk bakteppe (malaria, kolonitid osv) og den befinner seg helt riktig plassert i søt/bitter-smaksspekteret til at den kan passere i et hjem som har ambisjoner om å være møblert.

Problemet er at en oppvaskcocktail skal også bedømmes ut fra eskapismen den bringer med seg, og her svikter Gin & Tonic fullstendig.

Mens Old Fashioned er Don Draper som henger i en røykfullt New York-bule på tidlig 60-tall, er Gin & Tonic et klessetryne med genser hengende over skuldrene.

Gin & Tonic er fyren som alltid står foran deg i barkøen på den mentale kollapsen av et utested som i fravær av innfødt dømmekraft er blitt det mest populære i den dølle hjembyen din og han skal ha «5 GT TIL GUTTA OG EN MOJIITO TIL DAMA». Da står du der og ønsker du egentlig var hjemme. Så kunne du tatt oppvasken og etterpå lest en bok.

Denne oppvaskcocktailen var mer deprimerende enn oppvasken.


Eau de Vie

IMG_20150612_211021

Som del av en slags «Wax on, wax off»-tilnærming til cocktails, er dagens oppvaskcocktail et glass Eau de Vie. Det er denne brandyen de mer grinete bedreviterne i seksti+-segmentet gjerne peker på som den autentiske brunspriten i en pjolter.

Nå er jo ikke pjolter den helt store cocktailen, og om Eau de Vie på egen hånd er det heller ikke annet å si enn at den verken er livets vann eller «Superieur» (som det står på flaska).

Men når dessertgenerasjonen etterhvert begynner å klage over at de ikke får den eldrebehandling de fortjener, kan vi minne dem på at mens bestemor måtte spise barkebrød under krigen, så slapp de unna med amatørjazz og Eau de Vie på 60-tallet, mao (sic): «Betal skatten og hold kjeft, din bortskjemte pensjonist».

Jeg kommer til å være ganske lei brandy når denne flaska er tom. Sånn sett er dette det perfekte brennevinet for en småbarnspappa: Det skal ikke mange dråpene til før man tenker at dette er så stusselig at til gullrekka får det holde med en kopp te.


Johnny Low

IMG_20150604_194415

Det ligger i kortene at en som drikker til oppvasken ikke vil være i stand til å følge reglene særlig lenge. Så dagens oppvaskcocktail er Johnny Low IPA-lettøl.

Når jeg i forbindelse med min kones graviditet drakk meg gjennom alt av lettøl og alkoholfritt øl i fjor sommer, var det Johnny Low som sto igjen som den store favoritten.

Det har faktisk en svak IPA-aktig smak, med et subtilt hint av Adorno/Horkheiemer som raljerer over hvordan selv kulinariske håndverkstradisjoner spises opp av den moderne kulturindustriens forflatningsmekanismer. Når det er sagt: Skal man først vanne ut ølet til hvite, middelaldrende småbarnsfedre da er det virkelig smakfullt å plassere en rentboy fra Antwerpens havnekneiper i logoen.

Ute på byen bestiller jeg av og til Johnny Low + Fernet. Det er blitt den typiske «Should I stay, or should I ta bussen hjem før midnatt»-bestillingen.