Counterinsurgency Field Manual

Counterinsurgency field manual

Denne måndens dobok var et obskurt i valg oktober, for så å bli høyaktuell i november. Men at en av medforfatterne, CIA-direktør David Petraeus, har vært involvert i en sexskandale gjorde ikke denne boken noe mindre kjedelig. Counterinsurgency Field Manual er en bok som først og fremst er interessant på grunn av konteksten den er skrevet i.

Dette er en feltmanual beregnet på amerikanske militære i Irak og Afghanistan. Spesielt førstnevnte sted var man kort tid etter invasjonen i ferd med å synke ned i et kaos av terroranslag, bilbomber, urban geriljakrig og ikke minst et irakisk samfunn som var i full oppløsning.

I denne situasjonen hjalp det lite at den innledende strategien som vektla «kinetisk» krigføring med små, mobile og særdeles slagkraftige enheter (Rumsfeld-doktrinen) var nytteløs etter at selve invasjonen var fullført, for ikke å snakke om en fundamental mangel på kulturell forståelse og sensitivitet gjennomsyret det militære og sivile amerikanske apparatet fra topp til bunn (jmfr. Abu Grahib).

Counterinsurgency Field Manual er et forsøk på etablere en ny tilnærming. Kapittel 4 starter med et sitat fra von Clausewitz’ bok om krigskunst, og dette kunne gjerne stått helt først i boken:

«The first, the supreme, the most far-reaching act of judgment that the statesman and commander have to make is to establish…the kind of war on which they are embarking; neither mistaking it for, nor trying to turn it into, something that is alien to its nature. This is the first of all strategic questions and the most comprehensive. »

Det som boken faktisk inneholder kan vel best beskrives som en underlig blanding av sosiologisk grunnfagspensum og haugevis av akronymer (hvorav de færreste blir forklart) ispedd noen plansjer og dessverre kun noen ytterst få eksempler fra virkelig krigføring. Det hele skrevet i et så tørt språk at det for motivasjonens skyld utvilsomt ville vært en fordel å ha en gjeng jihadister på nakken.

Det som løfter Counterinsurgency Field Manual er at det er en manual hvor teksten er delt inn i korte avsnitt. Det passer fint siden man normalt ikke får lest overveldende mye per sitting. Den har avrundede kanter, som nok er estetisk jåleri og ikke så rent lite harry, men på samme måte som grilldressbukser med kamuflasjemønster gir det et mandig-militært preg som vi boklesere sjeldent får smykke oss med.

Det er romsligere kravspesifikasjoner til bøkene på toalettet og selv om dette var skuffende kjedelig så var dette helt ok bok å lese på do. Andre steder hadde nok bokmerket blitt liggende permanent et eller annet sted i første kapittel.

Hele counterinsurgency-strategien er forlengst erstattet med dronekrigen så man kan dessverre heller ikke innta noen bedreviterrolle i selskapslivet bare fordi man har lest dette her.

Men noen gullkorn dukker opp underveis og selv filologene vil finne lyspunkt her:

«There are never enough linguists. Commanders consider with care where best to use them. Linguists are a battle-winning asset, but like any other scarce resource, commanders must allocate them carefully.»

Dog må det innrømmes at «linguist» i denne sammenhengen bare er et pompøst uttrykk for noen med elementær forståelse av lokalspråket. Under enhver omstendighet så er det nå åpenbart hva som bør være neste måneds dobok: Roman Jakobsons «My Futurist Years».


Choices in Vichy France

CameraZOOM-20121009205937363

Denne måneden handlet det om fransk okkupasjonshistorie på toalettet.
John Sweets Choices in Vichy France tar for seg 2. verdenskrig i Clairmont-Ferrand, en av de største byene i Vichy.

Min kjennskap til Frankrike under den tyske okkupasjonen er i hovedsak basert på komiserien Allo Allo, selv om det er er fristende å la det være med det så skader det jo sjeldent å fordype seg litt mer i ting. Interessant blir det garantert; Selv under de beste omstendigheter er Frankrike et merkelig land, i krisetider blir det enda mer underlig.

Okkupasjonstiden i Clairmont-Ferrand var også tema i 70-talls dokumentarfilmen The Sorrow and the Pity . Her beskrives franskmenn som så samarbeidsvillig med tyskerne at filmen var forbudt i frankrike i flere år.

John Sweets moderer denne kritikken og peker blant annet på at støtten til Vichy-regimet var ganske svak i de brede lag av befolkningen. Sweets drøfter også hvor grensene går for hva som kan kalles motstandsarbeid.

Yale-historiker John Merriman henviser til Sweets i sin forelesning om fransk motstandskamp:

«A friend of mine called John Sweets who taught at University of Kansas, at KU, he did a book on Clairmont-Ferrand because that’s where The Sorrow and the Pity had — the town that it had been focused on, and his book is called Choices in Vichy France.

[…]Well, what is resistance? Lots of people took big-time chances, smuggling weapons; you’re going to get killed if they catch you, you’re gone, toast, finished. But if you’re in a movie theater and they’re doing the — showing the documentary — before the film there’s always this two minute news session which I can remember as a tiny little boy, with always the same kind of voices giving the news, and this would be the German news translated into French. And if you whistle and you boo — whistling is booing in France — or if you refuse to step off the sidewalk to let a German officer pass, that itself is a passive resistance.

And so certainly more people resisted, according to this definition, than — and this was a type of choice in Vichy France.

One of the ways that people resisted was, for example, passing these printed — these newspapers that sort of mimeographed. And there was a whole clandestine press and it was very important because it would tell people in Normandy that there’d been strikes in Saint-Étienne, or strikes in Marseilles, or it would give news on where people thought that the battles were going and that kind of thing. How do you get newspapers around? Well you just take a bunch of them, on a bus — a bus in Lyon, for example, and the bus is going around the Place Bellecour and you just hold your hand out the window and drop all the leaflets.» link til transkripsjon

Jeg kom over Sweets bok i forbindelse med at jeg hørte gjennom Merrimans forelesninger om fransk historier fra 1872 og fremover. Disse anbefales på det sterkeste, her er forelesningen om Vichy:

Choices in Vichy France handler også mye om hvordan tyskernes utnytting av fransk økonomi, blant annet ved å tvangssende franskmenn til arbeid i tyske fabrikker, gjør at mange flykter ut i skogen eller periferien og på den måten blir del av motstandskampen.

Sweets har en nøktern språkføring uten unødvendig akademisk flotting og han baserer seg i stor grad på nitidige studier i ymse franske arkiver.

Dette gikk fint å komme gjennom på toalettet. Det er substans nok i tematikken og tilstrekkelig effektivitet fremstillingen til at selv relativt kort sitting gir læringsutbytte. Et godt eksempel på at velskrevet faglitteratur gruser forenklende forskningsformidling.

Foretrekker man likevel fremdeles Allo Allo, kan man i stedet gå for dokumentarboken Death in the City of Ligth om en fransk lege som gikk seriedrap på flyktende jøder under dekke av å være lege, gangster, Gestapo-kollaboratør og motstandsmann – avhengig av hvem som spurte. Leder for politiets ikke veldige effektive etterforskning var politimannen som var modell for Georges Simenons klassiske krimhelt Jules Maigret.

Utgaven av Choices in Vichy France jeg leste var kjøpt brukt på Amazon, det passet fint her for da var den noe stive omslagspappen ferdig myknet. Nyprisen er også ganske stiv, så brukt er nok å foretrekke uansett omstendighetene rundt lesingen.

Jeg er for tiden med på et forskningsprosjekt hvor jeg spiser fiskeproteiner (oppfølger til fjorårets torskestudie). Dette førte til en noe hardere mage innledningsvis. Man skulle tro at det ville slå fordelaktig ut i denne sammenhengen, men i ettertid kan det slåes fast at en score i den høyere (løsere) enden av Bristol Stool Chart gir bedre betingelser for boklesing. Hvorvidt dette er en personlig preferanse eller en generell regel er foreløpig uavklart.

Neste dobok er US Army / Marine Corps’ Counterinsurgency Field Manual.


Denne månedens dobok: Down Under

CameraZOOM-20120824184644840

For et par uker siden kom vi tilbake til Bergen etter to måneder på Sørlandet. Da var det endelig tid for alle småbarnsfedres store sommerhøydepunkt: Å komme tilbake til kontoret og få drikke morgenkaffeen i fred mens man leser gjennom avisen.

På hjemmefronten går ting på skinner. Nye karen som ble med oss fra Sørlandet er i stort sett i toppslag så lenge han får pupp og sove i fred. Det er ikke så mye mer å si om den saken.

Det som derimot bør utbroderes er denne månedens dobok som var Bill Brysons Down under, en reisebeskrivelse fra Australia.

I denne settingen blir man ekstra oppmerksom på lesingens kvantitative sider (sic.) så det er med betydelig tilfredshet jeg satt ny personlig rekord: Inkludert en masse forbiblaing ble hele 464 sider harva gjennom på 21 dager.

Rekorden skyldes i liten grad kostholdet, men derimot at Bryson er en meget velegnet forfatter å lese på do: Dette er lettlest, samtidig som Brysons grundige research og tidvis skarpe humor holder motivasjonen oppe.

De sentrale innsiktene i Brysons bok handler mye om de pussige paradoksene skapt av kombinasjonen av Australias betydelige geografiske størrelse og den mentale småheten som preger kulturelle og samfunnsmessige forhold. Man får helt klart inntrykk av at Australia er et kontinent av heller enkle mennesker som ikke helt vet hvordan de skal fylle det enorme terrenget de har fått til rådighet.

Blant høydepunktene er beskrivelsene av Australske storbyer, spesielt hovedstaden Canberra. En parklignende by opprettet i nyere tid for å bli hovedstad, men hvor det skjer fint lite og hvor Bryson blir satt på hard prøve når han en ukedag prøver å finne en restaurant som ikke bare er åpen, men også passe livlig.

Bryson har en hang til å bli unødvendig pludrende, men i denne sammenhengen er det en fordel; Da blar man forbi de mer trivielle partiene. Slikt forsterker følelsen av å ha fått unnagjort en solid økt.

Pocketformatet til boken er ikke helt optimalt. På plussiden er boken fysisk sett ikke veldig stor, og den er også forholdsvis lett. Men på minussiden er bokryggen heller stiv slik at til tross for lite vekt/størrelse funker enhåndsgrepet best midtveis i boken.

Brysons A Brief History of Everything står også i dohylla, men den får vente. Nå er det på tide med tyngre saker så neste bok ut er den amerikanske historikeren John Sweets klassiske verk om Frankrike under den tyske okkupasjonen: Choices in Vichy France