Sykkelsesongen 2009: Prologen

Mens Lance Armstrong gjorde sitt comeback i Australia hentet jeg frem sykkelen etter et par måneders pause. Den første turen er alltid et oppvaskmøte med latskapen fra november og desember men bakkene over Munkebotn behandlet meg pent denne gangen. Mildvær og fine forhold hele veien. Syklet sammen med kjæresten min så det ble et noe roligere tempo enn normalt. Med unntak av at jeg kom i skade for å advare om hvor lang bakken opp til Munkebotn egentlig er, var det var stort sett god stemning hele veien. Men det er åpenbart jeg har en pedagogisk utfordring i å forklare sjarmen med å sykle opp og ned de samme bakkene igjen og igjen.

Paradokset er at lange bakker aldri er mer ensformige enn første gangen man sykler dem; Selv den relative slake stigningen opp mot Munkebotn fremstår første gang som en grå vegg av heseblesende lunger som sakte sprenges mens blodtåka gradvis får hjernen til å svartne. Men etter noen ganger er man kjent med bakken, da åpenbarer alle detaljene seg; de varierende stigningene, de små pusterommene underveis; etterhvert får en favorittområder: små strekk hvor man kan slippe seg ekstra løs og stigningsgraden på underlig vis bidrar til å forsterke fartsfølelsen eller uovervinnelige kneiker som gir etter til slutt og svinger hvor girskifte på riktig punkt skyter sykkelen videre oppover mot toppen. Til slutt har man delt så mange slitsomme øyeblikk i regn og vind med bakken at det utvikles et slags avhengighetsforhold som skaper savn når det blir for lenge mellom hver gang man tråkker oppover. På fine solskinnsdager går jeg fra kontoret og ser opp mot Fløyen og Rundemannen med en jublende forventning i kroppen om at rett etter en kjapp 27 fra hotwoken er det avgårde. Oppover.

Og nå er det altså i gang igjen. 2009 blir et fint år.