Bergen,Månen

Selv om regn, snø og aske skulle stå på menyen til værgudene denne helgen går det i riktig retning. Onsdag var det opp til Rundemannen for første gang i år! Fra de kanter er det bare gode nyheter. Ikke lenge igjen før det er farbar vei helt opp. Et par av de ivrigere syklistene trosset snøskavlene på toppen, men selv valgte jeg å stå av i den siste lille bakken. Det er blitt en årlig tradisjon på de første turene og stoppe akkurat her:

I dag var det endelig anledning til å gjøre årets første forsøk på å sykle opp Fløyen og Rundemannen. Vinteren hang dessverre litt for mye igjen: Etter Skomakerdiket lå det mye snø på veien og til slutt droppet jeg Rundemannen og trillet ned til Fløyen i stedet. Hadde jeg fortsatt videre oppover og ut av skogen ville veiene trolig vært bare igjen, men det gadd jeg ikke finne ut av i dag. Ikke at det gjorde så mye uansett. Fine forhold opp til Fløyen og usedvanlig oppkvikkende at sykkelsesongen endelig er i gang. En kvalifisert gjetning er at det vil være noenlunde samme forhold halveis opp Tarlebø. Klaffer alt blir dette undersøkt om et par dager, men Jordal-ruta er utpekt som hovedbeskjeftigelse i de neste ukene

Dette er et storslagent intervju med en proktolog om promp: What makes a fart. Jeg burde tatt med et par sitater men det ble for mange gullkorn til at jeg klarte å se skogen for bare trær. Når de er ferdig med å snakke om promp, forteller legen om rare tingene folk stapper opp i rompa. Moro. Via Boing Boing.

Flere måneders kroppslig forfall er kommet til endes. Sykkelsesongen er igang! Regn og heller hustrig vær var bare ekstra krydder på en ellers knirkefri sesongstart. Ekstra spenning var knyttet til hvordan det ville bli å starte turen fra Landås og ikke fra sentrum som tidligere.

Førsteinntrykket basert på denne ene turen er veldig lovende. Umiddelbart ser det ut til å være to fordeler med Landåsstart: For det første blir det både en mykere start og mer brutal slutt. For det andre blir trolig lettere å variere ruten med forskjellige bakkekombinasjoner.

Når jeg bodde i sentrum syklet jeg alltid via Korskirkeallmenningen. Herfra gikk det rett opp til Skansen og videre opp til Fjellveien. Dette er ganske bratte partier som gir en noe sviende start på turen. Men nå kommer jeg syklende fra Landås og da er det Bellevueveien som er den første stigningen av betydning:

Vis større kart

Dette er en fin og allsidig startbakke: Stigningen er slak og med innlagte flatpartier. Selv på en rolig startetappe kommer man seg greit opp uten å legge tempo helt ned. Vil man ha det mer hektisk så egner denne bakken seg fint for tyngre gir også, forutsatt at man er relativt disiplinert for det er langt opp. Men denne gangen skulle jeg ikke lenger enn til Fjellveien som ikke er så veldig langt oppi bakken.

I sedat tempo luntet jeg avgårde til Jordal. Ikke noe Fløyen eller Rundemannen denne gangen. Siden jeg starter i den ene enden av Fjellveien og ikke midt i som tidligere så tror jeg vi nå kan slå fast at den store trenden i år blir bakkekombinasjoner. Jordal som grunnstamme med innlagte svippturer til Fløyen/Rundemannen og kjappiser til Tarlebø på gode dager.

Men den virkelige store rosinen i pølsa her, prikken over i’en , er slutten. Litt lokalkjennskap er alt som skal til før selv introverte forstadsmiljøer byr på monstervegger. Følg veien opp til Ulriksbanen og fortsetter videre. Der veien slutter fortsetter en liten sykkelsti:

Vis større kart

Bildet her gir ikke mye inntrykk av hva som kommer, men bak løvet skjuler det seg en bakkestump på 50-60 meter som går nesten rett opp. Det skal bli spennende å få med gps-klokka her slik at stigningen kan måles, men her bikker vi trolig 30 grader. Det er så bratt at det krever like mye teknikk som styrke å komme seg opp. Da jeg et par minutter senere gikk av sykkelen og forsøkte å bære den ned noen få trappetrinn ned til blokka var så mye krefter lagt igjen i bakken at jeg nesten tryna.

Dette blir bra.

Blant de mer uventede lærdommene etter et par måneder i den nye leiligheten er oppdagelsen av at oppussing er et konsept uten slutt. I beste fall får man kortere perioder hvor den bedre halvdel stilltiende aksepterer noen dagers stillstand før nye prosjekter presser seg inn i samtalen over middagsbordet. I helgen kom det på plass en hylle i kjøkkenvinduet. Siden denne ikke bare er sammenskrudde IKEA-deler men faktisk består av tilpasninger av innkjøpt planke på hele 4 m 19 cm trodde jeg at nå skulle det holde for en stund. I et anfall av overmot lot meg lure inn i et lumsk bakholdsangrep over fiskepinnene:

Jeg: aiai, dette ble en bra hylle
Samboer: Ja, den er fin!

Hun sier det med så stor entusiasme at jeg hurtigtygger fiskepinnene før jeg lemper mer ved på bålet:

Jeg: Ja, her er det til og med plass til nips og noen potteplanter.
Samboer: Fint det, men nå er det vitrineskap som er neste på listen..

Vitrineskap?! Jeg er ikke fremmed for å bruke obskure fremmedord når det trengs, men “vitrineskap” hører ikke hjemme i vokabularet til noen under 50 år. Jeg tygger videre på fiskepinnene mens jeg ser ned på butikken på andre siden av gaten. Den faste underholdningen ved alle måltidene er å observere trafikken inn og ut av sjappa. Jeg innser at denne gangen er jeg hovedperson i min egen komedie og at det er på tide å finne på nye unnskyldninger til å utsette ting.

Å pusse opp dreier seg ikke om å bli ferdig i tide til noe som helst. Det handler om å oppnå erkjennelsen av at det ikke har noen hensikt å skynde seg inn i evigheten.