Men på denne turen fra Bergen til Haugesund sitter en gammel, sliten og langhåret hippiealkis i setet bak meg. Hele bakre halvdel av bussen stinker alkohol og gammel røyk.

Innimellom hostekulene snakker han jevnlig høyrøstet i telefonen. Alle samtalene handler om to ting: Hvor kjipt han syntes det er å ta bussen og om noen blir med å ta noen øl i morgen formiddag. Kompisgjengen hans er nok ikke morgenfugler for hver gang kommer oppfølgningsspørsmålet:

- PASSER RUNDT LUNSJ BEDRE?

Det var et av de sjeldne øyeblikkene hvor det var befriende å gå av i Haugesund.

Her er en noe enklere og ikke minst adskillig døllere løsning: Kjøp et ekstern trådløskort. Koster riktignok kjappe 300 på f.eks Claes Ohlsson men da slipper man å bruke tid på å finne ut av obskure Linux kernel-issues eller hva det nå enn er som gikk skeis. Irriterende at en ny versjon har problemer som ikke var i den forrige versjon, men forhåpentligvis blir det fikset i neste utgave av Ubuntu. Det er trolig ikke så lenge til.

View Larger Map

Nattlandsfjellet høres ikke spesielt dramatisk ut, men det tok ikke så lang tid opp i første bakken etter avkjørselen fra Nattlandsveien før det var tydelig at dette ikke var noen fløyelstur.

Sløvsinn av meg å ikke sykle med gps-klokke så har dessverre ingen stigningsgrafer eller presise høydemål, men i korte trekk vil jeg tippe at totalhøyden ligger et eller annet sted mellom Fløyen og Rundemannen. Men der bakkene til Rundemannen flater ut etter Fløyen, og er mer preget av relativt slake men lange bakker mot slutten, så går det mer eller mindre rake veien oppover på Nattlandsfjellet. Mesteparten av tiden på asfalt, men etter ca 2/3 er man over på turstien og her er det tidvis veldig bratt, nesten Tarlebøstigninger på det verste.

Fremdeles noe vinterslapp så var inne på tanken å ta en pause, men kom med nødskrik opp til topps med æren i behold. Dvs. helt til topps kommer man egentlig ikke. Plutselig går veien over til å bli en steinete sti før den fortsetter i retning Ulriken:

Nattlandsfjellet vil helt klart få en plass på det faste repetoaret av bakker. Gode sykkelforhold hele veien og tidvis veldig tungt. Det er nesten ingen hvilepartier så dette kan bli en hard bakke å sykle på tid.

Bakkene opp til Nattlandsfjellet har veldig god utsikt. Nesten hele veien er det panoramautsikt som veksler mellom utsikt inn mot sentrum og ut mot Fana. Med litt mer kjentskap til løypene vil jeg tippe det er mulig å komme seg over til Sædalen og da kan man få en fin rundtur i stedet for å ta bakkene ned igjen. Terningkast 5 til Nattlandsfjellet!

Den nygamle stasjonsvognen står parkert på utsiden av den oppskriftsmessig sosialdemokratiske lavblokken vi bor i. Grillen er pakket ut, men ikke helt tatt i bruk ennå. Venter på at lavtrykket skal bli regntungt nok slik at grillingen får den autentisk gretne forstadstvangsaktigheten over seg.

Siste ukes høydepunkter er det egentlig bare to av:

• En spektakulær og kaldblodig lukeparkering i går kveld ( på vei hjem fra barnevaktsitting).
• Da jeg i forbindelse med et møte på jobb valgte A3 som papir for utskrift av et stort excel-regneark (istedet for A4)

Det er ingen ironi her. I dette livet er slike ting genuine øyeblikk av storhet.

Selv om regn, snø og aske skulle stå på menyen til værgudene denne helgen går det i riktig retning. Onsdag var det opp til Rundemannen for første gang i år! Fra de kanter er det bare gode nyheter. Ikke lenge igjen før det er farbar vei helt opp. Et par av de ivrigere syklistene trosset snøskavlene på toppen, men selv valgte jeg å stå av i den siste lille bakken. Det er blitt en årlig tradisjon på de første turene og stoppe akkurat her:

I dag var det endelig anledning til å gjøre årets første forsøk på å sykle opp Fløyen og Rundemannen. Vinteren hang dessverre litt for mye igjen: Etter Skomakerdiket lå det mye snø på veien og til slutt droppet jeg Rundemannen og trillet ned til Fløyen i stedet. Hadde jeg fortsatt videre oppover og ut av skogen ville veiene trolig vært bare igjen, men det gadd jeg ikke finne ut av i dag. Ikke at det gjorde så mye uansett. Fine forhold opp til Fløyen og usedvanlig oppkvikkende at sykkelsesongen endelig er i gang. En kvalifisert gjetning er at det vil være noenlunde samme forhold halveis opp Tarlebø. Klaffer alt blir dette undersøkt om et par dager, men Jordal-ruta er utpekt som hovedbeskjeftigelse i de neste ukene

Førsteinntrykket basert på denne ene turen er veldig lovende. Umiddelbart ser det ut til å være to fordeler med Landåsstart: For det første blir det både en mykere start og mer brutal slutt. For det andre blir trolig lettere å variere ruten med forskjellige bakkekombinasjoner.

Når jeg bodde i sentrum syklet jeg alltid via Korskirkeallmenningen. Herfra gikk det rett opp til Skansen og videre opp til Fjellveien. Dette er ganske bratte partier som gir en noe sviende start på turen. Men nå kommer jeg syklende fra Landås og da er det Bellevueveien som er den første stigningen av betydning:

Vis større kart

Dette er en fin og allsidig startbakke: Stigningen er slak og med innlagte flatpartier. Selv på en rolig startetappe kommer man seg greit opp uten å legge tempo helt ned. Vil man ha det mer hektisk så egner denne bakken seg fint for tyngre gir også, forutsatt at man er relativt disiplinert for det er langt opp. Men denne gangen skulle jeg ikke lenger enn til Fjellveien som ikke er så veldig langt oppi bakken.

I sedat tempo luntet jeg avgårde til Jordal. Ikke noe Fløyen eller Rundemannen denne gangen. Siden jeg starter i den ene enden av Fjellveien og ikke midt i som tidligere så tror jeg vi nå kan slå fast at den store trenden i år blir bakkekombinasjoner. Jordal som grunnstamme med innlagte svippturer til Fløyen/Rundemannen og kjappiser til Tarlebø på gode dager.

Men den virkelige store rosinen i pølsa her, prikken over i’en , er slutten. Litt lokalkjennskap er alt som skal til før selv introverte forstadsmiljøer byr på monstervegger. Følg veien opp til Ulriksbanen og fortsetter videre. Der veien slutter fortsetter en liten sykkelsti:

Vis større kart

Bildet her gir ikke mye inntrykk av hva som kommer, men bak løvet skjuler det seg en bakkestump på 50-60 meter som går nesten rett opp. Det skal bli spennende å få med gps-klokka her slik at stigningen kan måles, men her bikker vi trolig 30 grader. Det er så bratt at det krever like mye teknikk som styrke å komme seg opp. Da jeg et par minutter senere gikk av sykkelen og forsøkte å bære den ned noen få trappetrinn ned til blokka var så mye krefter lagt igjen i bakken at jeg nesten tryna.

Dette blir bra.

Jeg: aiai, dette ble en bra hylle
Samboer: Ja, den er fin!

Hun sier det med så stor entusiasme at jeg hurtigtygger fiskepinnene før jeg lemper mer ved på bålet:

Jeg: Ja, her er det til og med plass til nips og noen potteplanter.
Samboer: Fint det, men nå er det vitrineskap som er neste på listen..

Vitrineskap?! Jeg er ikke fremmed for å bruke obskure fremmedord når det trengs, men “vitrineskap” hører ikke hjemme i vokabularet til noen under 50 år. Jeg tygger videre på fiskepinnene mens jeg ser ned på butikken på andre siden av gaten. Den faste underholdningen ved alle måltidene er å observere trafikken inn og ut av sjappa. Jeg innser at denne gangen er jeg hovedperson i min egen komedie og at det er på tide å finne på nye unnskyldninger til å utsette ting.

Å pusse opp dreier seg ikke om å bli ferdig i tide til noe som helst. Det handler om å oppnå erkjennelsen av at det ikke har noen hensikt å skynde seg inn i evigheten.