Bergen, Månen

Idag er det hviledag i Tour de France. En fin anledning til å gjøre andre ting enn å se på slitne syklister tråkke seg gjennom Frankrike. For eksempel kan man småsove litt på sofaen. Eller finstudere løypeprofilene for neste dagers klatreetapper i Alpene.

Men mest av alt er hviledagen øving i å møte hverdagen igjen etter at det hele er over neste mandag. Dette pleier å kreve tilvenning. Sykkelbøker er et brukbart hjelpemiddel for å døyve den ordinære hverdagslige tomheten i etterkant av Touren. Blant de aller best er Tim Krabbés Sykkelrytteren. Den handler om en middelmådige amatørsyklist som sykler amatørritt. Ispedd visdomsord fra sykkelhistorien:

«Jaques Anquetil, som har vunnet Tour de France fem ganger, tok før hver stigning drikkeflasken ut av holderen og puttet den i baklommen på trøya. Ab Gelderman, den nederlandske hjelperytteren hans, så på dette i årevis. Til slutt kunne han ikke holde tilbake nysgjerrigheten lenger, og spurte om grunnen.

Og Anquetil forklarte.

En sykkelrytter, sa Anquetil, består av to deler, et menneske og en sykkel. Riktignok er sykkelen menneskets hjelpemiddel til å kjøre fortere, men den bremser også på farten ved sin egenvekt. Dette har særlig mye å si når man jobber tungt, og i stigninger er det viktig at sykkelen er så lett som mulig. En god måte å gjøre den letter på, er å ta flasken ut av holderen.

Derfor flytter Anquetil flasken fra holderen til baklommen foran hver stigning. Ikke til å komme utenom.»

Det er ikke alltid viktigst å være raskest. Selv om Korskirkeallmenningen – Rundemannen på tiden 47:47:47 er nok et antiklimaks på samme dag som syvendeplassen til Thor Hushovd er det om ikke annet den mest symmetriske tiden jeg har registrert.

Jeg har vært heldig og unngått stygge fall på sykkelen. Unntakene har vært noen mindre tryninger de gangene jeg ikke har løst ut skoen i tide, men det skjer alltid i veldig lav fart eller når jeg står stille. Den eneste skaden som skjer av slikt er en sviende følelse av å drite seg ut.

Men i går kveld holdt det på å gå galt. På vei ned fra Rundemannen, i den lange bakken rett før Skansemyren flyr plutselig en liten småfugl ut i veien og før jeg rekker å reagere kommer den rett mot meg. Alt skjer så fort at jeg oppfatter ikke alvoret før den lille fuglen sneier siden på hjelmen. Den ene vingen stryker over kinner mitt. Et par små centimeter til siden og jeg ville fått fuglen rett i trynet. Ikke bare kunne det fort endt med en skikkelig katastrofe. Å krasje med småfugl ville heller ikke gjort mirakler for street creden blant de andre invalide på rehabiliteringshjemmet:

Rullestol 1: Jeg lå i over 200 på E18 mellom Tønsberg og Larvik da jeg sklei i en sving og harva over et autovern med motorsykkelen min. Landa mer enn 50 meter inne i skogen. Legene sa det var et mirakel at jeg i det hele tatt overlevde.

Rullestol 2: Jeg promillekjørte og krasja front til front med en dansk lastebil utenfor Hønefoss. Alle passasjerne i bilen døde – deriblant kjæresten min. Hun var 15.

Rullestol 1: Hva skjedde med deg, Bent?

Rullestol 3: Jeg syklet ned en bakke og krasjet med en spurv. Lå i 40 kilometer i timen, garantert. Men sjekk her: GPS klokken fungerer fremdeles.

Man skal ikke klage over været i Bergen denne våren, men siste ukene har vært merkbart kjølige og med noen tendenser til ruskevær. Tidligere i mai feilvurderte jeg været fullstendig og tråkket Munkebotn-Rundemannen i kortbukse og enda verre: med korte hansker. Nedturen fra Rundemannen var så kald at jeg nesten stoppet for å spørre et par turgåere som hadde stoppet for en pause om jeg kunne holde rundt kaffikoppen deres i et par minutter for å varme fingrene. Etter det har jeg kun brukt lange sykkelhanskene som dekker hele hånden. Et par uker senere la jeg igjen sykkeljakken og etter den turen var jeg slått ut av forkjølelse i en ukes tid. Selv på denne tiden av året er det med andre ord en fordel å kle seg rikelig. Det er kanskje i overkant men jeg har til og med forsvarets hals liggende i baklomma på sykkellommen. Selv midt i juni kan det være kjølig nedover og da varmer den halsen godt.

Jeg skulle egentlig pyntet denne posten med to grafer. Men Garmins treningsprogram fungerer ikke helt optimalt i Vista (Ubuntu kan jeg bare glemme) og klarer ikke å laste opp gps-loggen skikkelig. Det gjør underlig nok Motionbased.com, Garmins nettjeneste. Men der er ikke grafene spesielt spennende. Kanskje med et unntak av kakediagrammet over som viser forholdet mellom stigning, nedtur og flatmark opp til Rundemannen (fra Kong Oscars gt.).

Uansett, mandag og tirsdag syklet jeg opp til Rundemannen. Samme turen, samme værforhold, samme maten i forkant og samme pause mellom mat og sykling. Alt var med andre ord helt likt. Mandag brukte jeg 49:10 på turen opp til toppen. Dagen etter klokket jeg inn på 44:41, en forskjell på nesten 4 og et halv minutt. Den eneste forskjellen mellom de to dagene var at på sistnevnte tur hadde jeg annen syklist liggende bak meg fra Skansemyren og hele veien opp til den siste, lange bakken før Brushytten (hvor han endelig ga opp).

Vis større kart

Etter over en uke med forkjølelse var formen endelig god nok til at jeg kunne ta en sykkeltur igjen. Med litt rusk liggende igjen i halsen var det ikke snakk om noen klatreetappe opp til Rundemannen, istedet ble det en tilbakelent tur ut til Nesttun. Tilbakeveien syklet jeg på diverse småveier og stier som dukket opp.

Idet jeg nærmet meg Fantoft så jeg skilting til Fantoft Stavkirke og siden jeg ikke har vært der før, fulgte jeg skiltene. Men det var lettere sagt enn gjort; det ser ut til at når man kommer nærme nok opphører all skilting. Om dette er en sikkerhetsforanstaltning for å forhindre eventuelle fulle retrosatanister fra å svinge innom vet jeg ikke, men det har ihvertfall gjort at jeg på tross av opp til flere forsøk fremdeles ikke har klart å finne stavkirken. En nærmere titt på kartet viser at jeg denne gangen ved to forskjellige anledninger har vært rett ved, uten å finne helt frem:

Endelig har varmen gjort sitt med snøen på Rundemannen, det eneste som er igjen nå er noen mindre, overkommelige flekker.

Årets første tur opp til Rundemannen endte på oppsiktsvekkende 43:30. Det er 1 minutt og 20 sekunder raskere enn den personlige rekorden på 44:50 som ble satt helt på slutten av fjoråret. Eneste skåret i gleden var at min treningskollega Ole Hjardeng helt åpenbart har hatt et mye smartere treningsopplegg i løpet av vinteren og slo meg med over et minutt. Likefullt begynner 40-minutters grensen å nærme seg mye tidligere enn beregnet.

Og jeg er i det minste fremdeles best i 100+ klassen.

Sykkelsesongen har pågått en stund allerede, men den er på en måte ikke skikkelig igang før Rundemannen havner på skjema. Etter nesten en uke med mildvær og opphold var det endelig på tide med årets første tur opp til toppen…ihvert fall nesten: Fint og bart helt opp til brushytten. Derfra var det spredte snøhauger, men hele tiden nok bare flekker til at jeg kom meg lett forbi. Men i siste svingen før krysset Blåmannen-Rundemannen var det stopp. Derfra var veien helt dekket med snø videre oppover.

Utover det var det en relativt gjennomsnittlig tur. Tidsmessig lå jeg ganske bra en stund, men etter en feilgiring i den bratte kneika før Skomakerdiket var det stive ben og lette gir en god stund.

Her har vi årets første virkelig spennende graf, ruten Kong Oscars gt-Fjellveien-Munkebotn-Jordal-Munkebotn-Fjellveien-Fløyen. Utpå høsten ifjor kom etterhvert behovet for å variere rutene, og denne varianten var en av de mest åpenbare. Litt uvant med de noe slake bakkene på begge sider av Munkebotn, men så fort man blir komfortabel med tyngre gir i stigningene er det unektelig tilfredsstillende å dure oppover i et høyere tempo enn man er vant til fra Fløyen og Rundemannen. Tid vil neppe spille noen stor rolle her, altfor mye fotgjengere og hunder i Fjellveien til at man kan kjøre maks nedover. En noe lenger tur uansett, dermed får bena tid til å bli skikkelig gode og varme. Det merker man godt på returen opp Munkebotn og ikke minst i de siste stigningene opp til Fløyen; mindre stiv og større fart.

Kald, sur vind var merkbart spesielt nedover, i mørket feilberegnet jeg de slakere partiene på toppen av Munkebotn og stigningene i Fjellveien, de var brattere enn antatt. I de ikke helt optimale værforholdene var det nesten utelukkende hundeiere på veien bortsett fra en og annen syklist på vei hjem etter overtid på jobben. Helt klart en løype som er kommet for å bli. Etterhvert som været og lysforholdene blir bedre er det heller ingen grunn til at det skal slutte på Fløyen, monsteretappe helt opp til Rundemannen ligger i kortene, så her er det bare å følge med!

Vis større kart

Grafen viser årets første sykkeltur. Opprinnelig plan var å teste ut en ny rute: Fjellveien-Munkebotn-Jordal-Munkebotn-Fløyen. Det gikk ikke helt som planlagt, isete vei både opp til Munkebotn og Fløyen gjorde turen noe amputert. Likefullt et forvarsel om det jeg antar vil bli den store trendene på sykkelfronten iår: Turer satt sammen av flere bakker, i motsetning til å tråkke Rundemannen bunn til topps. Vil nok gå en uke eller to før sesongen er skikkelig igang, men så fort isen forsvinner starter ballet for alvor.

Et mildere vær og en relativt neddempet bakrus gjorde at jeg endelig kunne gripe muligheten til en sykkeltur. Over en måned siden 44:50, og det gikk ikke akkurat unna oppover bakkene. Jeg hadde ikke regnet med å sykle helt opp til Rundemannen, men allerede i de siste svingene før Fløyen lå isen utover veien. Da var det egentlig bare å snu. Sykkel på is er veldig mye glattere enn å gå på is. Dermed er 2007-sykkelsesongen ugjennkallelig over.

To ting står frem etter 2007: Den nye sykkelen og at jeg begynnte å ta tiden på turene. Målsettingen om å klare Rundemannen på under 45 minutter ble gjennomført (en forbedring på over 10 minutter i forhold til de første tidene). To mål for neste år: Rundemannen under 40 minutter, samt et par turer hvor jeg sykler alle de fire store bakkene (Rundemannen, Tarlebø, Fløyen og Fløyen via Munkebotn) på samme runde.

En annen forandring fra tidligere, er at det er merkbart flere utlendinger i bakkene opp mot spesielt Fløyen, og noe mindre grad Rundemannen. De fleste er riktignok som regel på vei nedover. Stort sett mindre grupper på to-fem, dvs. ikke store guidede grupper. Idag for eksempel syklet jeg forbi flere grupper med øst-europeere. Om sommeren og tidlig høst er det mye syd-europeiske turister og japanere.

Ved en anledning ble jeg stoppet av to indere som på gebrokkent engelsk spurte om det virkelig var mulig å sykle opp bakkene. Hvilket jeg svarte bekreftende på, før jeg entusiastisk la til at det hjalp å plukke opp et triks eller to gjennom å se på fjelletappene i Tour de France. Først etterpå koblet jeg indernes skeptiske, men høflige latter med den omfattende mediedekningen av alle dopingskandalene i årets Tour.