Vårsesongen begynner for alvor å ta form. Fine turer til Fløyen i en måneds tid allerede og idag testet jeg ut veien videre. Bortsett fra noen små flekker snø var det fine forhold helt frem til siste toppen før Brushytten. Med litt hjelp fra vestlandsklimaet er kanskje Rundemannen innen rekkevidde i løpet av noen uker.
Starten på våren pleier å være preget av ydmyk sykling. Småfeit og vinterslapp er ikke det beste utgangspunktet for å kjekke seg mot beinete og blodtrimmede femtiåringer. Men denne uken så årets første forbisykling. Allerede i den lange bakken opp fra Skansen lå en kar på lette gir et par hundre meter lenger oppe. En klassisk jaktsituasjon; Ikke stresse, men tålmodig spise opp avstanden. Noen ganger føles det best når man setter inn et taktskifte og gruser bort all motstand i løpet av noen få ti-tallsmeter, men denne gangen gled jeg forbi uten så mye som en ørliten taktøkning.
Her et kommer godt råd: Neste gang du skal kjøpe drikkeflaske til trening, kjøp en med skrukork.
I en lang periode har jeg slitt med en gjenstridig plastdrikkeflaske hvor korken kun unntaksvis vil inn eller ut av sporet den festes i. Hver eneste sykkeltur har startet med raserianfall foran vannkranen på kjøkkenet. I dag kokte det over. Hadde det ikke vært for at kjøkkenet er rotete og alle skarpe kjøkkenkniver har samlet seg for årskonferanse i en bortgjemt krok ville flasken blitt destruert på stedet. I stedet havnet den i søppelbøtta. Neste tur vil starte mer harmonisk; Med skrukork.
2009 har vært et ræva sykkelår så langt. Først ble sykkelen herpa, så ble jeg forkjølet etter første turen på den nye sykkelen. Et nytt forsøk på å komme igang endte med at jeg syklet meg vill i Starefossen. Dette er teoretisk umulig siden vi snakker et ganske lite område med god utsikt og dertilhørende orienteringsmuligheter. Men teoretiske umuligheter er tydeligvis et gjennomgangstema i årets sesong. Bellevuebakken er sikkert et spennende sted for de fastboende rampungene, men å gå oppover på en smal og bratt asfaltsti med sykkel og glatte sykkelsko var ikke noe å slenge ræva i taket etter. Det er i det hele tatt noe nedverdigende med å sykle i tett bebyggelse så i dag blir det en kjapp tur til Fløyen. Ikke akkurat noen ødemark dette heller, men fremdeles for vinterlat til mer vidløftige turer.
Blant de få lyspunktene på gårsdagens tur var nesten bar vei hele bakken opp til Tarlebø (løypeprofil). Isdalen/Tarlebø seiler opp som en del av de faste rutealternativene i året som kommer. En brattere, men mer tilbakelent (sic) rute enn Jordal.
Eller hva med Tarlebø – Fløyen – Rundemannen?
Jepp. 2009 kommer nok til å ha et par ess i ermet etterhvert som det blir varmere.
JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!! Ny sykkel er i boks!!!!! De hyggelige folkene på Sykkelbutikken synes nok litt synd på meg pga min n00btabbe som både spolerte garantien og førte til at den gamle sykkelen måtte totalvrakes så de ga meg et svinebra tilbud på ny sykkel. Denne gangen med ramme i størrelse XL dermed skal det litt mer til før jeg skrur setehøyden opp godt over maksmerket…Nå er det avgårde igjen så fort pedalene er flyttet fra den gamle til den nye sykkelen.
I seg selv er pedalbytte en krevende oppgave som tidligere har endt med raserianfall og skiftenøkkelhamring på asfalt. Denne gangen sjekket jeg med fagekspertisen i sykkelbutikken og hvis jeg forstod det riktig så må man skru mot normal tråkkeretning for å få løs pedalene. Dette betyr også at det er motsatt skruretning på høyre og venstre pedal (det er venstre pedal som er gjenget motsatt av normen). Eller for å si det på annen måte: Høyrepedal skrus mot klokken, og venstre med klokken. For å få dem av altså.
Dette er bare deprimerende. Trist. Får lyst til å grine. Trøstespise sjokolade. Ligge i fosterstilling og se på TV-Norge. Heie på Siv Jensen i kveldens debatt på Holmgang. Lese alt jeg finner på nettet om Snåsamannen. Låne en Hanne Ørstavik-bok. Skru romtempraturen opp til 29. Sitte under et teppe. Drikke te med begge hendene.
Årets sykkelsesong er i full gang. Vinteren er overraskende fin årstid for sykling. I hvert fall så lenge veien er bar for snø og is. Bortsett fra at kalde tær er vanskelig å unngå; er stillongs under sykkelbuksene, tynn lue under hjelmen (ihvert fall i nedoverbakkene), hals og vanlige lange sykkelhansker tilstrekkelig for å holde varmen.
Lyset fra sykkellykten gjør at fotgjengere man passerer bakfra lettere blir oppmerksom på at man kommer. Det er da også langt færre ute til fots på denne tiden av året. Veien over Munkebotn har et litt annet klientell enn resten av byfjellene; mer lokalfolk fra Eidsvåg og Sandviken som tar kveldsturen sin eller lufter hunden, og færre mosjonister i rask gange, for late til å jogge eller henge rundt i et treningsstudio men i fullt treningsutstyr likevel. Selv om de altså bare er fotgjengjere.
En liten vekker å oppdage hvor vanskelig det er å se gående uten refleks. Selv i sparsommelig belyste Fjellveien er de fleste gående bare mørke skygger man såvidt skimter frem til man er helt nær dem. Enda verre er hunder som man ikke helt har kontroll på. På hver tur møter man alltid en hundeeier eller to som lar beistet sitt virre fritt rundt i veibanene. Disse hundene stopper alltid forvirret opp når jeg kommer syklende, de står som regel helt stille frem til jeg har valgt hvilken side av veien jeg vil sykle forbi dem på. Hundene velger uten unntakt samme. Et klart eksempel på et av hullene i Darwins lære om survival of the fittest (I år er det forøvrig 200 år siden Darwin ble født og 150 år siden han publiserte On the Origin of the Species!).
Mens Lance Armstrong gjorde sitt comeback i Australia hentet jeg frem sykkelen etter et par måneders pause. Den første turen er alltid et oppvaskmøte med latskapen fra november og desember men bakkene over Munkebotn behandlet meg pent denne gangen. Mildvær og fine forhold hele veien. Syklet sammen med kjæresten min så det ble et noe roligere tempo enn normalt. Med unntak av at jeg kom i skade for å advare om hvor lang bakken opp til Munkebotn egentlig er, var det var stort sett god stemning hele veien. Men det er åpenbart jeg har en pedagogisk utfordring i å forklare sjarmen med å sykle opp og ned de samme bakkene igjen og igjen.
Paradokset er at lange bakker aldri er mer ensformige enn første gangen man sykler dem; Selv den relative slake stigningen opp mot Munkebotn fremstår første gang som en grå vegg av heseblesende lunger som sakte sprenges mens blodtåka gradvis får hjernen til å svartne. Men etter noen ganger er man kjent med bakken, da åpenbarer alle detaljene seg; de varierende stigningene, de små pusterommene underveis; etterhvert får en favorittområder: små strekk hvor man kan slippe seg ekstra løs og stigningsgraden på underlig vis bidrar til å forsterke fartsfølelsen eller uovervinnelige kneiker som gir etter til slutt og svinger hvor girskifte på riktig punkt skyter sykkelen videre oppover mot toppen. Til slutt har man delt så mange slitsomme øyeblikk i regn og vind med bakken at det utvikles et slags avhengighetsforhold som skaper savn når det blir for lenge mellom hver gang man tråkker oppover. På fine solskinnsdager går jeg fra kontoret og ser opp mot Fløyen og Rundemannen med en jublende forventning i kroppen om at rett etter en kjapp 27 fra hotwoken er det avgårde. Oppover.
Og nå er det altså i gang igjen. 2009 blir et fint år.
Høsten skal herje litt til før vinteren er her for alvor, men idag var likefullt første sykkelrunde på den faste vinterruta Jordal og tilbake. Fremdeles fine forhold opp til Rundemannen, sånn rent bortsett fra at dagslyset er forsvunnet før jeg rekker å tenke på en liten middagslur. Så for å slippe stresset er det like greit å bytte over til en ren asfaltløypa som funker fint i mørket. I motsetning til Fløyen/Rundemannen som stort sett går konstant rake veien oppover er Jordalturen noe mer varierende. Den har fem store bakker:
Korskirkeallmenningen-Fjellveien: Samme start som til Rundemannen, men siden den blir etterfulgt av en slak nedoverbakke blir dette i denne sammenhengen en mer spurtaktig affære i den lange bratte stigningen mellom Skansen og Fjellveien. Morsomt etter måneder med litt avventende tempo akkurat her.
Fjellveien-Munkebotn: Lang, og moderat bratt. Dermed også en liten nøtt siden man må prøve seg frem med tyngre gir og betraktelig høyere tempo enn vanlig. I denne stigning hører man praktisk talt Kaggestads stemme inne i hodet snakke om kjørestyrke.
Jordal-Munkebotn: Ligner litt på forrige bakke, men nå er bena skikkelig varme og stigningen er noe slakere. Kanskje en av mine favorittbakker for her går det skikkelig unna. Her snakker jeg om kjørestyrke med meg selv. Men det går skeis på toppen; Når man kommer ut av skogen og opp til demningen er det lett å tro bakken er over. Men før det går nedover igjen venter ca 1 kilometer med slak oppoverbakke som ser ut som den er slak nedover. Denne optiske illusjonen tar knekken på selvtilliten som bygde seg opp i hardkjøret tidligere i bakken.
Fjellveien: Ikke så veldig bratt, tidvis grov grus og et par krappe svinger hvor man mister all fart. Men først og fremst en hvileetappe til den siste bakken.
Fjellveien Stasjon-Fløyen: På Rundemannenturen er bena her normalt på randen av å stivne i sjokk etter den harde starten. Men som avslutning på Jordal-løypa er bena overraskende opplagt. Jeg har aldri sammenlignet tidene, men vil tippe det ikke går så veldig mye tregere tross omveien til Jordal. En forutsetning er at man spiste skikkelig før turen, hvis ikke kan det bli fristende å sette seg ned å grine på benken i de siste bratte svingene.
Men tilslutt sitter man på utsiktsplatået på Fløyen. Det regner og blåser og tåken er en grå vegg i mørket helt til vinden lager et lite hull. Byens lys hilser smilende.
Ikke så mye igrunn. Høsten er forlengst kommet; Akkurat nå den perioden mellom at forsvarets hals blir tatt på for nedoverturen, mens lua kommer nok først på om et par uker. Høsten har bedre forhold enn man skulle tro. Det største problemet er at dagslyset forsvinner tidligere. Idag var jeg oppe på Rundemannen litt over syv og allerede da var det begynt å bli mørkt. Jeg er ikke så veldig entusiastisk over å sykle nedover grusveien uten skikkelig lys. Syklingen om høsten er stressende i forkant: Kjappe seg avgårde fra kontoret kl 16 presis for å rekke en matbit før turen. Blir nok skifte over til vinterløypa snart (Korskirkeallmenningen-Jordal-Fløyen). Is og snø er sjeldent noe problem før langt ute i januar. Til gjengjeld blir snøen liggende til langt ute på våren.
GPS-klokka synger på siste verset, så nå sykler jeg uten tidtagning. Det er uvant, men noe mer avslappende turer på den måten. En annen fordel er at uten klokka som jager svies det mindre krutt i nedre halvdel av løypa. Dermed er det mer enn nok krutt igjen i bena til å sette på plass eventuelle andre syklister som dukker mot slutten. På en av de siste turene med klokka satte jeg ny personlig rekord opp til Fløyen med 22:10.
Det blir alltid litt ekstra guffe i tråkkene når klatreetappene i Tour de France starter. Rett etter dagens monumentale alpeetappe klokket jeg inn med 42:39 til Rundemannen, 40 sekunders forbedring på den gamle bestetiden.
Jeg er førstekonsulent i Holbergprisen, og har tidligere vært informasjonsmedarbeider i Festspillene i Bergen og bartender på Logen. Fikk en liten datter i 2010 og holder for tiden på med å skrive en trilleturguide for Bergen.
