Bergen, Månen

Google lanserte sin egen nettleser Chrome for et par dager siden. Foreløpig finnes den bare i XP/Vista -versjon så jeg har ikke testet den selv. Men utfra debatten i nettavisene og ikke minst i bloggosfæren kan man gjøre et par refleksjoner:

Chrome er en potensiell Firefox-dødare. De store massene vil uansett henge igjen i Internett Explorer, i den grad de overhodet har fått med seg at det eksisterer alternative nettlesere, så tror majoriteten av disse innerst inne at alt snakket om Firefox bare er jåleri og at IE er like god. Derimot kan Chrome tiltrekke seg mange tyngre brukere og ikke minst utviklere. Disse har tradisjonelt vært blant de viktigste brukergruppene for Firefox. Man kan nok også anta at Google vil passe på at Chrome integrerer Googles øvrige tjenester: Gmail, GDocs, Calendar osv. Samtidig er Firefox 3 fremdeles plaget av innkjøringsproblemer. Selv merker jeg at den krasjer påfallende mange ganger og slang heller ikke akkurat ræva i taket da jeg innså at alle utvidelsene som jeg brukte i den gamle versjonen ikke uten videre lot seg overføre til Firefox 3.

Chrome kan få googlebremsene på for fullt hos de mest avanserte brukerne. Debatten om brukerbetingelsene som må svelges for å kunne bruke Chrome roet seg forsåvidt ganske kjapt, og den foreløpige dommen ser ut til å være at Google gjør dette av mer praktiske årsaker. Likevel er det en påminnelse om at man bør være forsiktig med å lene seg for mye på tjenestene til en amerikansk programvaregigant. Om enn noe usannsynlig så er det også kanskje en mulighet for at sammenkoblingen mellom Chrome og øvrige Googletjenester kan begynne å ligne på Microsofts koblinger mellom Windows og øvrige programmer.

Oppdatert: Ting går forøvrig unna i et heidundrende tempo: Google restores Chrome’s shine

Det er et par måneder siden jeg installerte ubuntu på pc’en min. Så langt har det fungert mer eller mindre knirkefritt. Et par mindre turer innom Vista-partisjonen har det blitt, men også disse blir det stadig færre av etterhvert som jeg blir mer kjent med Ubuntu. Uansett kan Ubuntu eller andre Linuxvarianter anbefales som et alternativ til windows.

Før jeg installerte Ubuntu på den bærbare pc’en som er i daglig bruk, testet jeg det ut på en gammel bærbar som sto ubrukt. Jeg har tidligere hatt problemer med partisjoneringen på denne ( Grub Error 17) og siden jeg uansett ikke brukte denne maskinen installerte jeg Ubuntu over Xp istedet for på to partisjoner. Men siden jeg nå bruker Ubuntu konstant på den vanlige pc’en, har jeg ikke lenger bruk for en testversjon av Ubuntu. Derfor ville jeg istedet re-installere Xp på denne gamle maskinen. Det var lettere sagt enn gjort. To problemer:

1. Når jeg startet opp med de originale system recovery-cd’ene stoppet installasjonsprosessen ganske kjapt fordi Xp hverken kjente igjen filsystemet eller klarte å finne en partisjon den kunne installere seg på. Dette problemet fant jeg en løsning til her: How to install windows after Ubuntu with gparted

2. Etter å ha fulgt instruksene lot xp seg installere uten problemer. Men når jeg startet opp igjen var det tilbake til de gamle Grub error 17-problemene (såfremt du ikke sliter med nøyaktig samme problemet: glem alt du har du lest om “grub“). Løsningen på dette problemet fant jeg her: Super Grub Disk. Her finner man også en utfyllende wiki om grub og super grub, deriblant en oversikt over Boot problemer.

Med hjelp av de to ovennevnte sidene forløp det hele uten problemer, men det er en tidkrevende prosess (alt går automatisk men mye venting). Jeg drakk øl og så på en film på TV-Norge mens jeg gjorde dette, delvis derfor lar det seg ikke gjøre å komme med en mer detaljert forklaring på alt som skjedde. Dessuten liker jeg å tro at det å bruke fredagskvelden på å installere xp på en gammel bærbar ikke er så trist som det høres ut til; å avslutte med å bruke en time på nitidig beskrive hvert steg i prosessen derimot…

“Du høres ikke ut som du kommer fra Kristansand”

På grunn av nesten totalt fravær av sørlandsdialekt i talemålet mitt får jeg denne innvendingen hele tiden. Men dette var annerledes. Denne gangen var spørsmålet en manifestasjon av en hel ny type oppførsel og en forandring i måten vi møter hverandre på.

Damen jeg snakket med var helt ukjent, vi hadde riktignok snakket sammen flere ganger på telefonen i forbindelse med noen jobboppgaver vi samarbeidet om. Jeg visste allerede hvor hun bodde og hvordan utsikten var fra stuevinduet i det moderne, arkitekttegnede huset hennes på en helt annen side av landet.

Mens vår første telefonsamtale pågikk et par dager tidligere, hadde jeg gjort et rutinemessig søk: Først standardvarianten Google (både vanlig treff og bildesøk) og Facebook. Etterhvert også en kjapp runde i Sesam og av gammel vane også Technorati for å evt. plukke opp bloggtreff (strengt tatt unødvendig siden Google gjerne dekker dette også). Siden dette var en jobbsamtale og hun åpenbart var et familiemenneske (bildene fra eneboligen) unnlot jeg å kryssjekke navn og adresse i Telefonkatalogen. En runde i skatteregisteret hadde heller ingen hensikt her.

Hun hadde åpenbart gjort noe lignende og funnet bloggsiden hvor jeg skriver at jeg kommer fra Kristiansand. Selv om vi altså var nesten helt fremmede, visste vi likevel ganske mye om hverandre. Tidligere har det å gjøre denne type søk hatt en svak eim av overvåkning og det har ikke vært noe man har snakket åpent om med dem man møter. I den grad jeg har kommet over ting som har vært verdt å bringe på bane i en samtale, har jeg forsøkt å lure frem poenget for så å kunne snakke om det. Men akkurat denne forsiktigheten vil nok forsvinne. Nettresearch er noe vi gjør helt automatisk og man kan også forvente at andre gjør det samme med en selv, og da er det heller ingen vits å gå rundt grøten.

Informasjonen på nett glir umiddelbart og automatisk inn som del av kunnskapen vi har om hverandre. Vi møtes aldri med blanke ark lenger, en felles hukommelse er der fra starten og former våre samtaler like naturlig og uanstrengt som felles minner man deler med gamle bekjentskaper.

Jeg hadde et par halvlitere med to av mine fettere i går. Dessuten var en kompis av den ene også med. Sistnevnte var inspektør på en barne- og ungdomsskole. Dermed ble det tørket støv av et klassisk spørsmål:

Hva er verst: Bli kalt inn på kontoret til rektor eller til inspektøren?

Spørsmålet forble ubesvart, men en ledende teori er at det er hakket verre å bli tauet inn til inspektøren. Du kommer til rektor fordi du har gjort noe galt. Det vanker kjeft og så går du derifra. I verste fall har du med et brev hjem. Til inspektøren derimot, kommer du fordi det er noe galt med deg. Istedet for kjeft vanker det vage, uforståelige planer om et behandlingsopplegg eller forflytning til en spesialklasse. Det er begynnelsen på slutten på et liv som normal.

Derfra går det bare nedover.

Selv om Google har gode rutiner for sikring av data som er lagret på serverne, kan det om ikke annet av rent prinsipielle grunner være lurt å ha backup av gmail-eposten på egen pc. Det hender med jevne mellomrom at gmail-serverne er forbigående utligjengelige, og Google kunne nylig også bekrefte at et mindre antall epostkontoer var blitt slettet ved et uhell. link.

Gmailtips.com har en gjennomgang av hvordan ta backup, forøvrig på en side hvor de har samlet de 50 beste gmail-tipsene. link.

Logg inn pÃ¥ Gmail og velg innstillinger > POP og videresending. I feltet POP-nedlasting huk av alternativet “Aktiver POP for all e-post (ogsÃ¥ e-post som allerede er lastet ned)”. Dette gjør at første gangen epostene lastes ned sÃ¥ kommer all eposten med.

NB: Pass på at du i felt 2:Når meldinger hentes med POP, velger alternativet behold gmail-kopien i innboksen. Hvis ikke slettes eposten fra gmail-kontoen når den er lastet ned til klienten.

NÃ¥r dette er gjort konfigureres epostprogrammet pÃ¥ pc’en. De fleste har allerede Outlook eller Outlook Express installert. Et enda bedre alternativ er Ã¥ laste ned Thunderbird.
Detaljert beskrivelse for hvordan sette opp epostklienten til å laste ned gmail finner du her.

Når eposten lastes ned begrenses hver bolk til ca 300 om gangen så henting av epost må gjentas en del ganger første gangen.

Jeg benyttet Thunderbird og første gangen lastet jeg ned eposten pÃ¥ en versjon installert pÃ¥ en ekstern harddisk. Men her vil alle epostene bli liggende usikret, sÃ¥ jeg stoppet halvveis i prosessen, slettet epostene og begynte pÃ¥ nytt via Thunderbird nyinstallert pÃ¥ pc’en.

Personvernet kan behandles fra tre synsvinkler:

1. Det integritetsbaserte personvernet.
2. Det maktfokuserte personvernet
3. Det beslutningsfokuserte personvernet (NoU 19:97:3.3.2).

Det er viktig å understreke at denne inndelingen er et rent formidlingsteknisk grep og ikke en inndeling av personvernet i tre adskilte deler.

1. Det integritetsbaserte personvernet bunner i et ønske om å beskytte den personlige integriteten, for eksempel gjennom å trekke en imaginær sirkel rundt privatsfæren. Dette er det historiske utgangspunktet for personvernet. Spørsmålet om hvor intim pressen kan være i sin dekning av offentlige personers liv, faller også inn under dette.

2. Det maktfokuserte personvernet berører spørsmålet om makt og innflytelse mellom forskjellige grupper og personer i samfunnet. Det lar seg ikke uten videre gjøre å komme frem til en fastlagt norm for hva som er en passende maktbalanse i samfunnet. Det maktfokuserte personvernet er en politisk betont synsvinkel hvor oppfattelsen av hva som er/burde være lov vil kunne variere fra situasjon til situasjon og person til person. Kunnskap er som kjent makt, og da vil også kunnskap om personer eller grupper kunne innebære at man har makt over dem. I de senere årene har det vært rettet en del oppmerksomhet mot arbeidsgiveres muligheter til å overvåke sine ansatte, for eksempel gjennom adgangskontrollsystemer, telefon og elektroniske postsystemer og gjennom systemer som måler arbeidsprestasjoner. Arbeidsgiveres muligheter til slik å oppnå betydelig mer informasjon kan tenkes å endre forholdet mellom partene i arbeidslivet. Et annet aktuelt eksempel er hvordan forskjellige deler av næringslivet innhenter informasjon om sine kunder.

3. Det beslutningsfokuserte personvernet kan sies å være det yngste av de tre perspektivene. Personopplysninger danner ofte grunnlag for beslutninger av forskjellig art. Mange av dem vil være avgjørende for folks livssituasjon og velferd. Bankene samler inn personopplysninger for å vurdere lånesøknader, forsikringsselskapene gjør det samme for å vurdere forsikringer, noen arbeidsgivere gjør det for å vurdere ansettelsesforhold osv. Personregisterloven stiller således både krav til beslutningsgrunnlaget og til behandlingen av de opplysningene som ligger til grunn for de avgjørelser som blir tatt. Utgangspunktet for det beslutningsorienterte personvernet er i en massesaksbehandling av personopplysninger gjennom sterkt automatiserte behandlingsmåter. Ofte vil resultatene av slike beslutningsprosesser bære sterkt preg av å være resultater av en effektiv produksjonsprosess mer enn individuell vurdering tilpasset enkeltpersoners behov og ønsker.

Den potensielle trusselen som kan ligge i et uønsket innblikk inn i privatsfæren, er byttet ut med faren for å være objekt for konstruksjon av alternative identiteter. De problemer dette medfører er av en annen art enn de som dukker opp i de tradisjonelle personvernargumentene. Når personopplysningene tar form som personprofiler eller elektroniske alter ego, som er fjernet fra den opprinnelige sosiale kontekst, risikerer man at avgjørende beslutninger blir tatt på feilaktig grunnlag. Kontoutskriftens verfremdungseffekt blir virkelig i de elektroniske nettverkene. Det som er historisk nytt med de nye kommunikasjonssystemenes elektroniske integrasjonen av alle kommunikative former, er konstruksjonen av denne virkelige virtualitet.

Mellom det integritetsfokuserte og det beslutningsfokuserte personvernet ligger det en interessant endring i forståelsen av personvern. Førstnevnte er opptatt av forholdet mellom den offentlige ytre sfære og den private indre sfære. Sistnevnte er opptatt av forholdet mellom det fysiske sosiale rom og det elektroniske sosiale rom, og da spesielt den meningsforskyvning som ligger mellom dem. I begge tilfeller ser man uansett et skifte i personinformasjonens funksjon. Tradisjonelt har denne type informasjon vært en viktig del av forskjellige kontrollvirksomheter. Informasjonen har først og fremst hatt en kulturell, ideologisk og politisk verdi. Noe den fremdeles har men parallellet med fremveksten av elektronisk registrering og databaser har det oppstått en informasjonsøkonomi hvor personinformasjonen også har en økonomisk verdi. Disse to innfallsvinklingene markere to forskjellige menneskesyn. Den førstnevnet oppfatter mennesket som et kroppslig vesen i et fysisk sosialt rom og er opptatt av skillelinjene mellom dette rommets private og offentlige sfærer. Sistnevnte, derimot, forstår de sosiale aktørene like mye som elektroniske som kroppslige vesener og fokuserer derfor på skillelinjene mellom det fysiske og det elektroniske.

Den moderne personverndebatten er over 100 Ã¥r gammel. Utviklingen av rotasjonspressen førte til større avisopplag og sammen med jernbanen og telegrafen gjorde dette at avisenes leserkrets økte. Disse endringene gjorde at avisenes opplysninger ble potensielt mer krenkende for de omtalte. De to amerikanske juristene Samuel D. Warren og Louis D. Brandeis argumenterte i en artikkel for at det i amerikansk grunnlov eksisterte en “right to privacy”. Foranledningen var det man i ettertid ville kalt kjendisoppslag i pressen. Vernet mot en for nærgÃ¥ende kjendisjournalistikk er altsÃ¥ en forløper bÃ¥de for taushetsplikten og for personvernet. Noen Ã¥r senere introduserte Bernhard Getz i 1890 begrepet privatlivets fred. Dette begrepet er fremdeles til stede i lovgivningen. Straffelovens paragraf 390 som setter straff for den “som krenker privatlivets fred ved Ã¥ gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.” Opprinnelig ble denne bestemmelsen brukt for mange av de forholdene som i dag faller inn under personregisterloven.
I utgangspunktet er personvernet basert på et klart skille mellom den offentlige og private sfære. Det er en lovmessig garanti for at privatsfærens anliggender ikke skal flyte ut i det offentlige rom først og fremst i forbindelse med pressens oppslag om kjente og mektige personer i samfunnet, etterhvert også i tilknytning til forskjellige former for registre. Personvern setter her fokus på den personlige integriteten.(Les mer i NoU 97:19 :3.3.2_) De opprinnelige personvernlovene trekker en sirkel av privatsfære rundt enkeltpersoner, slik at når grensen mellom den private og offentlige sfære overskrides må man ha tillatelse eller legitime grunner til å gjøre dette. De mange bestemmelsene om taushetsplikt som verner fortrolige forhold mellom lege-pasient, offentlig tjenestemann-borger, advokat- klient osv. kan også sees på som utrykk for et behov for å verne om den private sfæren. Dette behovet blir også understreket i Europarådets menneskerettighetskonvensjon artikkel 8:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Offentlige myndigheter skal ikke gjøre noe inngrep i utøvelsen av denne rett med mindre dette inngrep er i samsvar med loven og i et demokratisk samfunn er en nødvendig forholdsregel for den nasjonale eller offentlige sikkerhet, for landets økonomiske velstand, for å forebygge uorden eller forbrytelser, beskytte helse eller beskytte andres rett og frihet ( sit. i NoU97:19:9.3).

1.1.2001 trådte den nye personvernloven i kraft. Loven dekker

a)Behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler, og
b)Annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister (: §3)

I loven blir det i §1 definert noen grunnleggende begreper: ”Personopplysninger: opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkelt person.” Det er altså ikke opplysningstypen i seg selv som er avgjørende men hvorvidt opplysningen kan knyttes direkte eller indirekte til en person eller til en registrert:” den som en personopplysning kan knyttes til”(§1). Navn, personnummer, etc. er eksempler på opplysninger som gir direkte tilknytning til person. Bilnummer, telefonnummer, kontonummer osv. gir en indirekte tilknytning. Det samme gjør mer generelle informasjoner om yrkeskategori, utseende og lignende. Statistikkopplysninger utgjør bare unntaksvis personopplysninger, f.eks dersom statistikken inneholder opplysninger om veldig få mennesker. Etter ordlyden skiller ikke personopplsyningsloven mellom opplysninger om levende og døde personer, men i praksis faller opplysninger om døde inn under loven om de også forteller noe om levende personer (NoU 1997:19:10.1.1.1). For øvrig kan det legges til at begrepet elektroniske spor er personopplysninger som på en eller annen måte innhentes og lagres elektronisk.

Med behandling av personopplysninger menes ”enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter”(§1).
Personregistre er ”registre, fortegnelser m.v. der personopplysninger er lagret systematisk slik at opplysningene kan finnes igjen” (§1). Behandlingsansvarlig og databehandler er henholdsvis ”den som bestemmer formålet med behandlingen av personopplysningene og hvilke hjelpemidler som skal brukes” og ”den som behandler personopplysninger på vegne av den behandlingsansvarlige” (§1). Et annet viktig begrep i den nye loven er samtykke:”En frivillig, utrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at han eller hun godtar behandling av opplysninger om seg selv”(§1). Av mindre betydning i denne sammenheng, blir også sensitive personopplysninger definert:

Opplysninger om a) rasemessige eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning, b)at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling, c) helseforhold, d) seksuelle forhold, e) medlemskap i fagforeninger (§1).

To hovedprinsipper i den nye loven er for det først at de registrerte i større grad enn tidligere skal være informert om og ha kontroll over personopplysninger vedrørende seg selv. Dette er nedfelt i lovens § 8 og 9, hvor den registrerte skal gi samtykke til at personopplysninger kan behandles. I forhold til den gamle lovgivningen er dette en av de store endringene. Det innebærer en større grad av selvbestemmelse. Til en viss grad skjer dette på bekostning av at konsesjonsplikten begrenses. Mens i de følge den gamle personregisterloven var nødvendige å innhente konsesjon fra datatilsynet for å kunne opprette et personregister, er dette i henhold til den nye loven bare nødvendig for å behandle sensitive personopplysninger (§33).
Det andre hovedprinsippet er at det kreves at den registrerte har full innsynsrett i personopplysninger vedrørende seg selv, samt behandlingen av disse. Denne retten til innsyn står i §18:

Enhver som ber om det, skal få vite hva slags behandling av personopplysninger en behandlingsansvarlig foretar, og kan kreve å få følgende informasjon om en bestemt type behandling:

1. navn og adresse på den behandlingsansvarlige og dennes eventuelle representant,
2. hvem som har det daglige ansvar for å oppfylle den behandlingsansvarliges plikter,
3. formålet med behandlingen,
4. beskrivelser av hvilke typer personopplysninger som behandles,
5. hvor opplysningene kommer fra, og
6. om personopplysningene vil bli utlevert, og eventuelt hvem som er mottaker

Loven slår også fast at når det samles inn personopplysninger fra den registrerte selv (§19), eller fra andre kilder enn den registrerte (§20), har behandlingsansvarlige informasjonsplikt overfor den registrerte. Informasjon, deriblant også personinformasjon, har etter hvert en økende økonomisk betydning. Dette utgjør en viktig ramme for personvernlovgivningen som skal tjene både personvernet og et fritt informasjonsmarked. De etter hvert sterke økonomiske interessene som er involvert blir vurdert som en potensiell trussel mot personvernet:

Selv om deler av informasjonene i framtidens informasjonsmarked vil være informasjon som er knyttet til aggregerte data, virksomhetsopplysninger m v, er det samtidig klart at meget av informasjonen vil være personinformasjon og således være gjenstand for personvernmessige vurderinger. Dette kan bidra til at økonomisk-/ næringsmessige interesser vil bli knyttet til personopplysninger i større grad enn tidligere, og således skape grobunn for et høyere konfliktnivå (NoU 1997:19:4.1).

Spesielt vil dette være merkbart i forbindelse med overføring eller salg av personinformasjon fra ett register til et annet. Legg derfor spesielt merke til at behandlingsansvarlige har plikt til å informere den registrerte om at personopplysningene formidles videre til en tredje part (§19f.) eller innhentes fra en tredjepart (§20).
Personprofiler, dvs. beskrivelser av adferd, preferanser, evner eller behov, brukes i økende grad i markedsføringsøyemed. Den behandlingsansvarlige har da plikt til å informere den registrerte om ”a) hvem som er behandlingsansvarlig, b) hvilke opplysninger som er anvendt, og c)hvor opplysningene er hentet fra”(§21). I forbindelse med avgjørelser av rettslig eller vesentlig betydning for den registrerte, som fullt ut er basert på automatisk behandling av personopplysninger, kan den registrerte kreve at det gjøres rede for regelinnholdet i dataprogrammet som ligger til grunn for avgjørelsen (§22). Når det gjelder de to siste punktene er det også verdt å bite merke i retten til å reservere seg mot direkte markedsføring (§ 26) og retten til å kreve manuell behandling (§25). Både bruken av personprofiler og automatisk behandling av personopplysninger vil være gjenstand for en grundigere diskusjon i siste halvdel av kapitelet.

Ut over de to hovedprinsippene, økt selvbestemmelse og innsynsrett, representerer den nye personopplysningsloven en dreining fra det integritetsbaserte personvernet og over til det beslutningsfokuserte personvernet. Lovgivningen har tatt opp i seg det som kan sies å være en generell utglidning i forholdet mellom den private og offentlige sfære.

PICT0006, originally uploaded by Bent S Olsen.

I en tilværelse preget av kontinuerlig mobilitet og skifte av inntrykk og roller blir den distanserende egenskapen ved pengene en forutsetning for å kunne hanskes med det rastløse storbylivet:

In this way, an inner barrier develops between people, a barrier however, that is indispensable for the modern form of life. For the jostling of the crowdedness and the motley disorder of metropolitan communication would simply be unbearable without such psychological distance.(…) The pecuniary character of relationships, either openly or concealed in a thousand forms, places an invisible functional distance between people that is an inner protection and neutralization against the overcrowded proximity and friction of our cultural life (:477).

De forhold og normer som oppstår rundt pengene er den moderne storbyens variant av den siviliserte væremåte og omgangstone som var en viktig del av livet i den klassiske byen. Det oppstår hva Richard Sennet kaller for frykt for eksponering (exposure). Denne frykten inneholder en militarisert oppfattelse av den hverdagslige erfaringen, det er en modell som beskriver tilværelsen som en veksling mellom angrep og forsvar. Dette blir merkbart i utførelsen av dagliglivets aktiviteter hvor det utvikles standarder som segmenterer omgivelsene i indre beskyttende og ytre truende lag. Simmel beskriver pengene som en dørvakt som frigjør oss fra direkte kontakt med våre omgivelser:

In so far as money is the symbol as well as the cause of making everything indifferent and of the externalization of everything that lends itself to such a process, it also becomes the gatekeeper of the most intimate sphere, which can then develop within its own limits (Simmel 1990:470).