Bergen, Månen

En kontanttransaksjon har ingen varighet i den forstand at det sosiale forholdet mellom kjøper og selger heller ikke har noen utstrekning i tid. I stedet er det et lukket og klart begrenset forhold hvor det i liten grad eksisterer forpliktelser og lojalitetsbånd som går over tid. Som betalingsmiddel er penger tilpasset et samfunn preget av stor individuell mobilitet både på kryss og tvers av sosiale lag. Folk foretar også i form av kontinuerlig skifter mellom forskjellige roller samtidig som de hele tiden inngår i mer eller mindre uforpliktende sosial relasjoner med andre aktører. De sosiale relasjonene som pengene kommuniserer er av en helt annen type enn de relasjonene som følger av gavebyttet: Man forplikter seg ikke til noen ved å kjøpe, og man distanser seg ikke fra noen ved å la være.

Denne forskjellen er det naturlig å knytte sammen med forskjellen i den informasjonen som formidles gjennom henholdsvis gaver og penger. Penger formidler ikke noen annen informasjon enn sin egen. Gaven på sin side er ikke så mye en ren økonomisk størrelse som et utrykk for en konkret mellomenneskelig relasjon. Gavebyttets grunnleggende funksjon er på mange måter å skape eller vedlikeholde en varig sosial relasjon og forpliktelse mellom aktører. Både eksklusjons- eller inklusjonsmekanismene blir dermed mye sterkere i gavebyttet.

Det å gi noe en pris, er ofte forbundet med en moralsk degradering. Den motviljen man ofte har mot å sette en pris på de nære og intime ting skyldes at det i disse tingenes verdi oversettes fra en verdiskala til en annen, fra en personlig og kvalitativ verdiskala til en objektiv og kvantitativ fjernes de egenskapene som i utgangspunktet gjorde at de hadde en personlig verdi. Av samme grunn er det ikke i alle sammenhenger at en vil ta betalt for de tjenester eller varer en leverer. Overfor familie og venner foretrekkes ofte en annen transaksjonsform gavebyttet. Gavebyttet representer en transaksjonsform som er helt motsatt av pengene. Gavebyttet kan dermed bidra til å tydeliggjøre hvilke situasjoner og relasjoner pengene skaper. Mens gavebyttet vil markere og vedlikeholde en forpliktende og varig sosial forbindelsen, blir den slags, fjernet eller underkommunisert av betalingen. Tjenester og gaver gir man bare til noen utvalgte få, betaler man er det irrelevant til hvem:

Whenever I buy for money’s sake it is irrelevant from whom I buy what I want as long as it is worth its price. But wherever one pays for something with a service or personal commitment of an internal or external kind, then one carefully checks the person one is dealing with because we do not wish to give away to anybody anything that belongs to us except money. The statement on bank notes to the effect that their value is paid to the bearer ’without proof of identity’ typifies the absolute objectivity with which money transactions operate (Simmel 1990:436).

Som symbol for bytteverdi fjerner pengene alle verdiskalaer som varene kan tenkes Ã¥ underlegges. Kun pengenes egen verdiskala, prisen beholdes. Pengenes nøytralitet er en av egenskapene Georg Simmel stadig vender tilbake til i store verk “The Philosophy of Money“:

“To the extent that money with its colourlessness and its indifferent quality can become a denominator of all values [...] it becomes the frightful leveller – it hollows out the core of things, their specific values and their uniqueness and incomparability in a way which is beyond repair. They all float with the same specific gravity in the constantly moving stream of money” (Simmel 1997: 178).

Pengenes funksjon som betalingsmiddel og verdistandard er ut over de rent økonomiske verdiene helt uberørt av hva de angir verdien til og ikke minst hvem som bruker dem. De kan konvertere møkk til gull, og en femtilapp er fremdels bare en femtilapp selv om det er kongen som har den i lomma. Dette gjelder ikke bare de objektene som det betales for, men også de aktører som er involvert i handelen. Penger tilfører transaksjoner og de involverte en slags objektivitet: ”Money’s lack of quality thus brings with it the lack of quality in the persons who are givers and receivers of money”(Simmel 1997:240).

Ordtaket “penger lukter ikke” beskriver et av særtrekkene ved penger: Nøytralitet. Dette eldgamle ordtaket ble formulert en eller annen gang i middelalderen, men har sitt opphav i en enda eldre anekdote fra antikken. Den romerske keiser Vespasian innførte pÃ¥ 70-tallet (e.kr.) en urinskatt i Roma. De romerske klesmakerne som brukte avfall fra de offentlige toalettene i behandlingen av ull, mÃ¥tte dermed betale for denne tidligere gratis ressursen. PÃ¥ tross av statens mangelfulle inntekter syntes Vespasians sønn Tito at dette var en litt drøy mÃ¥te Ã¥ tjene penger pÃ¥. Indignert tar han derfor dette opp med sin far. En overbærende Vespasian tar da frem en mynt samlet inn pÃ¥ den første innkrevingsrunden, holder den under nesen pÃ¥ Tito og spør om han plages av lukten. Tito svarer benektende pÃ¥ dette. ”Atquin e lotio est,” konkluderer Vespasian- ”og likevel kommer den altsÃ¥ fra urin”

En generell tendens ved utviklingen fra direkte varebytte, mynter, sedler og til slutt til elektronisk betalingsmidler er at det skjer en effektivisering i måten informasjonen om økonomiske verdier flyttes på. Det kan tegnes opp en grov skisse med fem faser:

1. Tuskhandel. Denne transaksjonsformen har store begrensinger. For det første må verdiene fraktes i vareform fra marked til marked. Den geografiske mobiliteten er derfor relativt begrenset. For det andre har varer en begrenset likviditet. Selve handelen kompliseres ved at handelsmenn ofte må gjennom flere ledd og transaksjoner for å få byttet til seg det de er ute etter.

2. Mynter. I stedet for varene frakter man symbolet for vareverdiene i form av mynter. Innenfor byttehandelen og gavebyttet er informasjon et av de viktigste kriteriene som aktørene vil være ute etter, i hovedsak informasjon om troverdigheten og lokaliseringen til eventuelle motparter i byttehandelen. En standardisert pengeenhet gjør dette behovet overflødig. Mynter gjør det også unødvendig å finne en byttepartner som egner seg, dvs. som har de riktige varene til rett tid og sted og som er tilstrekkelig tillitsfull, siden mynter uten nevneverdige problemer kan brukes om igjen på et senere tidspunkt. Med en gang pengene er betalt kan forholdet mellom handlespartenerne avsluttes fremfor å bli utvidet inn i fremtiden i form av løfter eller andre forpliktelser. Mynter er verken bærer av eller formidler av den informasjonen som kreves i byttehandel eller barter. I stedet erstatter pengene denne informasjonen med sin egen. At de kan brukes om igjen i fremtiden, og at andre medlemmer av samfunnet eller den sosiale gruppen vil akseptere det som betalingsmiddel og at pengene representerer de verdiene som angis og vil fortsette å gjøre det over tid.

3. Sedler. Både seddelen og vekselen skiller seg fra både varen og mynten ved at de ikke har noen egenverdi. Nasjonalvaluta er typisk i den forstand at seddelens verdi er garantert av en passiv tredje part, staten representert ved nasjonalbanken. Dette er ikke uten betydning for de involvert i en økonomisk transaksjon siden det begrenser behovet for tillit mellom dem. Seddelen innebærer også hva man i dag ville kalt for en klar forbedring av brukervennlighet. Ikke minst når det gjelder større summer var det praktisk talt en lettelse for handelsmennen å bytte ut pengekista med en mer hendig papirlapp.

4. Den elektroniske betalingsformidlingen. Denne måten å formidle penger på er av adskillig eldre dato enn man gjerne tror. Det er naturlig å også inkludere den telegrafiske og senere telefoniske betalingsformidlingen sammen med den digitale. Dette skaper muligheter for øyeblikkelig kommunikasjonen, først med telegrafen og senere den telefoniske overførselen av penger. Den umiddelbare forskjellen er først og fremst at pengene ikke lenger må fraktes fysisk.

5. Tilslutt den digitale formidlingen av penger. Både den telegrafiske og telefoniske overførslen av penger kan sies å være en primitiv utgave av dette. Men en viktig videreutvikling ligger i at pengemediet selv blir et digitalt kommunikasjonsnettverk. Global kommunikasjon bygges inn i pengene Pengene er aldri fysisk tilstede, i stedet foregår overførselen i et elektronisk nettverk. En annen forskjell som allerede har vært behørig drøftet er at informasjon om pengebruk konvergerer med pengene. Grensen mellom informasjon om verdier og informasjon om forflytning, dvs. bruk, av verdier viskes ut. De digitale betalingsystemene skaper potensiellt globale samtidighets relasjoner.

Den gradvise økningen i pengenes betydning som betalingsmiddel i løpet av middelalderen tvang kjøpmenn til å utvikle mer nøyaktige og velegnede måter å måle tid på. Men i stedet for at tiden ble målt på nye måter endret selve tiden seg. I stedet for en naturlig tid som fulgte landbrukets og de religiøse ritualenes rytme begynte man å følge en lineær og kronologisk klokketid. Klokker og bjeller kalte arbeiderne til arbeid og handelsmennene til markedene. Man oppdaget at tid er en nyttig og knapp ressurs: tid er penger. Helt uproblematisk var det ikke å innføre denne nye tidsforståelsen. ”The new definition of time did not pass undisputed by the religious authorities any more than by the urban labourers called to accept the new temporal discipline ” (David Harvey, The Condition of Postmodernity 1989:229). Kirken ga etter hvert opp sin motstand, mens arbeiderklassen helt opp til våre dager har hatt tid som en av de sentrale kampsakene.

The battles over minutes and seconds, over the pace and intensity of work schedules, over the working life (and rigths of retirement), over the working week and day (with rigths to free time), over the working year (with rigths to paid vacations) has been, and continues to be, royally fought (Harvey).

Det oppstår en tidsforståelse som er tilpasset pengene og som gjør det mulig å sette en pris på tiden. Men innførselen av klokketid får også implikasjoner for forståelsen av rommet. Først og fremst av hensyn til jernbanen ble alle de forskjellige lokale tidsmålingene på slutten av 1800-tallet byttet ut med en samordnet nasjonal tid. Først ut var England i 1843. USA byttet i 1883 ut lokale tider med en sammenhengende og nasjonal tid. Før det skapte de over 200 forskjellige lokale tidene som de transkontinentale togrutene fra New York til San Fransisco passerte problemer både når det gjaldt togenes presisjon og pålitelighet og ikke minst i forhold til de reisende som hadde en usedvanlig forvirrende rutetabell å forholde seg til. Året etter i 1884 blir de første stegene tatt for å komme frem til en internasjonal avtale over meridianer og tidssoner. Den teknologiske utviklingen spesielt på 1800-tallet setter fart i etableringen av enhetlig lineære og abstrakte tid som en universell standard. Legg merke til den rituelle og den forflyttende forståelsen av kommunikasjonen ikke er gjensidig utelukkende. På den ene siden har bidrar telegrafen og toget til å skape en ny type fellesskap, nasjonen. Samtidig som de årsaker som ligger til grunn for bl.a innførselsen av nasjonal tid på den annen side, handler om å rasjonalisere og ikke minst økonomisere forflytningen eller transporten av mennesker og varer ved hjelp av toget og informasjon ved hjelp av telegrafen.

Kontanter er tinglige betalingsmidler, de er objekter som representer de verdier man betaler med. Selve betalingssituasjonen er lukket, den skjer der og da når kontantene rent fysisk bytter eier. Kortet derimot er ikke et betalingsmiddel på samme måte som kontanter. Skal man sammenligne de to forskjellige transaksjonsformene, vil kortet tilsvare den betalende og ikke pengene. Når man betaler med kort derimot skjer selve transaksjonen et annet sted, på et eller annet punkt i de elektroniske banknettverkene. Kortet er av den grunn todelt siden brukeren må kunne identifiseres både i den fysiske kontekstene hvor kjøpet skjer og i den elektroniske konteksten hvor betalingen finner sted. Det har en side som vender ut mot brukerne og en side som vender inn mot nettverkene.

Kortet som objekt har en begrenset mengde kjennetegn. For det første har det en del informasjon om innehaveren: Et navn, som regel med en egenhendig signatur. De fleste betalingskort har et fotografi. Fødsel- og personnummer står også oppført. Dette er informasjon som plasserer innehaveren i en generell sosial sammenheng. Kortet gir også informasjon om innehaveren knyttet til vedkommendes kundeforhold til tjenesteleverandøren, som regel en bank el. lignende, dvs. kontonummeret samt eventuelle andre kontrollnummer, for eksempel kortets holdbarhetsdato. For det andre har kortet informasjon om den utvidete kontekst som den betalende befinner seg i og som hans penger sirkulerer i. Vedkommendes bank står oppført, det samme gjør også kortleverandøren ( f. eks. Visa).
Funksjonen til betalingskortet er ikke bare som betalingsmiddel, ei heller å være et medium for pengesymbolet slik som seddelen, men også å være et substitutt for den betalende. I betalingssekvensen er den første forskjellen mellom å betale med sedler og mynter i forhold til å betale med kort at den betalende må identifisere seg som økonomisk aktør. Først må han introdusere seg ved hjelp av en kode. Det er denne koden som er den betalende. Kortet har ingen funksjon utover å være bærer av informasjon om den betalende, dvs. inneholde deler av en identifikasjonskode som kortbrukeren selv fullfører når han taster inn sin kode på kortautomaten. I motsetning til mynter og sedler er altså kortet et individuelt betalingsmiddel. Men den individualitet som kortet innfører kommer ikke til syne i den kontekst hvor betalingens skjer, men i de digitale nettverkene gjennom konstruksjonen av en digital skygge.

Utviklingen av handel og finansliv fra antikken og frem til i dag har vært avhengig av tilgjengeligheten til forskjellige måter å lagre og beskytte relevante opplysninger om handel og produksjon av varer. Frem til de siste tiårene har kontanter vært et viktig medium for lagring og formidling av penger. Kontanter inneholder informasjon om verdier, det er slik den kan fungere som et betalingsmiddel. Når det gjelder mynter og sedler er disse opplysningene lagret i et objekt. Eksempelvis inneholder en 50-lapp informasjon som sier at den er verdt 50 kroner. Seddelen har en valør, den er påført en bestemt pengesum. Seddelen inneholder også informasjon om hvilket område den er gyldig innenfor, dvs. hvilken valuta den tilhører. Dernest opplyser seddelen om hvem som garanterer for verdien og gyldigheten til seddelen, nasjonalbanken med signaturer. Seddelen inneholder også informasjon som er ment å garantere for seddelens ekthet: Graveringer, vannmerker, sølvtråder, sentralbanksjefens signatur osv. Dette er informasjon beregnet på å forhindre falskmynteri samt å garantere for seddelens autensitet, at den kan brukes om igjen på et senere tidspunkt. Når det gjelder graveringene, er det verdt å legge merke til at de som regel utgjør motiver som ikke umiddelbart har en direkte økonomisk funksjon, men som på en eller annen måte fungerer som nasjonalreklame; bilder i form av portretter, historiske scener og andre forskjellige former for nasjonal symbolikk. Selv om dette ikke har noen umiddelbar betydning for pengenes økonomiske funksjon kan det likevel sies å ha betydning for de sosiale rollene pengene kommuniserer.

Et betalingskort er del av et betalingssystem. Begrepet betalingssystem har ikke noe entydig meningsinnhold, og det legges ofte ulike betydninger i begrepet. Men generelt kan det beskrives som:

Et betalingssystem har som formål å sørge for overføring av betalingsmidler. Betegnelsen benyttes også om systemer for uttak av betalingsmidler, som f.eks. minibanker. Selv om bruken av begrepet varierer, er det vanlig å forstå et betalingssystem som en formalisert ordning bestående av tekniske innretninger, prosedyrer og avtaler, som kan beskrives og avgrenses som en enhet. Hvilken avgrensning som velges og hvilke elementer i overføringsprosessen det fokuseres på varierer (NoU 1996:24,2.2).

European Monetary Institute (EMI) definerer payment system som bestÃ¥ende ”… av en definert gruppe institusjoner, samt et sett av instrumenter og prosedyrer brukt til Ã¥ sikre pengestrømmene i et geografisk omrÃ¥de, normalt et land” (Nou 1996:24, 2.2). I Lov om betalingstjenester som trÃ¥dte i kraft vÃ¥ren 2000, skilles det mellom to typer betalingssystemer: Internbanksystem og systemer for betalingstjenester. Internbanksystem, er som ordet antyder, et felles system for avregning, oppgjør eller overføring av penger mellom kredittinstitusjoner. System for betalingstjenester er systemer basert pÃ¥ standardvilkÃ¥r for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak nÃ¥r overføringene bygger pÃ¥ bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon. NÃ¥r et bankkort dras gjennom betalingsterminalen avleses en sifferrekke i magnetstripen. Sifferet angir blant annet kortets gyldighet, kontonummer og tilhørende bank. NÃ¥r kortholderen taster det personlige identitetsnummeret (PIN-koden) i terminalen, kodes dette og sendes til kortutstedende banks datasentral for kontroll. I tillegg vil det utføres dekningskontroll og kontroll av at kortet ikke er sperret. Dersom alle kontrollpunktene er funnet i orden, gÃ¥r det en melding til terminalen om at transaksjonen kan godkjennes. Terminalen skriver sÃ¥ ut en kvittering til kortholderen. Selve betalingstransaksjonen sendes bankene via en datasentral.

Før penger ble brukt som betalingsmiddel, foregikk handelen gjennom direkte byttehandel. Varer ble byttet med andre varer, ved såkalt tuskhandel. Før pengene ble et standard verdimål og betalingsmiddel, hadde kuer ofte denne funksjonen i de førhistoriske samfunnene. Ordet penger ble i gammelnorsk avledet fra fe. En teori forklarer pengenes opprinnelse med at i en slik handel vil det før eller siden fremstå en eller enkelte varer som av handelspartnerne ansees for å være verdifulle selv om det i øyeblikket ikke er noe umiddelbart behov for dem. I norsk steinalder ble flint og senere bronse brukt som betalingsmiddel. Men allerede i bronsealderen har de edlere metallene hovedrollen. Her er det riktignok ikke snakk om mynter i moderne forstand, men opphakkede smykkebiter, jernbarrer osv. I motsetningen til den senere myntproduksjonen hvor sølv er det dominerende verdimetallet, viser arkeologiske funn at gull kom i bruk tidligere. Men det finnes også språklige vitnesbyrd om at gull tidlig ble brukt som verdistandard. Vektenheten øre henger sammen med den romerske myntbetegnelsen aureus som betyr ”av gull” (Skaare 1995: 23). Opprinnelig var ikke gullet utmyntet. I stedet ble det brukt gullringer. Verdien ble bestemt av vekten. Disse gullringene har sannsynligvis ikke vært hverdagspenger og har trolig hatt en begrenset sirkulasjon. Dette støtter teorien om at penger ikke springer ut av byttehandel, men opprinnelig ble brukt ved høytidelige eller rituelle anledninger. Spesielt som brudepenger eller blodpenger (Davis 1994 :23).
I Gulatingsloven er gullringene bøtesatser for drap og lignende forbrytelser:

No um løysing sårar nokon, då skal han bøta ein 12-øyra baug. Men son hans (løysingsson) to baugar. Men bonde 3 baugar. Odelsbroren mann 6 baugar. Lendmann og stallar 12 baugar. Men jarl 24. Men konge to baugar mindre enn femti (=48) (Skaare 1995: 24).

Baug betyr opprinnelig ring, men fikk etter hvert betydningen bot. Flere av de ordene som i dag blir brukt i forbindelse med penger er hentet fra eldgamle lovtekster. Det tyske ordet Wergeld betydde opprinnelig den kompensasjonen som ble krevd for drapet pÃ¥ en mann. Engelske pay stammer fra latinske pacare som betyr gjøre fred med (se f.eks Glyn Davies “A History of Money“). I den grad det er riktig at penger først ble brukt i rituelle sammenhenger av den type som er nevnt ovenfor, kan en trekke noen raske konklusjoner. Først og fremst at penger opprinnelig ikke er et byttemiddel, men et verdimÃ¥l. Et verdimÃ¥l som ikke bare anga tings pris, men ogsÃ¥ individers verd. Wergeld er ikke bare en bot, men ogsÃ¥ et utrykk for den objektive verdien til en person. Den tyske sosiologen Georg Simmel referer i The Philosophy of Money til at det i det anglosaksiske England var det ved lov bestemt en wergeld pÃ¥ 2.700 shilling for kongedrap. I sin tid var denne boten hinsides hva det var mulig Ã¥ betale, slik at den i praksis innebar en dødsstraff eller i beste fall et liv i slaveri. Det var med andre ord snakk om en bot som aldri var ment Ã¥ betales men som skulle gradere alvorligheten av forbrytelsen. NÃ¥r penger egnet seg som verdimÃ¥l ved rituelle anledninger, henger det sammen med at det opprinnelig ikke var et generelt verdimÃ¥l i handel. NÃ¥r penger gradvis blir dÃ¥rligere egnet i forbindelse med straffeutmÃ¥ling av drapssaker, kan det delvis knyttes opp mot at penger etter hvert blir et generelt symbol for bytte:

“That such payment was later considered to be totally insufficient and inappropriate penance testifies not against but in favour of the growing importance of money. It is precisely because money represents the value of incommensurable things and has become more colourless and indifferent that it cannot be used as an equivalent in very special and uncommon conditions where the innermost and most basic aspects of the persons are concerned” (Simmel 1990:365)