“- Han ba meg om å låne penger av sjefen og kamerater, men det gjorde jeg heldigvis ikke. Han fikk bare mine egne penger, gjør «Kristian» det klart.

- Hvor mye?

- Til sammen fikk han 9000 dollar. Han ville bare ha dollar.

Metoden var å kopiere seddeltrykket over på et rent, hvitt ark. Arket skulle, ved hjelp av en maskin Kristian aldri fikk se, gjøres tynt som en pengeseddel.

- Han sa pengene ville være som ekte. Han snakket så mye, han snakket så overbevisende.

«Kristian» ser ned.” Les mer

Ja, tviler ikke på at “Kristian” ser ned. Men det skal han ha: Han hadde i det minste vett nok til å gå til Dagbladet med saken. Der i gården er jo journalistene for tiden ikke i nærheten av å være oppegående nok til å spørre “Kristian” om ikke å kopiere seddeltrykk over på papir og få det til å se ut som pengeseddel er et klokkeklart tilfelle av pengeforfalskning?

Om ikke annet kan jeg med en viss entusiasme konstatere at nesten 7 år etter at den ble levert ligger hovedfagsoppgaven min om penger fortsatt inne på førstesiden av et Google-søk på penger. Når jeg tenker meg om så kritiserte også sensorene meg for å ha skrevet en noe rotete og usammenhengende oppgave så bør vel kanskje ikke være altfor misfornøyd med Nrk.

Og nå for å styrke posisjonen min på Googleførstesiden kommer en anekdote fra oppgaven min etterfulgt av linken en gang til:

“Den romerske keiser Vespasian innførte pÃ¥ 70-tallet (e.kr.) en urinskatt i Roma. De romerske klesmakerne som brukte avfall fra de offentlige toalettene i behandlingen av ull, mÃ¥tte dermed betale for denne tidligere gratis ressursen. PÃ¥ tross av statens mangelfulle inntekter syntes Vespasians sønn Tito at dette var en litt drøy mÃ¥te Ã¥ tjene penger pÃ¥. Indignert tar han derfor dette opp med sin far. En overbærende Vespasian tar da frem en mynt samlet inn pÃ¥ den første innkrevingsrunden, holder den under nesen pÃ¥ Tito og spør om han plages av lukten. Tito svarer benektende pÃ¥ dette. ”Atquin e lotio est,” konkluderer Vespasian- ”og likevel kommer den altsÃ¥ fra urin””, Ã… betale: Penger som kommunikasjon.

“The card is offered by the developers of Project Entropia. Last year, a virtual space resort being built in the MMORPG was snapped up by a gamer for $100,000. The buyer is developing the space station into a virtual night club through which the entertainment industry can sell music and videos to gamers.

The Entropia economy works by allowing gamers to exchange real currency for Project Entropia Dollars (PEDs) and back again into real money. Gamers can earn cash by accumulating PEDs via the acquisition of goods, buildings and land.”

via ITFT’s Future Now

The Engraveyard er en nettside om utseende til papirpenger. Sidene er rikelig utstyrt med eksempler og kommentarer til sedler fra en rekke forskjellige land:

“No one on Argentinian money seems happy to be there. They’d all prefer to be elsewhere – it’s as if this is an imposition on their busy life.” Via Boing Boing

“Giuseppe Giovannelli of the University of Rome ‘La Sapienza’ and his colleagues took a close look at what seemed to be a silver coin minted in southern Italy in the third century BC. It turned out to be a lump of lead with a thin silver coating.

This is not the first example of counterfeiting in the ancient world, but the researchers say that in this case the silver coating seems to have been created by a sophisticated chemical process.

“We are not yet aware of any other counterfeit coins like this one,” says Giovannelli.” Link. via Boing Boing

The Royal Bank of Scotland’s most important claim to a place in banking history stems from its innovatory ‘cash-credit’ system from which in due course the simple, effective and flexible ‘overdraft’ was to emerge. If an applicant for a loan, e.g. a newcomer, could produce two or more guarantors of good standing, a ‘cash-credit’ could then be opened in the applicants favour to draw cash (generally notes) as required, interest being payable only on the amount so withdrawn. Glyn Davies, A History of Money, s.275

Se også History of Money from Ancient times to present day.

Bakgrunnen for artikkelen er et feltarbeid i sosiologi Sudhir Alladi Venkateshi gjorde i en av Chicagos fattige bydeler. Et tilfeldig, men nervepirrende møte med deler av en gjeng crack-dealere (beskrevet i Freakonomics) førte til at Venkateshi ble værende med gjengen i flere år for å lære mer om tilværelsen som narkolanger. Blant informasjonen han fikk tilgang til var utførlige notater over regnskapet til gjengen. Blant annet viser denne informasjonen at narkotikagjengene er organisert veldig likt f.eks MacDonalds: løselig organsiert som franchises til en større, sentral kriminell organisasjon. Gjenglederen rapporterte oppover i hierarkiet til ledere som satt mer sentralt, sistnevnte fikk 20% av alle inntektene som lisenspenger for retten til å selge narkotika i de aktuelle nabolagene. Under gjenglederen er det tre offiserer; en med ansvar for regnskap, en for sikkerhet og en for logistikk. Under disse befant fotsoldatene seg, disse sto for det faktiske salget av narkotika. Helt på bunnen befant et stor skikte med over 200 personer løst tilknyttet gjengen, som utførte tjenester og oppdrag på en ad hoc basis.

På inntekstssiden fløt pengene oppover i systemet, samtidig som det var en del utgifter tilknyttet våpen, støtte til begravelser/familiemedlemmer av innsatte osv. Av en total på ca 5400 gjengmedlemmer tjente de 120 lederne for de forskjellige franchisene ca $100 000 i året, med en timelønn på ca $66. Offiserene under dem igjen tjente ca $700 i måneden, omtrent $7 i timen. Fotsoldatene på bunnen fikk ikke mer enn ca $3.30 i timen. Hvilket er mindre enn den lovbestemte minstelønnen i USA. Som Levitt skriver i Freakonomics:

“In other words, a crack gang works pretty much like the standard capitalist enterprise: you have to be near the top of the pyramid to make a big wage.”

I tillegg kommer den betydelig risikoen forbundet med denne type arbeid, bl.a. var fotsoldatene garantert å bli arrestert en rekke ganger, banket opp/skadet i gjengoppgjør og hadde en 25% sjanse for å bli drept (Hvilket faktisk er en høyere dødsrisiko enn om man sitter på dødscelle i Texas).

Hvorfor velger likevel mange denne type arbeid? I følge Levitt av samme årsak som folk stiller opp i Idol, prøver å bli profesjonelle idrettsutøver, skuespillere, jobbe i media osv. Alle deltar i en turneringsøkonomi hvor gevinsten når man kommer til topps er så stor at mange er villig til å gjøre store offer for å få en sjanse til å vinne.

Tv-serien The Wire beskrivelse av de indre livet til en narkogjeng i Baltimore-ghettoen viser også frem mange av de samme mekanismene beskrevet ovenfor.

Se også bloggen til Levitt: freakonomics.com
Freakonomics kommer i norsk utgave i løpet av våren.

Problemet er at siden nettverket er uformelt, og det knapt finnes papirspor blir denne typen virksomhet ofte knyttet opp mot forskjellige former for kriminelle virksomheter, deriblant terror og hvitvasking av narkopenger. wikipedia oppslag om hawala.

I kjølvannet av 11 september rettet amerikanske og europeiske myndigheter oppmerksomheten mot hawala-virksomhet og en rekke aksjoner ble iverksatt for Ã¥ sette en stopper flere av nettverkene. Amerikanske myndigheter stengte ned et Somalisk nettverk, al-Barakat, med pÃ¥stander om at nettverket finansierte al-Qaeda. Dette fikk store konsekver for Somalisk økomoni som hadde vært uten et formelt banksystem i over 13 Ã¥r. Randolph Kent, FNs humanitære representant i Somalia pÃ¥ det tidspunktet, kritiserte aksjonen: “We are at a point where we have to start anticipating a crisis that coud be unique in the modern state system – the collapse of an entire national economy”. via BBC

BT Magasinet hadde en større artikkel om Azhands hawalavirksomhet for et par uker siden.

I middelalderen foregikk den lokale handelen på torgmarkeder, mens den internasjonale handelen ble gjort på messer (fairs) som ble arrangert med jevne mellomrom to til fire ganger i året. Disse kunne vare i flere uker og ble gjennomført etter faste prosedyrer. For eksempel startet det med ni dager med salg av tøy, elleve for lær, to uker for varer som ble solgt etter vekt og til slutt to dager hvor gjelden ble gjort opp. Man hadde et system hvor handelsmennene fortløpende førte opp hva de skyldte og hva de hadde til gode. På handelsmessens siste dager gikk en offisiell representant for messen rundt og godkjente disse listene, samtidig som han annullerte de krav som balanserte hverandre. De krav som ble til overs, ble enten gjort opp ved betaling i mynt eller ved hjelp av veksler. Vekselen har det til felles med elektroniske penger at den formidler både informasjon om økonomiske verdier og informasjon om pengebruk. Bruksinformasjonen var en administrativ nødvendighet siden de opprinnelige vekslene var rene gjeldsbrev. Ordet Bank er en direkte oversettelse av italienske banca og henviser til benkene de første italienske bankierene satte seg bak når de drev sin vekselhandel på handelsmessene. Etterhvert begynte enkelte handelsmenn å spesialisere seg på å handle med gjeldsbrev som de tok med seg fra handelssted til handelssted. Denne handelen med veksler utviklet seg til en organisert bankvirksomhet som gradvis spredte seg fra de italienske bystatene og utover kontinentet til Antwerpen, London osv. På grunn av en tilnærmet monopolkontroll over handelsforbindelsen mellom Vest-Europa og Østen hadde de italienske bystatene en sentral og dominerende posisjon i handel og finansliv i Europa i århundrene fra 1400 til begynnelsen av 1600-tallet. Lombard Street i Londons finansstrøk City er en etterlevning av denne tidlige internasjonale bankvirksomheten. Lombards er et gammelt navn på nord- italienere.