Bergen, Månen

Nigeriasvindlere er på farten igjen. Det er alltid moro å lese om b-gjengaktige skurker fra syd herje med intellektuelt nedsnødde nordmenn med alt for mye penger på kontoen. Svindlerne har stadig nye innfallsvinkler. Siste nytt er å reise rundt og “trylle” papir om til sedler. Entusiasmen blant landets lettlurte står i taket:

“- Han ba meg om å låne penger av sjefen og kamerater, men det gjorde jeg heldigvis ikke. Han fikk bare mine egne penger, gjør «Kristian» det klart.

- Hvor mye?

- Til sammen fikk han 9000 dollar. Han ville bare ha dollar.

Metoden var å kopiere seddeltrykket over på et rent, hvitt ark. Arket skulle, ved hjelp av en maskin Kristian aldri fikk se, gjøres tynt som en pengeseddel.

- Han sa pengene ville være som ekte. Han snakket så mye, han snakket så overbevisende.

«Kristian» ser ned.” Les mer

Ja, tviler ikke på at “Kristian” ser ned. Men det skal han ha: Han hadde i det minste vett nok til å gå til Dagbladet med saken. Der i gården er jo journalistene for tiden ikke i nærheten av å være oppegående nok til å spørre “Kristian” om ikke å kopiere seddeltrykk over på papir og få det til å se ut som pengeseddel er et klokkeklart tilfelle av pengeforfalskning?

Nettopp sett andre episode i Nrks nye serie om penger Berulfsens pengebinge. Det er prisverdig at Nrk lager en populærvitenskapelig serie om pengenes historie, men unektelig litt skuffende at resultatet er blitt såpass rotete og ufokusert. Serien boltrer seg litt for mye i pengehistoriens snodigheter uten å ta seg bryet med å være nevneverdig opplysende. Den endeløse kavalkaden med location-skifter ville kanskje vært imponerende på 70-tallet, men her blir det bare irriterende. For hvert nye sted Berulfsen dukker opp på, ønsker man mer og mer at man i budsjettet heller hadde prioritert å utarbeide et skikkelig manus.

Om ikke annet kan jeg med en viss entusiasme konstatere at nesten 7 år etter at den ble levert ligger hovedfagsoppgaven min om penger fortsatt inne på førstesiden av et Google-søk på penger. Når jeg tenker meg om så kritiserte også sensorene meg for å ha skrevet en noe rotete og usammenhengende oppgave så bør vel kanskje ikke være altfor misfornøyd med Nrk.

Og nå for å styrke posisjonen min på Googleførstesiden kommer en anekdote fra oppgaven min etterfulgt av linken en gang til:

“Den romerske keiser Vespasian innførte pÃ¥ 70-tallet (e.kr.) en urinskatt i Roma. De romerske klesmakerne som brukte avfall fra de offentlige toalettene i behandlingen av ull, mÃ¥tte dermed betale for denne tidligere gratis ressursen. PÃ¥ tross av statens mangelfulle inntekter syntes Vespasians sønn Tito at dette var en litt drøy mÃ¥te Ã¥ tjene penger pÃ¥. Indignert tar han derfor dette opp med sin far. En overbærende Vespasian tar da frem en mynt samlet inn pÃ¥ den første innkrevingsrunden, holder den under nesen pÃ¥ Tito og spør om han plages av lukten. Tito svarer benektende pÃ¥ dette. ”Atquin e lotio est,” konkluderer Vespasian- ”og likevel kommer den altsÃ¥ fra urin””, Ã… betale: Penger som kommunikasjon.

We Make Money Not Art har en post om et nylansert betalingskort som kan brukes i minibanker og som gjør det mulig å konvertere virtuelle penger fra dataspill til penger:

“The card is offered by the developers of Project Entropia. Last year, a virtual space resort being built in the MMORPG was snapped up by a gamer for $100,000. The buyer is developing the space station into a virtual night club through which the entertainment industry can sell music and videos to gamers.

The Entropia economy works by allowing gamers to exchange real currency for Project Entropia Dollars (PEDs) and back again into real money. Gamers can earn cash by accumulating PEDs via the acquisition of goods, buildings and land.”

via ITFT’s Future Now

Etableringen av et eget norsk pengesystem i 1814 inngikk som en viktig del av det som i ettertid fremstår som et nasjonsbyggingsprosjektet. Moderne mynter og sedlers utseende er sterkt påvirket av at de vidra til å gjøre pengene til et nasjonalsymbol. Det å etablere et eget pengevesen har vært noe av det første en ny nasjon har satt i gang med. Under den amerikanske frigjøringskrigen i 1776 nedla britene forbud mot å produsere sedler i Amerika. Men da revolusjonen, startet var utstedelse av sedler noe av det første som kom i gang. I tillegg til å være et betalingsmiddel fungerte disse sedlene også som propaganda for revolusjonen: ”utgitt til forsvar for den amerikanske frihet” var trykket på sedlene som i tillegg var gravert inn med bildet av en heimevernssoldat. Denne henvisningen til det nasjonale fellesskap preger pengene den dag i dag. Sedlene fremstår som et nasjonalt portrettgalleri over store personligheter i norsk historie. Penger og spesielt sedler har blitt brukt til å formidle et offisielt bilde av nasjonen og\eller de regjerende. Den første seddelserien etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905, den såkalte II-utgaven, inneholdt alle motiver som var preget av omstendighetene: På fremsiden var det portretter av Stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie som i 1814 sikret unionsavtalen med Sverige, og av Tordenskjold som beseiret svensken i sjøslag. På sedlenes bakside var det nasjonale monumentalbygg: Håkonshallen, Nidarosdomen, Akershus Festning. På 1930-tallet var seddelmotivene både i Norge og i resten av Europa dominert av avbildninger av landbruk, fiske, skipsfart, industri, kultur. Blant dem er noen av de mest kjente norske seddelmotivene Fiskevær i Lofoten (5 kr. IV-utg.) og Lensekara (100 kr. IV-utg.). I en periode preget av økonomisk turbulens tematiserer sedlene variasjoner over bygging av landet. Fra senere seddelserier på 70- og 80-tallet husker man at spesielt portretter kunstnere dominerte: Henrik Ibsen, Henrik Wergeland, Camilla Collet, Edvard Grieg osv., samt motiver fra norske folkeventyr og folklore. Internasjonalt er det en viss variasjon. USA har utelukkende portretter av døde statsmenn (det er bestemt ved lov), Australske sedler gjengir scenarier fra kontinentets historie. Muslimske land holder seg til koranen. I de tidligere sosialistiske statene konsentrerte man seg om motiver rundt temaet bygg landet. Avbildninger av levende monarker eller statsledere har i vesten stort sett vært forbeholdt myntene. Unntak finner en stort sett i en del diktaturer spesielt på de sydligere breddegrader har det i det minste tidligere vært en mer utbredt praksis å portrettere disse også på sedler.
I en mer snever forstand kan dette sees på som en symbolsk oppbygging av tillit til en av statens viktigste institusjoner. Men money as national advertisment kan snus på hodet til nationality as money advertisment. Koblingen nasjonalitet-penger bidrar til å bygge opp tilliten og troverdigheten rundt pengene i forhold til den majoritet av befolkningen som fremdeles så på pengene, og spesielt seddelen, med en viss skepsis og tilbakeholdenhet. Det er med andre ord en resiprositetseffekt mellom nasjonalstaten og pengemediene. Det å gjøre pengene om til en nasjonalvaluta er å gi dem merkenavn som de betalende stoler på. Nasjonalstaten kapsler inn tilliten til pengene.

The Engraveyard er en nettside om utseende til papirpenger. Sidene er rikelig utstyrt med eksempler og kommentarer til sedler fra en rekke forskjellige land:

“No one on Argentinian money seems happy to be there. They’d all prefer to be elsewhere – it’s as if this is an imposition on their busy life.” Via Boing Boing

Italienske forskere har funnet en forfalsket mynt som er over 2000 år gammel:

“Giuseppe Giovannelli of the University of Rome ‘La Sapienza’ and his colleagues took a close look at what seemed to be a silver coin minted in southern Italy in the third century BC. It turned out to be a lump of lead with a thin silver coating.

This is not the first example of counterfeiting in the ancient world, but the researchers say that in this case the silver coating seems to have been created by a sophisticated chemical process.

“We are not yet aware of any other counterfeit coins like this one,” says Giovannelli.” Link. via Boing Boing

Overtrekket, noen ganger en gammel venn i nøden andre ganger en dårlige kompis på fuktige kvelder, ble kanskje noe overaskende funnet opp i Skotland:

The Royal Bank of Scotland’s most important claim to a place in banking history stems from its innovatory ‘cash-credit’ system from which in due course the simple, effective and flexible ‘overdraft’ was to emerge. If an applicant for a loan, e.g. a newcomer, could produce two or more guarantors of good standing, a ‘cash-credit’ could then be opened in the applicants favour to draw cash (generally notes) as required, interest being payable only on the amount so withdrawn. Glyn Davies, A History of Money, s.275

Se også History of Money from Ancient times to present day.

Jeg gjorde opprydning i noen gamle papirer. Blant tingene som dukket opp var utskrift av en artikkel skrevet av økonomene Steven D. Levitt og Sudhir Alladi Venkateshi om økonomien i en narkogjeng: “An Economic Analysis of A Drug-Selling Gang’s Finances”. Artikkelen er ogsÃ¥ viet et eget kapitel (Why Do Drug Dealers Still Live with Their Moms?” i Levitts bok Freakonomics .

Bakgrunnen for artikkelen er et feltarbeid i sosiologi Sudhir Alladi Venkateshi gjorde i en av Chicagos fattige bydeler. Et tilfeldig, men nervepirrende møte med deler av en gjeng crack-dealere (beskrevet i Freakonomics) førte til at Venkateshi ble værende med gjengen i flere år for å lære mer om tilværelsen som narkolanger. Blant informasjonen han fikk tilgang til var utførlige notater over regnskapet til gjengen. Blant annet viser denne informasjonen at narkotikagjengene er organisert veldig likt f.eks MacDonalds: løselig organsiert som franchises til en større, sentral kriminell organisasjon. Gjenglederen rapporterte oppover i hierarkiet til ledere som satt mer sentralt, sistnevnte fikk 20% av alle inntektene som lisenspenger for retten til å selge narkotika i de aktuelle nabolagene. Under gjenglederen er det tre offiserer; en med ansvar for regnskap, en for sikkerhet og en for logistikk. Under disse befant fotsoldatene seg, disse sto for det faktiske salget av narkotika. Helt på bunnen befant et stor skikte med over 200 personer løst tilknyttet gjengen, som utførte tjenester og oppdrag på en ad hoc basis.

På inntekstssiden fløt pengene oppover i systemet, samtidig som det var en del utgifter tilknyttet våpen, støtte til begravelser/familiemedlemmer av innsatte osv. Av en total på ca 5400 gjengmedlemmer tjente de 120 lederne for de forskjellige franchisene ca $100 000 i året, med en timelønn på ca $66. Offiserene under dem igjen tjente ca $700 i måneden, omtrent $7 i timen. Fotsoldatene på bunnen fikk ikke mer enn ca $3.30 i timen. Hvilket er mindre enn den lovbestemte minstelønnen i USA. Som Levitt skriver i Freakonomics:

“In other words, a crack gang works pretty much like the standard capitalist enterprise: you have to be near the top of the pyramid to make a big wage.”

I tillegg kommer den betydelig risikoen forbundet med denne type arbeid, bl.a. var fotsoldatene garantert å bli arrestert en rekke ganger, banket opp/skadet i gjengoppgjør og hadde en 25% sjanse for å bli drept (Hvilket faktisk er en høyere dødsrisiko enn om man sitter på dødscelle i Texas).

Hvorfor velger likevel mange denne type arbeid? I følge Levitt av samme årsak som folk stiller opp i Idol, prøver å bli profesjonelle idrettsutøver, skuespillere, jobbe i media osv. Alle deltar i en turneringsøkonomi hvor gevinsten når man kommer til topps er så stor at mange er villig til å gjøre store offer for å få en sjanse til å vinne.

Tv-serien The Wire beskrivelse av de indre livet til en narkogjeng i Baltimore-ghettoen viser også frem mange av de samme mekanismene beskrevet ovenfor.

Se også bloggen til Levitt: freakonomics.com
Freakonomics kommer i norsk utgave i løpet av våren.

I dag startet rettsaken mot Mehdi Azhand i Bergen. Azhand adminstrerte et hawala nettverk fra Bergen og sendte over 50 millioner fra til Nord-Irak. BTs omtale av saken

Hawala er et uformelt system for overføring av penger. I store deler av verden hvor det ikke eksisterer formelle bankvirksomheter eller hvor tilgangen til dem av en eller annen årsak er dårlig, er hawala ofte den eneste måten å overføre penger mellom individer. Dette utgjør en livsviktig kanal for pengeoverføringer mellom innvandrere i vesten og fattigere familiemedlemmer og lokalsamfunn i tredje verden. Sistnevnte er ofte avhengig av denne pengestrømmen for å overleve. Selv om han erkjente delvis straffskyld for brudd på regnskapsloven og likningsloven da rettssaken startet, beskrev Mehdi Azhand likefullt virksomheten som nødhjelp. De fleste kurdere i Norge sender penger hjem til familien, og det er ikke småpenger det er snakk om. Mehdi Azhand har vært en av de viktigste kontaktene i Norge for pengeoverføring til Kurdistan. Fra boligen på Nygårdshøyden sendte han 53,5 millioner kroner til Nord-Irak. Totalt satt Azhand med åtte forskjellige konti der pengene strømmet inn fra kurdere i hele Norge.

Problemet er at siden nettverket er uformelt, og det knapt finnes papirspor blir denne typen virksomhet ofte knyttet opp mot forskjellige former for kriminelle virksomheter, deriblant terror og hvitvasking av narkopenger. wikipedia oppslag om hawala.

I kjølvannet av 11 september rettet amerikanske og europeiske myndigheter oppmerksomheten mot hawala-virksomhet og en rekke aksjoner ble iverksatt for Ã¥ sette en stopper flere av nettverkene. Amerikanske myndigheter stengte ned et Somalisk nettverk, al-Barakat, med pÃ¥stander om at nettverket finansierte al-Qaeda. Dette fikk store konsekver for Somalisk økomoni som hadde vært uten et formelt banksystem i over 13 Ã¥r. Randolph Kent, FNs humanitære representant i Somalia pÃ¥ det tidspunktet, kritiserte aksjonen: “We are at a point where we have to start anticipating a crisis that coud be unique in the modern state system – the collapse of an entire national economy”. via BBC

BT Magasinet hadde en større artikkel om Azhands hawalavirksomhet for et par uker siden.

Før pengeøkonomien var fullstendig etablert, utførte handelsmennene store deler av handelsvirksomheten ved hjelp av barter eller tuskhandel. Varer ble byttet med andre varer. Som betaling for varene fikk handelsmennene enten andre varer eller lokal valuta som de brukte til å kjøpe for i det samme markedet. Vekselen ble oppfunnet i Italia på 1200-tallet for å minke behovet for barter, samt for umiddelbare oppgjør ansikt til ansikt og ikke minst for å begrense behovet for mynter som var sårbare for tyveri.

I middelalderen foregikk den lokale handelen på torgmarkeder, mens den internasjonale handelen ble gjort på messer (fairs) som ble arrangert med jevne mellomrom to til fire ganger i året. Disse kunne vare i flere uker og ble gjennomført etter faste prosedyrer. For eksempel startet det med ni dager med salg av tøy, elleve for lær, to uker for varer som ble solgt etter vekt og til slutt to dager hvor gjelden ble gjort opp. Man hadde et system hvor handelsmennene fortløpende førte opp hva de skyldte og hva de hadde til gode. På handelsmessens siste dager gikk en offisiell representant for messen rundt og godkjente disse listene, samtidig som han annullerte de krav som balanserte hverandre. De krav som ble til overs, ble enten gjort opp ved betaling i mynt eller ved hjelp av veksler. Vekselen har det til felles med elektroniske penger at den formidler både informasjon om økonomiske verdier og informasjon om pengebruk. Bruksinformasjonen var en administrativ nødvendighet siden de opprinnelige vekslene var rene gjeldsbrev. Ordet Bank er en direkte oversettelse av italienske banca og henviser til benkene de første italienske bankierene satte seg bak når de drev sin vekselhandel på handelsmessene. Etterhvert begynte enkelte handelsmenn å spesialisere seg på å handle med gjeldsbrev som de tok med seg fra handelssted til handelssted. Denne handelen med veksler utviklet seg til en organisert bankvirksomhet som gradvis spredte seg fra de italienske bystatene og utover kontinentet til Antwerpen, London osv. På grunn av en tilnærmet monopolkontroll over handelsforbindelsen mellom Vest-Europa og Østen hadde de italienske bystatene en sentral og dominerende posisjon i handel og finansliv i Europa i århundrene fra 1400 til begynnelsen av 1600-tallet. Lombard Street i Londons finansstrøk City er en etterlevning av denne tidlige internasjonale bankvirksomheten. Lombards er et gammelt navn på nord- italienere.