september 18th, 2010 |
Published in
Barn, Retorikk
“Gud bedre!”
Det er uttrykket jeg siste ukene har testet ut som nytt standard banneord/kraftuttrykk. Med nær forestående familieforøkelse er det på tide å ta noen grep mht. språkføringen.
De siste ti årene har standardbanneordene vært:
Fitte
Faen
Satan
Helvete
Helvetesatan
Fittesatan
Fittehelvete
Svartehelvete
og ikke minst liberal bruk av “jævla”, gjerne med “kukskalle” som utfyllende betegnelse hvis det dreide seg om personkarakteristikker.
Den slags vil neppe egne seg i fremtiden.
Foreløpig er jeg mellomfornøyd med “gud bedre.” Det kan brukes i en rekke sammenhenger, siden det er et mildere uttrykk kan det også klistres inn der hvor de tradisjonelle uttrykkene ville vært i overkant.
“Gud bedre” har også en fin knirkete retrofølelse over seg. Passe gamlisaktig for forstedene.
Religionsreferansen derimot er problematisk. Det slår meg at det det ikke er noen grunn til å verbalt konfrontere et lite småbarn med guds påståtte eksistens. Vinningen går litt opp i spinninga her. Så i sum tror jeg kanskje ikke “gud bedre” kommer til å holde likevel.
Man vil jo gjerne at ungen skal bli en god ateist. Da er det kanskje mer hensiktsmessig at det snakker som forfyllet sjømann allerede fra bleiealder av?
I en samtale er det to typer kunstpauser: Det er de kunstpausene som brukes til å forbedre argumentasjonen eller komme på nye opplysninger i sakens anledning. Dette er ganske sjeldent. Adskillig mer utbredt er den andre typen; Det er de kunstpausene som lar tiden gå slik at alle motargumenter blir glemt.
En tirsdag tidligere i måneden var jeg på pubquiz. I pausen slår dj’en ut håret og setter på en heavy metal-låt. Et av medlemmene på det noe ad-hoc pregete quizlaget lytter ettertenksomt til musikken:
Quizmedlem: Er dette Iron Maiden?
Jeg: Nei, detter er ikke Iron Maiden.
Quizmedlem: Hva er det da?
Jeg: Vet ikke, men det er ihvert fall ikke Iron Maiden.
Quizmedlemmet lener seg skuffet tilbake og lytter konsentrert til musikken. Etter en liten stund kommer konklusjonen: Dette er Iron Maiden.
Vi kom ganske langt ned på resultatlisten den kvelden.
Her er en liten triviadetalj man kan briljere med i selskapslivet: Woody Allens favorittfont er Windsor-EF Elongated. Blogposten Woody Allen’s Typograhpy har mer utfyllende omtale, og ogsÃ¥ to fine fotnoter (i seg selv ganske sjeldent pÃ¥ nett nÃ¥ til dags) med følgende godbiter:
Bergens Tidende/BTV intervjuet noen entusiastiske fjortiser etter gÃ¥rsdagens konsert med den amerikanske pop-stjernen Pink. Blant komplimentene som fallt var at konserten var “Dritfett”. Jeg har brukt dette uttrykket selv mange ganger, men plutselig idag gikk det opp for meg hvor underlig det er som betegnelse pÃ¥ at noe er bra:
SpørsmÃ¥l: “Hvordan var middagsselskapet igÃ¥r?”
Svar: “Kjempekjekt! Det var skikkelig bæsjolje!!”
Minner meg om et leserinnlegg i BT ifjor; en eldre person klagde pÃ¥ Xhibition-navnet (pÃ¥ kjøpesenteret) for som hun pÃ¥pekte: Bergensere er ikke i stand til Ã¥ uttale noe slikt og nÃ¥ var hun skikkelig lei av Ã¥ gjøre avtaler med folk som ville møtes pÃ¥ “æsjebæsjen”.
I en tidlig fase av den amerikanske invasjonen av Irak gikk det rykter om at Irakiske styrker hadde fått tak i amerikanske uniformer og hadde planer om å bruke uniformene for å infiltere invasjonsstyrken i startfasen. For å forhindre at noe slikt skulle skje ble soldatene i 1st.
Marine Division som skulle gjennomføre et av de innledende angrepene beordret til å gro bart:
“…US intelligence had reported, inaccurately, that Iraqi Special Forces had obtained U.S. military uniforms and planned to sneak in among U.S. formations -Major General James Mattis ordered his Marines to grow mustaches while still in Kuwait, though some of them were to young to do so. Mattis knew that mustaches were de rigeur in the Iraqi military – after the fashion of their leader. Iraqi agents would assume that they would fit right in. But before crossing into the country, Mattis planned to order his troops to shave off their facial hair, which would facilitate the unmasking of any Iraqy agents trying to infiltrate his division.”
“An Australian computer programmer says he found the missing “a” from Armstrong’s famous first words from the moon in 1969, when the world heard the phrase, “That’s one small step for man, one giant leap for mankind.” Les mer
Bent Sigmund Olsen
Jeg er førstekonsulent i Holbergprisen, og har tidligere vært informasjonsmedarbeider i Festspillene i Bergen og bartender på Logen. Fikk en liten datter i 2010 og holder for tiden på med å skrive en trilleturguide for Bergen.