Princeton University Press har en egen videopodcast med intervjuer av sine forfattere, deriblant ogsÃ¥ et intervju med Marc Levinson forfatter av “The Box“. Denne boken har allerede fÃ¥tt bred omtale her, men intervjuet er fin anledning til Ã¥ bringe containerens historie pÃ¥ banen igjen. Intervjuet gir en god oppsummering av boken, legg spesielt merke til tre viktige punkt:
De to vidt forskjellige tilnærmingene til de konkurrerende transportselskapene Sea-Land Services eid av den driftige entrepenøren Malcom McLean og Matson Navigation Company, Sistnevnte har en nøktern, vitenskapelig tilnærming, mens McLean kaster seg over nye ideer med stor iver.
Hvor viktig krigen i Vietnam var både for standardiseringen av containeren, og for å synliggjøre overfor for hele transportbransjon hvor effektivt containertransport var sammenlignet med den tradisjonelle godstransporten.
Hvor store endringer containeren skapte først for havnemiljøene og senere for industri og handel.
Her er en liten triviadetalj man kan briljere med i selskapslivet: Woody Allens favorittfont er Windsor-EF Elongated. Blogposten Woody Allen’s Typograhpy har mer utfyllende omtale, og ogsÃ¥ to fine fotnoter (i seg selv ganske sjeldent pÃ¥ nett nÃ¥ til dags) med følgende godbiter:
Litt overraskende viser det seg at etter Norge, kommer det flest besøkende til denne bloggen fra Tsjekkia. Helt konkret er det posten Grunnkurs Traktorkjøring som er den stor kioskvelteren, hele 63 tsjekkere har vært på siden. Årsaken ser ut til å være at zetor-bildet (tsjekkisk traktor) i posten er blant topptreffene i bildesøk på Zetor i den tsjekkiske søkemotoren Seznam.
“Today, Con Edison will end 125 years of direct current electricity service that began when Thomas Edison opened his Pearl Street power station on Sept. 4, 1882. Con Ed will now only provide alternating current, in a final, vestigial triumph by Nikola Tesla and George Westinghouse, Mr. Edison’s rivals who were the main proponents of alternating current in the AC/DC debates of the turn of the 20th century.”
På grunn av nesten totalt fravær av sørlandsdialekt i talemålet mitt får jeg denne innvendingen hele tiden. Men dette var annerledes. Denne gangen var spørsmålet en manifestasjon av en hel ny type oppførsel og en forandring i måten vi møter hverandre på.
Damen jeg snakket med var helt ukjent, vi hadde riktignok snakket sammen flere ganger på telefonen i forbindelse med noen jobboppgaver vi samarbeidet om. Jeg visste allerede hvor hun bodde og hvordan utsikten var fra stuevinduet i det moderne, arkitekttegnede huset hennes på en helt annen side av landet.
Mens vår første telefonsamtale pågikk et par dager tidligere, hadde jeg gjort et rutinemessig søk: Først standardvarianten Google (både vanlig treff og bildesøk) og Facebook. Etterhvert også en kjapp runde i Sesam og av gammel vane også Technorati for å evt. plukke opp bloggtreff (strengt tatt unødvendig siden Google gjerne dekker dette også). Siden dette var en jobbsamtale og hun åpenbart var et familiemenneske (bildene fra eneboligen) unnlot jeg å kryssjekke navn og adresse i Telefonkatalogen. En runde i skatteregisteret hadde heller ingen hensikt her.
Hun hadde åpenbart gjort noe lignende og funnet bloggsiden hvor jeg skriver at jeg kommer fra Kristiansand. Selv om vi altså var nesten helt fremmede, visste vi likevel ganske mye om hverandre. Tidligere har det å gjøre denne type søk hatt en svak eim av overvåkning og det har ikke vært noe man har snakket åpent om med dem man møter. I den grad jeg har kommet over ting som har vært verdt å bringe på bane i en samtale, har jeg forsøkt å lure frem poenget for så å kunne snakke om det. Men akkurat denne forsiktigheten vil nok forsvinne. Nettresearch er noe vi gjør helt automatisk og man kan også forvente at andre gjør det samme med en selv, og da er det heller ingen vits å gå rundt grøten.
Informasjonen på nett glir umiddelbart og automatisk inn som del av kunnskapen vi har om hverandre. Vi møtes aldri med blanke ark lenger, en felles hukommelse er der fra starten og former våre samtaler like naturlig og uanstrengt som felles minner man deler med gamle bekjentskaper.
Denne uken har tåke gjort seg gjeldende på to områder:
For det første begynner høsten å bli merkbar i byfjellene. De siste gangene på Rundemannen har jeg sittet på en sten og kikket inn i en grå vegg av tåke der det tidligere var utsikt over fjorden. Lett yr er fast innslag og nedturene begynner å bli kalde. Forsvarets hals kjøpt på kanonmuseet i Kristiansand for et år siden gjør heldigvis hjemveien noenlunde levelig, og den nye sykkelen fortsetter å levere varene; En omlegging av gir-taktikken forbedret den to dager gamle 48:40 rekorden til Rundemannen med 22 sekunder.
For det andre begynner arbeidsvanene mine Ã¥ bli totalt dominert av “cloud computing”, omtrent alle dokumenter, eposter, regneark jeg arbeider med starter i nettbasert Google-programvare, primært Google Notebook eller i Google Docs (Office-pakken til Google).
Med sÃ¥ mye informasjon lagret i serverne til Google er nok toget gÃ¥tt med tanke pÃ¥ Ã¥ bli en fremgangsrik ytterligÃ¥ende terrorist. Et kreativt søk pÃ¥ “kunstgjødsel” og mappa mi vil begynne Ã¥ sirkulere..
Bergens Tidende/BTV intervjuet noen entusiastiske fjortiser etter gÃ¥rsdagens konsert med den amerikanske pop-stjernen Pink. Blant komplimentene som fallt var at konserten var “Dritfett”. Jeg har brukt dette uttrykket selv mange ganger, men plutselig idag gikk det opp for meg hvor underlig det er som betegnelse pÃ¥ at noe er bra:
SpørsmÃ¥l: “Hvordan var middagsselskapet igÃ¥r?”
Svar: “Kjempekjekt! Det var skikkelig bæsjolje!!”
Minner meg om et leserinnlegg i BT ifjor; en eldre person klagde pÃ¥ Xhibition-navnet (pÃ¥ kjøpesenteret) for som hun pÃ¥pekte: Bergensere er ikke i stand til Ã¥ uttale noe slikt og nÃ¥ var hun skikkelig lei av Ã¥ gjøre avtaler med folk som ville møtes pÃ¥ “æsjebæsjen”.
Midtveis i en biografi over den serbisk-amerikanske vitenskapsmannen og oppfinneren Nikola Tesla dukker det opp en liten digresjon i form av en beskrivelse fra første verdenskrig på hvordan innbyggerne i London reagerte på bombeangrep fra den gang nymotens fly og luftskip:
“When London was attacked from the air, Londoners trampled primroses and hedgerows racing to the scene. An airship brought down in flames was described by a newspaper as “beyond doubt the greatest free show that London has ever enjoyed.” Even the bombing victims showed few signs of stress, said The Lancet, so unique and stimulating was the experience. “
I timen etter lunsj får jeg de første indikasjonene på at profilen min har oversteget maksimumgrensen. Siden jeg likevel føler meg søvnig melder jeg problemet inn via IT-supportens hjemmesider.
Det er åpenbart en triviell bagatell.
Noen titalls sekunder senere ringer telefonen.
I den andre enden av linjen hører jeg stemmen til en ivrig support-kar, fornøyd med at han vant kappløpet om dette enkle problemet som han om noen få sekunder kan loggføre som 1 betjent kunde:
- Slette elementer i profilen kan du fikse helt fint selv, sier han.
- Ok?
- Bare gå inn i C-folderen, så finner du profilen din der.
- Men jeg har allerede forsøkt å finne C-folderen uten å lykkes.
- Ja, den er selvfølgelig usynlig. Bare skriv C i adressefeltet.
Jeg skriver C i adressefeltet.
Jeg spør ikke hvorfor.
Noen uker senere er IT-hjelpen innom kontoret for å fikse et problem.
Det tar en stund, så jeg slår av en prat:
- Hva er det vanligste problemet dere må hjelpe folk med?
Han tenker seg om en stund:
- Det vanligste er folk som har oversteget maksimumsgrensen på profilen.
Jeg er førstekonsulent i Holbergprisen, og har tidligere vært informasjonsmedarbeider i Festspillene i Bergen og bartender på Logen. Fikk en liten datter i 2010 og holder for tiden på med å skrive en trilleturguide for Bergen.