En god løsning er å alltid ha portabel Firefox med seg på usb. Dette er min liste over de mest aktuelle utvidelsene:

Google Toolbar
Webdeveloper toolbar
Delicious
Screengrab
Ubiquity
FireFtp
Firebug

Skal man vise nettsider er et annet triks å legge inn bokmerkene på forhånd. Enda mer elegant er å bruke
“Bookmark all tabs”-funksjonen (Ctrl+Shift+D) til å samle alle aktuelle nettsidene i en folder som kan åpnes samlet når du starter presentasjonen.

Siden Google varslet utfasing av Google Notebook har jeg vært på utkikk etter en arvtager. Forhåpningene var derfor store når Lifehacker spurte sine lesere om hvilke notatløsninger de foretrakk. Svaret var unektelig et antiklimaks: Penn og papir. .

De som har gått til innkjøpt av Office 2007 kan også legge merke til at Microsoft OneNote scorer høyt på denne leserundersøkelsen. Forsåvidt med god grunn. Av de notatprogrammene jeg har brukt er dette i særklasse det beste. Dessverre ikke aktuelt siden det kommer med Office og heller ikke er tilgjengelig på alle pc’ene jeg bruker.

Når det gjelder penn og papir så er det et par triks som kan bedre nytten:

• Bruk en skikkelig notatblokk (innbundet) som tåler hard bruk over tid.
• Ta med notatboken på alle møter. Selv om du ikke skriver referat, er det nyttig å ikke ha notater spredd ut over alskens papirlapper
• Arkiver notatbøkene på et tilgjengelig sted. Har redda ræva mi et par ganger at jeg har kunnet finne frem gamle notater, glemte navn og ikke minst enda minimøterefat
• Skriv dato for første og siste notat i boken på førstesiden. Et par år eller måneder lenger nede i løypa er det ikke alltids like lett å vite hvilken periode notatene dekker hvis ikke dato er angitt.
• Lim inn en konvolutt på den bakerste siden til cd’er og løse ark
• Legg en Linux Live-Cd i baklommekonvolutten. Notatboken inneholder nå også nødhjelpsutstyr ved pc-krasj

Jeg er fremdeles utkikk etter en optimal løsning for å holde styr på notater og oppgaver på pc. Ingen av de åpenbare alternativene har holdt helt mål. Selv om flere er verdt en titt: Evernote var kanskje de som kom nærmest som arvtager til GNotebook. I stedet baserer jeg meg nå på et potpurri av Google apps-tjenester: Notatene går i Googles tekstbehandlingsprogram mens arbeidsoppgavene har fått et eget regneark med tilhørende onlineskjema for å legge inn nye oppgaver. Dette kommer nok til å bli fyldigere kommentert ved en passende anledning.

Firefox-utvidelsen Last Tab , fikser dette.

Kort versjon: Prøv å skifte til WICD hvis problemer med å koble til trådløse nettverk, selv når disse vises som normalt i oversikten over tilgjengelige trådløse nettverk.

Siden jeg installerte Ubuntu for i fjor vår har jeg overhodet ikke hatt noen betydelige problemer. Snarere tvert imot har det fungert knirkefritt. Helt til for en måneds tid siden. Plutselig ville ikke pc’en lenger koble seg opp på det trådløse nettverket vårt. Den fant alle nettverkene, men klarte kun å koble seg opp mot de åpne nettverkene i nabolaget. Til vårt eget ba den gjentatte ganger om passord, men klarte ikke å koble seg på. Det var ingen tilsvarende problemer med å koble seg på nettverket når jeg forsøkte i Vista eller Xp.

Siden dette tydeligvis var et Ubuntu-problem forsøkte jeg først å oppgradere fra 8.04 Hardy Heron til 8.10 Intrepid Ibex. Dette var forsåvidt grei skuring; oppgradering er alltids greit og i tilfelle Ubuntu er det en ganske strømlinjeformet prosess uten de helt store utfordringene. Under oppgraderingen var jeg koblet til nett med kabel. For å øke spenningsnivået tok jeg kun en syltynn og halvslapp backup av dokumentene mine i forkant. Ikke noe prob. Alt var på plass etter oppgraderingen og nettet funket igjen!

Dagen etterpå sto jeg tidlig opp for å få unnagjort et par småting før jeg gikk på jobb. Nettet funket fremdeles:)

Så kom jeg hjem fra jobb og fant fram den bærbare for å surfe litt. Nettet funket ikke lenger. Av en eller annen grunn trengte den et par runder med oppgradert Ubuntu før alt vendte tilbake til å ikke funke igjen. Samme problem. En stund valgte jeg en klassisk løsning: Ignorere problemet og håpe det forsvant av seg selv. Jeg hadde uansett en rykende fersk Asus eee (med XP) som jeg kunne bruke.

Etter litt frem og tilbake fant jeg likevel løsningen. Det ser ut til å være to potensielle problemer som kan være årsak.

Vårt nettverk bruker kanal 11 så dette kunne være et alternativ. Dessverre hadde jeg rota bort passordet til ruteren så i første omgang var det ikke mulig å bytte til en lavere kanal.

Uklart hvorfor, men flere steder ble det foreslått å bytte program for å administrere trådløskoblingen fra Network manager (default) til WICD.
Så byttet til WICD og etter et langt påloggingsforsøk klarte maskinen å logge seg på nettverket. Av og på med pc. Rett på nett!

Jippi!! Bank i bordet.

- Hei! Unnskyld meg, men er du fornøyd med asus’en?
- ja, veldig.
- Jeg fikk min i forrige uke og det var skikkelig storveis…stopp en halv; har du installert eeebuntu?
- ja, jeg tenkte teste ut linux…
- ok, flotters! Hvordan gjorde du det?

Det hender med jevne mellomrom; et eller annet går skeis med pc’en. Dypt nede i det mystiske maskineriet har det skjært seg med en av de endeløse linjene med programkode. Jeg har de siste ukene forsøkte å finne ut av hvordan gjøre en dobbeltinnstallasjon av Windows Xp og eeebuntu på min nye eee.

Forsøksvis gjør man noen googlesøk uten å få klart svar. Skjer dette på jobb kan man alltids kontakte it-support og de vil forhåpentligvis rydde problemene unna. Eller man kan sende facebook-melding eller noe slikt til en av nerdene i omgangskretsen.

Men av og til hjelper ingen av disse tingene: Google gir uforståelige svar, it-support er udugelige (her er det faktisk to tomler opp til it-avdelingen på universitetet i bergen som stort sett ordner det meste!) eller nerdekontakten er fornærmet fordi du neglisjerte excel-tipsene og heller ikke var nevneverdig entusiastisk når han demonstrerte Ubiquity-utvidelsen til Firefox 3.

Du er alene med problemene dine og ingen bryr seg. Da er det på tide å snakke med fremmede på gata.

Datautstyr av ymse art har forlengst blitt allestedsnærværende i det offentlige rom. Hele tiden er det fremmede nær deg med samme utstyr. Hvem vet: kanskje har de full kontroll på akkurat de tingene som er mystiske for deg.

Den tilfeldige eksperten er et av de mer obskure alternativene innen it-support. Til gjengjeld er det kanskje også det triveligste. Dette egner seg ikke for akutte problemer, og selv for mer underfundige dilemmaer er den tilfeldige eksperten stort sett et i overkant ambisiøst langskudd. Men selv om man ikke får svar på det man er ute etter, har den tilfeldige eksperten alltid tilfeldige svar som kan være innsiktsfulle og nyttige.

I dette tilfellet hadde den tilfeldige eksperten gått for en ren eeebuntu-installasjon så jeg fikk ingen løsning på installasjonsproblemene, men fikk bekreftet at den aktuelle linux-variante fungerte fint og at valg av mini-bærbar var bra.

og ikke minst snakket med en forståelsesfull person om problemene mine.

Det finnes også særtilfeller av den tilfeldige eksperten, se denne gamle posten for et eksempel på flickr-support.

Chrome er en potensiell Firefox-dødare. De store massene vil uansett henge igjen i Internett Explorer, i den grad de overhodet har fått med seg at det eksisterer alternative nettlesere, så tror majoriteten av disse innerst inne at alt snakket om Firefox bare er jåleri og at IE er like god. Derimot kan Chrome tiltrekke seg mange tyngre brukere og ikke minst utviklere. Disse har tradisjonelt vært blant de viktigste brukergruppene for Firefox. Man kan nok også anta at Google vil passe på at Chrome integrerer Googles øvrige tjenester: Gmail, GDocs, Calendar osv. Samtidig er Firefox 3 fremdeles plaget av innkjøringsproblemer. Selv merker jeg at den krasjer påfallende mange ganger og slang heller ikke akkurat ræva i taket da jeg innså at alle utvidelsene som jeg brukte i den gamle versjonen ikke uten videre lot seg overføre til Firefox 3.

Chrome kan få googlebremsene på for fullt hos de mest avanserte brukerne. Debatten om brukerbetingelsene som må svelges for å kunne bruke Chrome roet seg forsåvidt ganske kjapt, og den foreløpige dommen ser ut til å være at Google gjør dette av mer praktiske årsaker. Likevel er det en påminnelse om at man bør være forsiktig med å lene seg for mye på tjenestene til en amerikansk programvaregigant. Om enn noe usannsynlig så er det også kanskje en mulighet for at sammenkoblingen mellom Chrome og øvrige Googletjenester kan begynne å ligne på Microsofts koblinger mellom Windows og øvrige programmer.

Oppdatert: Ting går forøvrig unna i et heidundrende tempo: Google restores Chrome’s shine

Fra tid til annen sitter man med et stort excel-regneark fullt av informasjon som skal oppdateres eller utvides; adresselister, invitasjonslister, oversikter over hva som helst. For min del handlet det om å oppdatere og forbedre en massiv database med flere tusen registreringer som igjen inneholdt en rekke underpunkter. Dette er en tidkrevende jobb, og kanskje enda verre; en type oppgave som fort kan bidra til å forverre eventuelle musearmtendenser eller lignende (En senebetennelse i armen har begynnt å røre på seg, derfor den tvangsaktige opptattheten av belastningsskader).

Frustrasjonen begynnte å vokse etter et par timer med veksling mellom Excel og Google og ctrl-C, alt-tab, ctrl-L og ctrl-V, osv. Så jeg tok en lang lunsj på taket av Rokkanbygget mens jeg så på solformørkelsen sammen med et par kolleger fra formidlingsavdelingen til UiB.

Tilbake på kontoret gjorde jeg dagens siste manuelle Googlesøk og fant denne siden: Dynamic Hyperlinks in Excel, og det funker like bra i Excel som i Google Spreadsheet:

På et passende sted lager man en ny kolonne (det er den rekken som går nedover). I dette tilfellet foretrekker jeg ha den så fort som mulig, så for min del blir det B-kolonnen, men dette er en smakssak. Vi antar at den første raden i excelregnearket inneholder navn på de forskjellige kategoriene, så dermed ser formelen slik ut:

=HYPERLINK(“http://www.google.com/search?q=”&A2)

Formelen genererer en link som ved museklikk åpner Googlesøketreff på innholdet i hovedraden ‘A’ i en nettleser.

‘HYPERLINK’ formaterer resultatet slik at det blir en klikkbar link. Siden det er mellomrom i teksten som legges inn i søkestrengen vil ikke Excel kjenne den igjen som en url, derfor bruker man ‘HYPERLINK’ til å formatere resultatet. I norske versjoner av Office må ‘HYPERLINK’ erstattes med ‘HYPERKOBLING’. ‘http://www.google.com/search?q=’ er søkeurlen til Google. ‘&’ legger sammen tekst. ‘A2′ er i dette tilfellet cellen med teksten som skal sjekkes.

Formelen skrives en gang, og så trekkes cellen nedover kolonnen den står i og den vil automatisk oppdatere seg slik at den henter tekst fra riktig A-celle. Regnearket (et eksempel i sakens anledning, ikke det jeg jobbet med) vil se omtrent slik ut i Google Spreadsheet, og mer eller mindre identisk i Excel:

Cellene i kolonne B er klikkbare og vil åpne en ny nettleserside med googletreff. Legg merke til en fin detalj her: Innholdet i cellen som man skal sjekke har mellomrom i teksten. Googles søkemotor er hakket smartere enn regnearkene på dette punktet og forstår helt korrekt at alle ordene er del av samme søkestreng og utfører søket uten å trøble. Linker er ofte lange og stygge så på de to siste linjene har jeg pyntet litt på formelen:

=HYPERLINK(“http://www.google.com/search?q=”&A5;”Google”)

Teksten etter semikolonet vises i cellen istedet for søkestrengen, men resultatet blir det samme: En lang liste hvor det kun trengs 2 operasjoner for å få Googlesøkesvarene. Selv med frisk bruk av hurtigtaster krevde gamlemåten likevel 7 operasjoner for å gjøre det samme. Selv på en moderat lang liste med 100 punkter som skal sjekkes utgjør det en forskjell på 500 enkeltoperasjoner med mus eller tastatur.

Før jeg installerte Ubuntu på den bærbare pc’en som er i daglig bruk, testet jeg det ut på en gammel bærbar som sto ubrukt. Jeg har tidligere hatt problemer med partisjoneringen på denne ( Grub Error 17) og siden jeg uansett ikke brukte denne maskinen installerte jeg Ubuntu over Xp istedet for på to partisjoner. Men siden jeg nå bruker Ubuntu konstant på den vanlige pc’en, har jeg ikke lenger bruk for en testversjon av Ubuntu. Derfor ville jeg istedet re-installere Xp på denne gamle maskinen. Det var lettere sagt enn gjort. To problemer:

1. Når jeg startet opp med de originale system recovery-cd’ene stoppet installasjonsprosessen ganske kjapt fordi Xp hverken kjente igjen filsystemet eller klarte å finne en partisjon den kunne installere seg på. Dette problemet fant jeg en løsning til her: How to install windows after Ubuntu with gparted

2. Etter å ha fulgt instruksene lot xp seg installere uten problemer. Men når jeg startet opp igjen var det tilbake til de gamle Grub error 17-problemene (såfremt du ikke sliter med nøyaktig samme problemet: glem alt du har du lest om “grub“). Løsningen på dette problemet fant jeg her: Super Grub Disk. Her finner man også en utfyllende wiki om grub og super grub, deriblant en oversikt over Boot problemer.

Med hjelp av de to ovennevnte sidene forløp det hele uten problemer, men det er en tidkrevende prosess (alt går automatisk men mye venting). Jeg drakk øl og så på en film på TV-Norge mens jeg gjorde dette, delvis derfor lar det seg ikke gjøre å komme med en mer detaljert forklaring på alt som skjedde. Dessuten liker jeg å tro at det å bruke fredagskvelden på å installere xp på en gammel bærbar ikke er så trist som det høres ut til; å avslutte med å bruke en time på nitidig beskrive hvert steg i prosessen derimot…

Forrige torsdag ble den nye versjonen av Linux-operativsystemet Ubuntu lansert. Etter å hatt det innstallert i en snau uke er jeg fremdeles relativt entusiastisk. Det er selvfølgelig en del særegenheter man må venne seg til når man kommer rett fra Vista/XP, men Ubuntu er blitt så brukervennlig at man i liten grad støter på uoverkommelige problem. Dessuten lugger det uansett selv de gangene man begir seg utpå med nyinnstallerte Windows-systemer.

Installasjonen gikk greit. Jeg har riktignok gjort dette før, men selv for en nybegynner er dette en relativt overkommelig oppgave (vil man gjøre det ekstra enkelt finnes en egen Windows-installer: Wubi). Tidligere har det største problemet mitt vært å forstå partisjoneringsalternativene. Dette har forblitt et mysterium men denne gangen ordnet det seg uten nevneverdige problemer (Ikke spør hvordan). Hvis man kun vil ta en kjapp kikk er det også mulig å kjøre Ubuntu fra CD-rom uten at det blir installert.

I det minste i den overfladiske bruken opplever jeg overgangen fra Vista til Ubuntu som enklere enn til Mac. Utseende på skrivebordet er tilnærmet identisk med tidligere Ubuntuversjoner og utgjør heller ikke et dramatisk sprang fra Vista. Innloggingssekvensen er mye roligere enn oppstartfanfarene til Vista og skrivebordet er mer eller mindre tomt; i motsetning til Vista/XP som allerede ved installasjon har en solid dose med (i hovedsak uønskede) applikasjoner klistret til skrivebordet. Ubuntu er relativt nedstrippet så en viss innledende innsats for å tilpasse den etter behov kan lønne seg i starten. blant de viktigste pre-installerte programmene er Firefox 3 og Open Office. I tillegg installerte jeg tidlig Avant Windows Navigator (det mac-lignende brettet med programikoner nederst i skjermbildet over).

Installering av nye programmer er kanskje en av de største forskjellene mellom Linux og Windows. Fra Windows er man vant til å laste ned programmene fra nettet eller CD-rom og så starte .exe-filen. I Linux derimot ligger de fleste av programmene i egne bibliotek som administreres av et eget program. Jeg blir sikkert vant til dette etterhvert, men foreløpig er installsjonsprosessene preget av dempet forvirring; Spesielt de gangene alt tilsynelatende går knirkefritt, men hvor det ikke er mulig å finne det nyinnstallerte programmet etterpå.

Firefox 3 er relativt velkjent terreng. Eneste problemet foreløpig er at mange av tilleggene ikke fungerer riktig ennå siden 3 kun er i betaversjon, men dette ordner seg sikkert snart og er uansett ikke et Ubuntu-problem.

Allerede i Vista brukte jeg Open Office, i tillegg til Google Docs, så på dette området blir Ubuntu og Vista helt like. Jeg har brukt Open Office siden jeg kjøpte ny pc og det er et mer enn fullgodt alternativ til Microsoft Office. Såfremt det ikke er helt særegne årsaker til det, kan man trygt droppe den drøye tusenlappen til en Office-pakke til fordel for gratisalternativet Open Office. Den økte bruken av Firefox, Open Office og ikke minst nettleserbaserte applikasjoner er en av årsakene til at overgangen fra Windows til Linux er ganske smertefri.

Ubuntu-fontene bidrar til å sette særpreg på bruksopplevelsen, likefullt installerte jeg kjapt en Microsoft-fontpakke, ikke minst fordi fontene jeg bruker mest (Trebuchet og Arial) ikke er del av Ubuntu-fontene.

Jeg har en HP Pavilion dv6000. Rundt omkring på diverse Ubuntu-fora har det vært nevnt at HP og Ubuntu ikke alltid går helt sømløst sammen. For min del har tidligere forsøk med Ubuntu stoppet opp blant annet på grunn av forskjellige kompatibilitetsproblemer med både min nåværende og forrige Hp-bærbare. Et eksempel er det trådløse nettverkskortet som ikke fungerte tilstrekkelig når jeg testet ut Ubuntu for et år siden med min forrige bærbare. Nå funker det uten problemer.

Et pluss at man har tilgang til Vista-dokumentene fra Ubuntu, riktignok et irritasjonsmoment at snarveien til Vista-dokumentene ikke ser ut til å fungere før man har åpnet et av dokument inne aktuelle folder.

Planen denne gangen er å bruke Ubuntu i det daglige i en god stund fremover for å få et skikkelig inntrykk. Foreløpig er jeg strålende fornøyd. Ubuntu er også et hyggeligere sted å være enn Vista/XP. Det er mindre forstyrrende elementer i form av advarsler og meldinger, færre programmer som prøver å minne deg på at prøvetiden er gått ut eller at de trenger oppdateringer, muligheten for flere skrivebord gjør det lettere å beskytte seg selv mot ens egen uvane med å multitaske foran skjermen og ikke minst: Selv om jeg ikke har de helt store motforestillingene mot Microsoft, er det unektelig tilfredstillende å klare seg uten.

Tidligere post:
error 17

Se også The Great Ubuntu-Girlfriend Experiment for en grundigere gjennomgang av en windows-brukers første møte med Ubuntu.