- Is this a serious article? Please tell me it’s a joke!
- Nope, there’s a couple of references. It’s legit.

Link til artikkel.

Mens jeg så helikopteret med Bush fly avgårde kom jeg på en liten detalj fra et par år tilbake. Høsten 2005 var jeg i Edinburgh med en kollega fra min daværende arbeidsgiver Festspillene i Bergen. Planen var å sjekke ut Edinburgh Festival og The Fringe Festival som pågår parallelt hvert år. Dette var kort tid etter terrorangrepet mot undegrunns- og buss-systemene i London så det var merkbart mindre besøk på festivalene enn vanlig. Men likefullt fuktig og entusiastisk blant de som var der.

Siden den kulturelle kapitalen generelt er ganske solid ville det bare vært å overdrive å bruke tiden på ballett og teater så hovedtyngden av turen ble brukt på Fringe-festivalens mer lurvete program, deriblant en solid dose stand up. Det kommer et stort antall internasjonalt besøkende så alle stand-up komikerne pleide å ha en runde hvor de spøkte med de forskjellige nasjonalitene. Dette kunne variere: Tyskerne fikk slengte variende frekkheter om enten 2. verdenskrig eller landslaget i fotball. Franskmenn fikk gjennomgå for matvaner, manglende sans for humor, 2. verdenskrig og generell inkomptanse. Slik fortsatte det gjennom listen med de mest toneangivende EU-landene. Når det gjaldt amerikanere derimot var det samme rituale på alle standup-showene:

- Are there any Americans here?

Den forsiktige applausen fra diverse overvektige pensjonister og yngre ryggsekkhipstere ble alltid brutalt avbrutt av komikeren på scenen:

- Well, FUCK OFF!!

Alle jublet. Også de tilreisende amerikanerne.

Det gjennomsnittlige nivået på sportsjournalistikk i Norge er så miserabelt at såfremt man ikke har en dyp og ektefølt interesse for temaet fremstår det nesten utelukkende som en blanding av handlingsreferat og oppramsing av meningsløse klisjeer. Prøv også å legge merke til hvordan det nesten aldri blir stillt spørsmålstegn ved sportsdekningens inneforståtte innadvendthet, sammenlignet med overfloden av gretne beskyldninger om elitisme og uforståelighet som rettes mot medias dekning av den seriøse kulturen. Dette siste poenget er nylig glitrende illustrert gjennom den redaksjonelle profilendringen til Lydverket (som har hentet ny programleder fra Nrks sportsredaksjon og vannet ut konseptet for å tiltrekke seg “folk flest”).

Det trenger ikke være slik. New York Times hadde nylig en artikkel om New York Jets og veteranquarterback Brett Favre og det er forfriskende (og deprimerende fremmedartet) å lese en sportsartikkel som har tilstrekkelig med respekt for både tema og sine lesere til ikke å forutsette at leseren allerede er fan for å orke å lese gjennom den. Her får man blant annet analyser som går dypere enn det selvfølgelige, en språkbruk som våger å løfte seg over 6-klassenivå og en dramaturgisk oppbygning som håndterer både spenningskurve og parallelle minifortellinger. Skal du lese en artikkel om amerikansk fotball i år, så er dette en god kandidat:

“For 25 years in the N.F.L. — roughly parallel to the rise of the computer — the System has been ascendant. At once a weapon in the coach’s battle against chaos and a holy talisman against chance and the random bounce, the System is intellectual insurance against human confusion and statistical weakness. It offers a coach not just digital predictability but plausible deniability. The System promises to abate risk, to assuage a coach’s nervous uncertainty. And to assure that he’ll have a job next week. The System is what coaches whistle as they walk past the graveyard.”

NY Times: Here Goes Nothing

Variasjoner i forbud og sikkerhetstiltak kan si mye både om kulturelle og sosiale forskjeller, men også om variasjoner i livsbetingelser generelt. Man kan for eksempel anta at utenlandske bilturister blir ganske entusiastisk over elgfare-skiltene langs veien. Men også for nordmenn kan selv en kort biltur utenfor bygrensene skape forvirring. På en biltur ut til Austevoll sammen med et par tidligere kolleger for et par år siden spurte plutselig en av (ganske innbarka) bypersonene plutselig: “Hva er feirst?” Ingen forstod hva feirst var før spørsmålet var gjentatt to-tre ganger og vi plutselig kom til nok et ferist-skilt.

Før helgen hadde jeg en jobbtur til Levanger. Da jeg ankom Værnes på tilbakeveien gikk jeg i skranken for å spørre om det var nødvendig å sjekke inn. Den hyggelige SAS-damen kunne informere om at det ikke var nødvendig; det var tilstrekkelig å vise id-kort. Men så kommer hun tydeligvis på hvor hun befinner seg og man kan mer enn ane dyrekjøpt erfaring med fulle trøndere som har sovnet i flyplassbaren i den neste kommentaren hennes:

- Men det er nok best om du sjekker inn likevel. Da kan vi nemlig rope deg opp over høyttaleranlegget om “noe” skulle skje.