Bergen, Månen

Mitt inkompetansenivå stiger for hvert år. Når det i forbindelse med utdelingen av Holbergprisen 2009 dukket opp en sjelden anledning til å fortelle ca 160 fremtredende samfunnsmedlemmer at de kommer til å bli stengt inne i et rom sammen for en kort periode var det bare å gripe mikrofonen.

Klokka tikker ubønnhørlig i retning av forstedene. Det er på tide legge fra seg de tilbakelente faktene og den joviale triveligheten og istedet slippe den gretne, anspente forstadsdritsekken frem i lyset.

Her om dagen gikk jeg og min kjæreste søndagstur. Siden vi nå er bymennesker på lånt tid gikk turen i nyfunnet ignoranse ned til Nøstet og fortauene mellom containerkaia og den hektiske trafikken i Torborg Nederaasgate. Som om den infernalske bilstøyen og de kjipe betongveggene ikke var nok å forferdes over for oss skattebetalende boligbyggelagsmennesker med bekkesus og felleshage på nedsiden av altanen så har vegvesenets skiltavdeling tydeligvis sluppet sommervikarene løs på skiltingen. I løpet av snaue to hundre meter blir Möhlenpris stavd på to forskjellig vis. Hvor vanskelig kan det være å finne tøddelknappen? I oljelandet Norge? I 2009?

Nå er det slutt på å lese bøker. Trenger bare skaffe meg en Stieg Larsson-bok som skal ligge halvlest på nattbordet. Det holder. Herfra skal alle diskusjoner avsluttes med et støyende «Noen må få sparken for dette!»

-Hunstadsvingen? Er du der fremdeles?

Bussjåfører får mye drit. Sannsynligvis er det meste ufortjent. Idag er jeg på transitreise mellom forstedene. Siden det er helt umulig å finne frem i forsteder på egen hånd spurte jeg bussjåføren om hvor jeg burde gå av. Nå som jeg nesten er fremme har han tydeligvis ombestemt seg og det er jo en ærlig sak.

Så jeg kommer av et par stopp tidligere enn beregnet og rusler videre mens eg hører på introduksjonsforelesningen til «France after 1872″-kurset til Yale:

Et par revolusjoner, noen makabre krigsmassakre og byplanleggingsmessige betraktninger senere svinger jeg innom en av lokalbutikkene på Landås. Mens jeg står i køen kommer en eldre kar inn døren. Ingen sier noe, men det stopper ikke denne karen som tydeligvis har bodd på Landås lenge nok til å ha personlig kjent en god andel av de siste årenes avlidne:

- Nei, det går nedover. Skikkelig ræva. Jeg må skaffe meg en ny jobb, sier han grettent til ingen spesielt og går innover butikkhyllene.

I Frankrike regnes arbeidsledighet under 10% som skikkelig storveis og mens middelklassen fyller opp forstedene i USA, England og ellers i den vestlige verden så er det de uønskede som bor i franske forsteder.

Fyren foran meg i Rimikøen kjøper 17 pakker nudler, en stor pose potetgull og et pilleglass med C-vitaminer.

Som om han et eller annet sted mellom nudelpakke 8 og 9 tenker at kanskje burde tilværelsen inneholde flere næringsgrupper enn dette.

.

- Legg fra deg det databladet! Det er like greit at du blir vant til å se Gullrekka først som sist.

Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til en kompis om at et par øl neppe er aktuelt i kveld før omdefineringen av tilværelsens tilbakelenthet hamres inn for alvor. Frem til nå har Gullrekka vært et fjernt og abstrakt begrep. Det eneste jeg normalt har fått med meg av tv på fredagskveldene de siste årene er Norge Rundt-sendingen etter Dagsrevyen og Norge Rundt har jo alltid vært storveis oppvarming til en helaften på Logen så jeg har aldri sett på Gullrekka som en seriøs trussel mot mitt velvære.

Men dette er ille.

Så middelmådig og tanketom er gullrekka at selv oppegående mennesker lar seg dupere til å tro at Nytt på Nytt er et morsomt og bra program. Det er det ikke. Ferdigskrevne blødmer for mennesker som tror nettavisforsidene til VG og Dagbladet er nok for å holde seg oppdatert om tingenes tilstand. Bunnen er dessverre ikke nådd med en AP-doldis som forsøksvis stotrer frem vitser uten å se for mye på jukselappen. Midtveis i Skavlan begynner til og med min kjæreste å bli rastløs. Vi heier nesten på Ari Behn i forhåpning om at det skal komme noe uventet. Men siden Norge Rundt-innslaget om å lage hestesko til hester tidligere på kvelden har det vært få lyspunkter. Men så kommer Hans Rosling. Det er i det minste et tenkende menneske med noe tyngde bak ordene sine. En kort, saklig utredning om i hvilken grad verden er blitt et bedre eller dårlige sted er velkommen uansett hvor man befinner seg. I denne sammenhengen er det et energiskudd inn en hjerne som har døst siden Dyrhaug introduserte gjestene i Beat for Beat.

Men motbakken kommer tidsnok:

-Det går bedre for hver dag, men bra blir det aldri, sier Hans Rosling. Skavlan følger opp med å spørre om foreldrene hans var akademikere.

Jeg heller en solid dose 55% Chartreuse opp i kakaobegeret.

I den grad den i det hele tatt har vært gangbar valuta så har den siste rest av gatekapital nå gått fløyten. Nedsynkingen ned i det feminiserte norske sosialdemokratiets klamme sfærer fikk for alvor vind i seilene denne uken med gårsdagens godkjennelsesmøte hos lederen for vårt nye borettslag.

Veldig greit med streng-hyggelige avklaring av ymse praktiske detaljer rundt boforholdene på vårt fremtidig bosted og således prisverdig at vår borettslagsleder krevde personlig fremmøte for det som strengt tatt er en ren formalitet. Borettslag har et sus av en annen tid hvor butikkene stengte klokken 17 og Nrk hadde kvarterlange pauser mellom programmene på lørdagskvelden. Selv om det er en unødvendig anakronisme å sementere fløyelslivsløpet til dessertgenerasjonen med ansiennitetsregler og medlemsforkjøpsrett så er jeg ikke helt fremmed for at dugnader og ikke minst borettslagsmøter kan bli interessante avbrekk i hverdagen.

Det første jeg gjorde da jeg var tilbake i byen med godkjent borettslagsmedlemskap i lomma var å komplimentere parkeringsvaktene for å bøtlegge en feilparkert bil i Olav Kyrresgate.

Google Books har lagt ut samtlige eksemplarer av det klassiske amerikanske nyhetsmagasinet LIFE. 60-tallsutgavene gir også fine eksempler på reklameestetikken fra Mad Men.

Dette er ikke et plutselig og meget forsinket uttrykk for Radioheadentusiasme men videoteknologien som brukes i denne videoen er opprinnelig et laserstyrt system beregnet på å assistere selvgående robotbiler i trafikken:

I kjølvannet av den forestående flyttingen ut i de nære forsteder vil nok antall turer innom Bien på Danmarksplass øke markant. I går var vi med på den ukentlige quizen. Med en relativt topptung lagoppstilling dro vi greit i land seieren og bargavekortet på 300 kroner sikrer fremtidig deltagelse.

På tross av beliggenheten er klientellet på Bien oppegående og veldannet. To slitne karer hadde likevel tatt veien rundt hjørnet fra Danmarkskroen. De gjorde ikke så mye av seg, rent bortsett fra høylytt sutring når undertegnede misforsto reglene og tidspunkt for utropsspørsmålene og tok fra dem et poeng ved rope ut svaret på et musikkspørsmål: «JUSSI BJØRLING!!!!».

Slike folk er dessverre sjeldent langsinte og når quizen gikk mot slutten benyttet de avbrekket mens dommerne regnte ut resultatlisten til å fylleskravle med de andre lagene. De kjørte en typisk fortroppmanøver: Den ene blander seg inn med en helt vilkårlig kommentar:

- Kameraten min har studert sosiologi men han har ikke peiling. Jeg er gammel sjømann og….

Så begynner en lengre utlegning om kameratens manglende kunnskapsnivå ispedd anekdoter fra sjømannslivet. Når brohode er etablert kommer fyllik nummer to og plutselig står to slitne karer og skravler til meg. Dette er ganske slitsomt, men jeg har vært ute en vinterdag før så trekker et ess frem fra ermet:

- Han har gått på sammenliknende politikk! sier jeg og peker på Jonas som sitter i sofaen på andre siden av bordet. En klassisk avledningsmanøver som får begge to til å forflytte seg bort til en skrekkslagen Jonas som med tvangsaktig dannelse må hører på nedslitte karers faglige biografi:

- Jeg tok statsvitenskap i ’77.

Den slitne mannen tar en kunstpause for å huske noe fra tiden som statsviterstudent men det dukker ikke opp noe konkret. Istedet kommer en mer personlig betraktning:

- Jeg var far til to sønner den gangen.

Se også Denne trappen går ned.

Våknet opp til en lett, rufsete bakrus etter en semiutskeielse på Logen i går kveld. Første stopp etter frokost var lokale platesjappa nede i gata, Apollon, hvor siste cd’en til Sgt. Petter ble kjøpt. Her er en video fra forrige plata:

Etterpå var det bort på kinoen for å se sørafrikansk scifiskrekk District 9:

Til slutt var det hjem til LørdagsDN og ukens Economist. NFL 2009-åpningskampen Pittsburgh Steelers og Tennessee Titans på tv. En fin lørdag.

Tung anbefaling på både Sgt Petter og District 9