Dette er definitivt ikke en post for mine fem faste lesere, men for andre som sliter med wifi på Asus eee etter å ha oppgradert til siste versjon av Ubuntu (10.04 Lucid Lynx) og som ikke hadde tålmodighet til å knote seg gjennom de relativt omfattende løsningsalternativene som lå høyere enn denne siden i Google.
Her er en noe enklere og ikke minst adskillig døllere løsning: Kjøp et ekstern trådløskort. Koster riktignok kjappe 300 på f.eks Claes Ohlsson men da slipper man å bruke tid på å finne ut av obskure Linux kernel-issues eller hva det nå enn er som gikk skeis. Irriterende at en ny versjon har problemer som ikke var i den forrige versjon, men forhåpentligvis blir det fikset i neste utgave av Ubuntu. Det er trolig ikke så lenge til.
For et par uker siden var jeg toastmaster i Svarthumles særdeles vellykkede og trivelige bryllup. Det var første gang jeg var toastmaster og det hele foregikk omtrent på denne måten:
Som dere sikkert merker på den slappe oppdateringsfrekvensen har tilpasningen til forstadslivet gått helt knirkefritt. Min ferd inn den store norske søvngjengertilværelsen ser ut til å være ustoppelig:
Den nygamle stasjonsvognen står parkert på utsiden av den oppskriftsmessig sosialdemokratiske lavblokken vi bor i. Grillen er pakket ut, men ikke helt tatt i bruk ennå. Venter på at lavtrykket skal bli regntungt nok slik at grillingen får den autentisk gretne forstadstvangsaktigheten over seg.
Siste ukes høydepunkter er det egentlig bare to av:
En spektakulær og kaldblodig lukeparkering i går kveld ( på vei hjem fra barnevaktsitting).
Da jeg i forbindelse med et møte på jobb valgte A3 som papir for utskrift av et stort excel-regneark (istedet for A4)
Det er ingen ironi her. I dette livet er slike ting genuine øyeblikk av storhet.
Dette er et storslagent intervju med en proktolog om promp: What makes a fart. Jeg burde tatt med et par sitater men det ble for mange gullkorn til at jeg klarte å se skogen for bare trær. Når de er ferdig med å snakke om promp, forteller legen om rare tingene folk stapper opp i rompa. Moro. Via Boing Boing.
Blant de mer uventede lærdommene etter et par måneder i den nye leiligheten er oppdagelsen av at oppussing er et konsept uten slutt. I beste fall får man kortere perioder hvor den bedre halvdel stilltiende aksepterer noen dagers stillstand før nye prosjekter presser seg inn i samtalen over middagsbordet. I helgen kom det på plass en hylle i kjøkkenvinduet. Siden denne ikke bare er sammenskrudde IKEA-deler men faktisk består av tilpasninger av innkjøpt planke på hele 4 m 19 cm trodde jeg at nå skulle det holde for en stund. I et anfall av overmot lot meg lure inn i et lumsk bakholdsangrep over fiskepinnene:
Jeg: aiai, dette ble en bra hylle
Samboer: Ja, den er fin!
Hun sier det med så stor entusiasme at jeg hurtigtygger fiskepinnene før jeg lemper mer ved på bålet:
Jeg: Ja, her er det til og med plass til nips og noen potteplanter.
Samboer: Fint det, men nå er det vitrineskap som er neste på listen..
Vitrineskap?! Jeg er ikke fremmed for å bruke obskure fremmedord når det trengs, men “vitrineskap” hører ikke hjemme i vokabularet til noen under 50 år. Jeg tygger videre på fiskepinnene mens jeg ser ned på butikken på andre siden av gaten. Den faste underholdningen ved alle måltidene er å observere trafikken inn og ut av sjappa. Jeg innser at denne gangen er jeg hovedperson i min egen komedie og at det er på tide å finne på nye unnskyldninger til å utsette ting.
Å pusse opp dreier seg ikke om å bli ferdig i tide til noe som helst. Det handler om å oppnå erkjennelsen av at det ikke har noen hensikt å skynde seg inn i evigheten.
Det er over. Finito. Slutt. Nøklene er levert. Min tid i sentrumsbeliggende ungkarskåker er kommet til ende.
Det er en tid for alt og her har jeg holdt på godt ut over normal, anstendig spilletid. I minst fem år har jeg nærmest vært en slags nittitallsdinosaur i et hav av alt for sunne oppkomlinger. Det gamle, slitte kjøleskapet inne i et bortgjemt hjørne av stua står tomt igjen når jeg pakker mine siste fire ølbokser. Mine etterkommere vil sikkert bare bruke dette skapet til å glemme igjen mat. Når jeg slo av det trådløse nettverket (Graceland) var det Nextgentel404055, Speedtouch, Jensen Air Link osv nedover hele nettverkslista. Gamle kjenninger som «Bømlo e best» og «Savner Sandnes Kebab» er borte for lengst. Med andre ord mer lettelse enn vemod i det jeg tok siste runden gjennom mitt hjem det siste tiåret.
Nå er det ut i forstedene til livsfasen mellom ølkjøleskapet i stua og ølkjøleskapet i garasjen.
Blir den smurt riktig henter hjernen av og til frem glemte gullkorn. I går var det Jonas som i et passe bedugget øyeblikk plutselig tok opp det store middagsbordkompromisset i mitt gamle Magnus Barfotsgate 11-kollektiv (1994-95). Omstendighetene som ledet frem til avtalen er forlengst glemt, men i disse enkle kjørereglene kan man skimte en gryende erkjennelse av at tidligstudietidens entusiastiske frislepp fra den norske småborgerlighetens fintfølelse har en mørk bakside:
“Det er ok å rape ved middagsbordet. Promping er uønsket.”
Mitt inkompetansenivå stiger for hvert år. Når det i forbindelse med utdelingen av Holbergprisen 2009 dukket opp en sjelden anledning til å fortelle ca 160 fremtredende samfunnsmedlemmer at de kommer til å bli stengt inne i et rom sammen for en kort periode var det bare å gripe mikrofonen.
Klokka tikker ubønnhørlig i retning av forstedene. Det er på tide legge fra seg de tilbakelente faktene og den joviale triveligheten og istedet slippe den gretne, anspente forstadsdritsekken frem i lyset.
Her om dagen gikk jeg og min kjæreste søndagstur. Siden vi nå er bymennesker på lånt tid gikk turen i nyfunnet ignoranse ned til Nøstet og fortauene mellom containerkaia og den hektiske trafikken i Torborg Nederaasgate. Som om den infernalske bilstøyen og de kjipe betongveggene ikke var nok å forferdes over for oss skattebetalende boligbyggelagsmennesker med bekkesus og felleshage på nedsiden av altanen så har vegvesenets skiltavdeling tydeligvis sluppet sommervikarene løs på skiltingen. I løpet av snaue to hundre meter blir Möhlenpris stavd på to forskjellig vis. Hvor vanskelig kan det være å finne tøddelknappen? I oljelandet Norge? I 2009?
Nå er det slutt på å lese bøker. Trenger bare skaffe meg en Stieg Larsson-bok som skal ligge halvlest på nattbordet. Det holder. Herfra skal alle diskusjoner avsluttes med et støyende “Noen må få sparken for dette!”
Jeg er førstekonsulent i Holbergprisen, og har tidligere vært informasjonsmedarbeider i Festspillene i Bergen og bartender på Logen. Fikk en liten datter i 2010 og holder for tiden på med å skrive en trilleturguide for Bergen.
