Bergen, Månen

Lengste bok lest på do: 584 sider – “Maximum City: Bombay Lost and found” av Suketu Mehta (påbegynt i midten av oktober, avsluttet ved årsskiftet).

Låt som fremkalte livligste flashback til fuktigere tiders ungkarstilværelse: Incredible Bongo Bands versjon av Apache.

Årets tomflaske: Talisker 18 år. Brukte ca fire år på å tømme den.

Beste syltetøy: Hjemmelagde plommesyltetøy

Beste ingrediens til grillmat: Bacon

Beste bussruteendring i Bergen: Traséendringen til rute 3. Etter at rute 3 begynte å kjøre via Kalfaret istedet for Ibsens gate er det nå nesten alltid en buss må plass til barnevogn i ettermiddagsrush.

Ungens mest irriterende protestmåte mot soving: Kaste smokken ut av sengen.

Forslag til samtaletema over frokostbordet som min samboer brukte kortest tid på avvise: Kulturforskjeller mellom de amerikanske og sovjetiske romfartsprogrammene.

Mest omdiskuterte vitamin: C

Mest omtalte polfarer etter Nansen/Amundsen/Scott: Apsley Cherry-Garrard

Verste ferieminne: Forsøket på å spise lunsj i Flekkefjord en tidlig ettermiddag i juli.

Mest utsatte oppussingsgjøremål: Feste lister på kortvegger i gang. Ugjort siden 2010. Vurderer dobbeltsidig tape.

Nyttigste ikke-android gadget: IR-termometer fra Claes Ohlson.

Omstendigheten har gjort at jeg denne uken har hatt god tid til å komme gjennom bunken med uleste tidsskrifter. Deriblant også julenummeret til Economist. Et av høydepunktene derfra nekrologredaktørens melankolske artikkel om britiske puber, Time, Gentlemen:

“A pub can become a sort of encapsulation of place, containing some small turning’s grainy photographs, its dog-eared posters for last year’s fete, its snoozing cats, its prettiest girls behind the bar and its strangest characters in front of it.”

Artikkelen er en gjennomgang den britiske pubens vekst og fall. Jeg har til og med vært i en av dem:

“Pubs are [...] where (at the Crown and Anchor in the Strand) proper electoral reform was first floated”.

Husker ikke så mye fra besøket så det var nok en flott pub.

Vis større kart

2010 har vært et relativt begivenhetsrikt liv, for en gangs skyld til og med begivenhetsrikt på en sosial akseptabel og generelt oppbyggelig måte. Siden det er begrenset hvor lenge jeg kan ignorere en skrikende baby får oppsummeringen bli heller kort og simpel:

Tydeligvis aldri for sent å begynne å like Teenage Fanclub. På 90-tallet havnet de i bakevja, men i år har denne gått nesten konstant. Til og med samboeren min er enig i at dette er en stor skive.

Jajaja, den begynner å bli et par år gammel; men årsferske bøker er for middelbrowsegmentet som foretrekker å sikle over Knausgård på Skavlan fremfor å utvide horisonten med genuint stor litteratur, slik som The Road.

Etter å ha brukt Ubuntu i et par år var det på tide å ta et steg videre. Kommandolinjeskripting kommer til å åpne opp en helt ny verden av nerding. Kanskje også den siste databoken jeg har kjøpt på papir. Forstadslivets knusktørre tilværelse har sine oppsider.

Kunne vært politisk korrekt og valgt Tone Huses Tøyengata (som er en meget bra bok) eller nasjonalistisk og valgt Roald Amundsens Sydpolen eller Nansens bok om skitur over Grønland, men memoarene til nordstatsgeneral William Tecumseh Sherman er en overraskende frisk bok selv nesten 150 år etter at den ble skrevet. Sherman er en general etter von Clausewitz-skolen: Seieren er ikke komplett hvis du ikke knuser fienden. Fullstendig. Og det gjorde Sherman.

Et vannskille. Intet mindre. Kom også i grevens tid. Etter at babyen dukket opp foregår nå majoriteten av nettsurfingen på denne. Boklesing på senga skjer med Kindleapplikasjonen.

Dette var stort. Hushovd har slitt i touren de senere år så da smakte dette ekstra godt. Jeg fikk aldri sett det direkte. Samtidig med at vm-spurten gikk på morgenkvisten 3 oktober satt jeg i tv-stolen med fjernkontrollen i hånden og vurderte å sjekke ståa. Men på det tidspunktet var min samboers rier blitt så smertefulle at jeg fant det mer opportunt å finne bilnøklene. Og avgårde bar det.

2011 blir storveis.
Godt nytt år!

Noen plater hører man på i korte perioder og så glemmer man hele greia. Når de tilfeldigvis avspilles i det generelle bakgrunnssuset fra radio, soundtrack eller man snubler over dem noen år senere forstår man ikke helt hva som var så storveis med det i utgangspunktet. Mesteparten av fjortis- og tenåringssmaken er av denne type. For min del hører jeg fremdeles mye på 60-talls musikk, men rører aldri en Doors-utgivelse lenger (Selv om i hvertfall Strange Days og LA Woman trolig fremdeles er hørbare).

Men noen ganger får man seg en overraskelse. Sonic Youths Bad Moon Rising var ikke akkurat den mest spilte Sonic Youth-platen jeg hadde. Goo, Dirty og Sister fikk alle mer spilletid i den oppskriftsmessig lissomdepressive senpuberteten. Tidvis i overkant industriell støy og rotete låtstrukturer over hele fjøla gjorde at dette ikke var noen vinner på vorspielene (som ikke akkurat var direkte folkelige i utgangspunktet.) men i et innfall for en tid tilbake satte jeg den på igjen og dette er en klassiker som definitivt har tålt tidens tann.

Som en av de gretne anmelderne på Amazon skriver: “It’s alternative all right — an alternative to listening to music.”
Jepp.

Sekstiårsdagen nærmer seg så i dag testet jeg ut de nye broddene mine. Fikk mye tyn av min samboer for disse, men de funket fint. Kom meg trygt og enkelt frem, selv opp de brattere bakkene på veien opp til Montana.

Det ville jeg trolig gjort uansett siden det var plussgrader og isen hadde smeltet.

? lese på do er en fin og naturlig ting. Toalettet er en setting som passer den kontemplative lesingen som hånd i hanske.

I de senere årene har Economist vært mitt foretrukne lesestoff på toalettet. Tunge analyser av ymse internasjonale forhold og nyhetssaker og ikke minst meget gode boksider pakket inn i konsise artikler gjør Economist til et helt perfekt do-magasin. Under normale forhold rekker man en nyhetssak pr besøk.

Jeg har hatt en viss vegring mot å lese bøker på do. Det fremstår som en noe fatalistisk aktivitet. Ikke minst skulle man tro at faren for hemoroider eskalerer dramatisk når man går fra korte magasin- eller avisartikler til potensielt tykke mursteinsbøker.

Men etter at vi pusset opp badet har lesevanene forandret seg. Det vegghengte toalettet hadde en hylle som passet perfekt til bøker. Når den nylige familieforøkelsen i tillegg har satt klare begrensninger på tiden som er til rådighet for ymse selvvalgte fritidsaktiviteter var det på tide å lage et dobibliotek.

Så langt har dette vært et vellykket eksperiment. Noen erfaringer så langt:

Gud bedre. Gullrekka er som vanlig en plage på fredagskvelden. Men nå har den hjernedøde forstadsoptimismen skadet hjernen så mye at jeg sitter og gjetter på sangene i Beat for Beat med bare en vag forhåpning om det skal ta seg litt opp.

Med litt flaks kommer snart et bleieskift.

Tilværelsen har nådd en plutselig bunn. Min høygravide samboer har insistert på at nå skal vi se “Sex in the City”.

Alle seks sesongene.

En ekstra bonus med å ha vært ungkar gjennom mesteparten av 00-tallet er at en slapp unna en av de mest forrykte serier som noensinne er laget. De første minuttene av en (trolig hvilken som helst) episode kan man oppleve en slags forbauset entusiasme over å oppdage at alle fordommene man har mot serien faktisk stemmer. Men selv den gleden blekner raskt etterhvert som man bombarderes med en endeløs mengde pludring. Det er faktisk så mye pludring i denne serien at det er ikke nok med voice-over; hovedpersonen snakker inn i kameraet, det er utallige telefonsamtaler og kafesamtaler mellom de hjernedøde venninne i serien og så videre. Alt skal inn med teskjeer. Ingenting av det som blir sagt er spesielt innsiktsfullt.

At selv oppegående kvinner har et nært forhold til denne serien er hinsides enhver forståelse. Men det viser vel at kvinnekampens største begrensning er det snevre interessefeltet medsøstre imellom. Dette ble nylig eksemplifisert gjennom den høylytte applausen i det urbane sen-feministiske ekkokammer etter at en av NRKs generiskblonde kulturjournalistberter viste sine politisk korrekte lissomvalker på twitter.

Til tross for sin endeløse skravling har således Sex in the City et knivskarpt budskap liggende mellom linjene:

Menn kommer til regjere på denne kloden i all evighet.

Jeg bruker normalt 30-40 minutter på å gå til jobb. I løpet av en uke blir det ganske mye tid hvor det kan lyttes til ting. Siden jeg stort sett er lei av å lytte til radio allerede når P2 er kommet til morgenkåseriet sitt går det mest i podcaster og forelesninger jeg har lastet ned på forhånd.

Dette er en foreløpig liste over de beste:

France Since 1871
European Civilization, 1648-1945 :
To forelesningsrekker fra Yale. Samme entusiastiske foreleser på begge. De franske er gøyest. Det tar ikke mange forelesningene før man skjønner at Frankrike er mye merkeligere enn man er i stand til å forestille seg. Krigsforelesningene peker seg ut i begge forelesningsrekkene, spesielt de om første verdenskrig og det komplekse forholdet Frankrike hadde til den tyske okkupasjonsmakten.
Høydepunkt (Frankrike): Cafes and the Culture of Drink og Immigration.
Høydepunkt (Europa): War in the Trenches og Sites of Memory, Sites of Mourning.

The Civil War and Reconstruction Era, 1845-1877:
Den amerikanske borgerkrigen er i ettertid blitt sjablongmessig redusert til en krig som handlet om frigjøring av slaver. Men det handlet om mye mer, og ikke minst var det en ekstremt brutal krig hvor man blant annet finner noen av de første eksemplene på total krigføring mot sivilsamfunnet som senere skulle prege verdenskrigene i de 20 århundre. Det starter kanskje litt tregt med en gjennomgang av bakgrunnen for krigen men når de første skuddene blir avfyrt i forelesning 12 bærer det avgårde. Persongalleriet av eksentriske generaler er alene nok til å lytte seg gjennom dette. Foreleseren har en behagelig stemme å lytte til så dette er en forelesningsrekke for søvnløse netter.
Høydepunkt:“War So Terrible”: Why the Union Won and the Confederacy Lost og To Appomattox and Beyond: The End of the War and a Search for Meanings

This Week In Virology:
Et knippe professorer i virologi diskuterer siste nytt på den fronten, samt episoder viet spesifikke virus eller virusrelaterte problemstillinger. Spredt utover kommer også innføring i elementær virologi. Dette er ufiltrert fagstoff om et felt hvor styrken i folks oppfatninger ofte er omvendt proposjonal med dybden i innsikten. Spesielt er det spennende å følge virologenes diskusjon rundt svineinflueansen etterhvert som 2009-pandemien utvikler seg.

Fagdiskusjonen er så hemningsløs at man underveis også kan komme i skade for å lære en ting eller to om cellemembraner, RNA, reseptorer og ymse annet fra virusenes hemmelige liv. Den slags er forfriskende, men jeg må innrømme at etter 4 måneder og 80 strake episoder på veien frem og tilbake fra jobb trengte jeg en pause. Det gjorde forresten også samboeren min som fort ble lei mine miniforelesningene basert på hva jeg plukket opp herfra. Svineinfluensa er et stort tema, men noe spredd utover i forskjellige episoder. Vil man ha det samlet i en episode så har Futures in Biotech et intervju (se under) med hovedansvarlige for denne podcasten.
Høydepunkt: Rabies, SARS og Seminal discoveries in virology.

This Week in Parasitism:
Hvis virologi høres noe voldsomt ut kan dette kanskje være en bedre start. Det er de samme folkene som står bak virologi-podcasten, men her går det i parasitter: bendelorm, toxoplasmose, malaria, listeria og mye annet. Advarsel: Ikke lytt til dette hvis du nylig er hjemkommet fra syden og sliter med diffuse helseplager. Styr unna toxoplasmose-episoden hvis du eller noen nær deg er gravid.
Høydepunkt: Tapeworms, the long and short of it, Tapeworms are fantastic! og Toxoplasma gondii.

Futures in Biotech:
Podcast viet bioeteknologi. Stor spennvidde i tematikk og dekker både teknologiske og organiske aspekter ved medisin og bioteknologi. Umulig på forhånd å gjette hva som er bra. Før du vet ordet av det kjenner du hårene reise seg på ryggen i begeistring over en episode om MRI-scanning.
Høydepunkt: Ultra Low Power Bioelectronics, Part 1 og 2, og Virus Reborn (om spanskesyken). De som fremdeles gnåler i vei om den “geniale” åpningen av Knausgårds Min Kamp bind 1 kan gjerne lytte til episode 61 om hjerteproblemer.

This Week in Google
Siste nytt innen sosiale medier og web 2.0. I tillegg rikelig med tips om nyttige programmer og funksjoner fra et veldig oppegående panel. Her er det stor entusiasme for Google, litt halveis for Apple og Facebook er det ingen av dem som liker.
Høydepunkt: Gå for siste og mest aktuelle episode

Security Now:
Podcast om datasikkerhet. Har ukentlig gjennomgang av de viktigste nyhetene innen datasikkerhet og sikkerhetsoppdateringene til Windows og annen programvare. Diskuterer også mer generelle spørsmål om hvordan datamaskiner fungerer, deriblant med egen temaserie hvor det hele blir forklart fra bunn til topp.
Høydepunkt: Conficker.

Floss Weekly:
Podcast med intervjuer med opensource-utviklere. Hvert program er viet et prosjekt. Fra de store Linux-distribusjonene til mer spesialisterte tjenester; etterhvert er alle de viktigste opensource-prosjektene og en solid andel av de mindre viktige dekket her. Tidvis kanskje litt i overkant teknisk for den gemene hop, men høydepunktene under bør passe alle.
Høydepunkt: The Mars Rover Drivers, Open Street Map.

P3 Dokumentären:
Radiodokumentar fra Svensk Radio P3. Svensk kriminalitet befinner seg på et helt annet nivå enn norsk. Bare tittellisten til dokumentaren sier sitt: Porrkriget, Baseballligan, Styckmordet, Örnligan osv. Her er det en uendelig rekke med spennende programmer så høydepunktener er litt tilfeldig valgt.
Høydepunkt: Kongokrisen og Catarina de Costa.

Ekspressbusser er normalt en trivelig affære. De dypeste krokene av folkedypet har sjeldent tålmodighet til den slags så man ser ikke så mye til dem på bussen som man kanskje kunne forvente.

Men på denne turen fra Bergen til Haugesund sitter en gammel, sliten og langhåret hippiealkis i setet bak meg. Hele bakre halvdel av bussen stinker alkohol og gammel røyk.

Innimellom hostekulene snakker han jevnlig høyrøstet i telefonen. Alle samtalene handler om to ting: Hvor kjipt han syntes det er å ta bussen og om noen blir med å ta noen øl i morgen formiddag. Kompisgjengen hans er nok ikke morgenfugler for hver gang kommer oppfølgningsspørsmålet:

- PASSER RUNDT LUNSJ BEDRE?

Det var et av de sjeldne øyeblikkene hvor det var befriende å gå av i Haugesund.