Bergen, Månen

Det er vanskelig å ikke applaudere jusstudentene ved Universitetet i Bergens iherdige innsats for å opprettholde advokatstandens dårlige og snuskete rykte. Likefullt er juks i akademia hverken et nytt eller særskilt originalt fenomen. Generalløytnant og forsvarsminister i Emil Stangs første regjering Edvard Hoff (1838-1933) forteller i sine memoarer en anekdote fra hans tid ved Bergen Katedralskole hvor en av norsk vitenskaps største helter Georg Ossian Sars spiller en sentral rolle:

«Tonen blant skolens elever tror jeg med rette kan betegnes som god. Fusk forekom det ikke mye av, skjønt jeg med skam må bekjenne at jeg ihvertfall i ett skoleår på systematisk, men eiendommelig vis, drev denne sporten i mine latinske stiler. Min klassekamerat, nåværende professor Ossian Sars, gjorde meg nemlig oppmerksom på at overlærer Bjørset, læreren i latin, hadde vårt ubetenksom nok til å gi oss de samme stiloppgaver som han et par år tidligere hadde gitt i samme klassetrinn, hvor den eldre bror Ernst Sars da gikk. Stilboken hans, med Bjørsets egenhendige rettelser, var i Ossians besittelse, og fristelsen til å skrive av etter denne var det for mye forlangt at vi skulle kunne stå imot.»

Ossian Sars og Hoff benytter her omtrent samme metode som jusstudentene over 150 år senere. Dermed kommer en av forskjellene mellom det å være fremtidig grunnlegger av moderne havforskning og det å være kommende saksbehandler i trygdeetaten klart og tydelig frem: I motsetning til dagens studenter og uten trusselen om automatisk tekstgjennkjenningsprogram hengende over seg tar de to eldre herrene seg bryet med å forsøke å skjule jukset :

«Da vi imidlertid var nødt til å være forsiktige for ikke å vekke mistanke, måtte vi unngå absolutt feilfrihet og innbyrdes likhet mellom våre stiler. Arbeidet med disse kom slik til dels til å bestå i å gi dem et passende antall feil, dels i å gjøre dem såvidt avvikende fra hverandre at det ikke ble noen påfallende overenstemmelse. »

Edvard Hoff, Fra Bergen omkring 1850, s. 15

Den japanske posteren som kom for et par dager siden er ikke det mest eksentriske nettkjøpet denne måneden. Den prisen går utvilsomt til The Feltron Report 2007 som kom i posten idag. New York-designeren Nicholas Feltron har lagd en hendig liten pamflett som inneholder diverse grafiske oppsummeringer av hva han foretok seg i 2007. Der får man blant annet vite at han mottok 13 postkort, ferska en innbruddstyv, den lengste dagen hans var 38 timer (reise Tokyo – New York), 39 % sjanse for middag hjemme, tok drosje 138 ganger, buss bare 5 ganger osv.

Rapporten er trykket opp i 2000 nummererte eksemplarer, mitt er nr 1200. Ekstra kult at konvolutten hadde ekte frimerker. Kan knapt huske sist jeg fikk post med slikt: 1 stk 1 Cents American Kestrel, 2 stk 69 Cent Okefenokee Swamp, Georgia/Florida og 2 stk 1$ Wisdom, Rockefeller Center, NY.

De siste to dagene har jeg gradvis sett Jean Luc Godards klassiske film Bande à part. Filmen er kanskje ikke like spennende som Til siste Åndedrag, men selv om jeg ikke her helt ferdig med den ennå har jeg allerde kommet over to fine filmtriviapoeng: Quentin Tarantino er en stor fan av den og ga produksjonsselskapet sitt navnet: A Band Apart Production. I tillegg har den en av filmhistoriens (eller de i det minste en av fransk nyfilms) mest berømte dansescener, en sekvens som var en av Tarantinos inspirasjonskilder i forbindelse med dansescenen med John Travolta og Uma Thurman i Pulp Fiction. Også i Hal Hartleys Simple Men er det en dansescene som låner fra Godard:

I påsken var jeg noen dager i Oslo. Når man er på reisefot kan det ordinære ofte være like spennende som mer åpenbare severdigheter. Etter å ha kikket på den nye operaen tok vi en tur ut til Stovner. Stovner var i sin tid en av Oslos mest beryktede drabantbyer, på 70- og 80-tallet herjet gjenger rundt på bydelssenteret og narkotikaselgerne hadde et blomstrende marked å leve av. I boken «Groruddalen – En reisebeskrivelse» skriver Øyind Holen:

«Stovner kommer fra det norrøne ordet «stufnar», som betyr trestubber. Stovner var navnet på en gammel gård, men idet 1960-tallet ble til 1970-tallet, reiste drabantbyens nye blokker og rekkehus seg også her. Det raskt voksende dopmiljøet, popularisert gjennom utallige politiaksjoner og avisoppslag, trakk til seg folk fra hele Oslo. Stovner ble kalt Stoffner, og miljøet samlet seg på Stokken – oppkalt etter en veltet trestamme inni skogen ved blokken i Stovnerlia. »

I det minste på dagtid ser man nå bare restene av dette: En liten gjeng med slitne narvere i 40-årene henger på utsiden av T-banestasjonen, inne på Stovnersenteret står en eldre kar med heroinknekk foran oss i køen pÃ¥ Terrasen Restaurant (Skal du spise på Terrassen anbefaler jeg å spørre betjeningen om de kan droppe dressingen: i løpet 1 måltid gjorde jeg meg ferdig med 95% av mitt årsforbruk av Thousand Island). Å gå rundt på Stovner er på samme tid både forfriskende annerledes og kjedsommelig ordinært. 60- og 70-årenes totaltplanlagte by- og forstadsstrøk dominert av store betongflater og lange rader med identiske bobokser i forskjellige størrelser har idag en vag 70-talls science fiction-feeling; mer sliten Logans Run enn Neuromancer.

Boka til Holen er noe ujevn og ikke like interessant hele veien. Man savner et skarpere forsøke på å sette utviklingen i Groruddalen inn et større analytisk og historisk perspektiv (underveis i lesingen sitter jeg flere ganger og ønsker at Holen hadde hentet mer inspirasjon fra Mike Davis’ storslagne Los Angeles-bok City of Quartz før han begynte skrivingen), men på sitt beste er boken en lærerik dannelsesreise, og selv fra godstolen i Bergen sentrum får jeg en voksende entusiasme for en dal som tidligere bare var en endeløs rekke med betongblokker som passerer på utsiden av flybussvinduet. Kapitlene om Stovner og om grafittikrigen er blant høydepunktene og når boka i tillegg til rikelig med fotnoter også er utstyrt med noteregister og litteraturliste; da står jubelen praktisk talt i taket.

Link til Holens blogg.

Innimellom terroraksjoner i midtøsten, nestenkrig i Latin-Amerika, finanskriser, rapporter om lite effektivt indisk byråkrati og mye annet serverer siste nummer av Economist også nekrolog over Creature from the Black Lagoon:

“Science couldn’t explain it!” cried the theatre-trailer for “Creature from the Black Lagoon”. “But there it was, alive!” Its webbed tracks were seen on the shores of the deepest Amazon; a fossilised claw was found by scientists. This “Gill-Man”, like the lungfish, could evidently breathe on both land and water. It was a relic of the Devonian age, one-and-a-half million years ago. Universal could attest that its blood was 35% white corpuscles, like an amphibian’s; that it ate fish, when film crews were unavailable; and that beneath its outer layer of scales, dark green picked out with copper and rough-hewn as an alligator’s, was soft pink mammalian skin.

Ben Chapman som spilte monsteret døde 21 februar, 79 år gammel.

Sir Sanford Fleming er ikke bare kjent for å være opphav til ideen om en universell, global tidsstandard (i likhet med mange andre av de store oppfinnelsene på 1800-tallet er en rekke personer kreditert med æren for dette), men også for å ha gått i bresjen for å få lagt en telegrafkabel fra England til Australia via Canada. Også ideen til dette prosjektet ble unnfanget mens Fleming var på reise gjennom Irland:

On my journey in a jaunting car from Newport to Blacksod Bay at a wayside post office I telegraphed a friend in London and proceeded at our way. In about an hour a woman appeared at the door of another wayside office. She hailed our car, and enquiring for a person bearing my own name, she placed in my hands a reply from my friend in London. The message I sent about eight miles back had crossed Ireland, the Irish Channel, Wales and England. It found my friend in the great city of London, and a reply was recieved in little more than an hour after i despatched my message, and the whole cost to me was sixpence. It was a marvel to me. Geographically I was in a remote corner of a country where I was entirely unknown, and discovered myself telegraphically with my friends in London.

Noen tiår etter at denne reisen var Fleming leder for arbeidet med å legge en undersjøisk telegrafkabel fra England til Australia. Når arbeidet var fullført sendte Fleming en beskjed fra sitt hjem i Ottawa. Åtte timer senere kom den tilbake etter en rundreise rundt jordkloden.

For en del år siden så jeg Erik Løchens film Motforestilling på Kristiansand Filmklubb. En av de tingene jeg husker best fra visningen er at Løchen hadde etterlatt instrukser til maskinisten om å kjøre de fem rullene filmen bestod av i tilfeldig rekkefølge.

Nå leser jeg biografien om den skotsk-kanadiske ingeniøren Sir Sanford Fleming, som i tillegg til å være en av de meste berømte kanadiere i det 19-århundre også er kreditert som opphavsmann for ideen om en universell standardtid. Underveis i beskrivelser av alt rotet som kunne oppstå i fraværet av en universell standard for hvor mye klokken er (å vite når toget gikk kunne være usedvanlig forvirrende når alle stasjonene langs ruten hadde hver sin tid) finner forfatter Clark Blaise anledning til å skyte inn en anekdote fra hans egne kinobesøk i tenårene:

«The moment we sat, no matter how deep into the plot it might have been, became our beginning, our prime meridian. We stayed through «The End», but the movie’s «end» was just another meridian; we still had half a movie to go before «our» movie, our «day», could end. We stayed through the cartoon, the news, the coming attractions, which for us were not introductions nor trailers but an interruption of the feature. For us, the opening credits came in the middle. We already knew the ending – the suspense was learning how it started. »
Clark Blaise, Time Lord, s. 93

Legg også merke til bruken av semikolon i sitatet.

Hvilket minner meg på en annen bok jeg har lest som har involvert kjente kanadiere; I mine første studieår rotet jeg meg bort i biologi-hyllene på Studia hvor jeg kom over en av de mest slående boktitlene jeg noensinne har sett: Do Lemmings Commit Suicide. Boken er skrevet av Dennis Chitty som er en av kanadas fremste eksperter på smågnagere. Ti år senere dukket plutselig tittelen opp i hodet mitt igjen og denne gangen lånte jeg et eksemplar på realfagsbiblioteket. Helt klart en av de beste (og eneste) bøkene jeg har lest om befolkningssyklusene til lemen. Likefullt forholdsvis morsomt og ikke minst informativt om smågnageres tøffe tilværelse.

«There are messages primarily serving to establish, to prolong, or to discontinue communication, to check whether the channel works (‘Hello, do you hear me?’), to attract the attention of the interlocutor or to confirm his continued attention (…) This set for CONTACT, or in Malinowski’s terms PHATIC function, may be displayed by a profuse exchange of ritualized formulas, by entire dialogues with the mere purport of prolonging communication. Dorothy Parker caught eloquent examples:

«Well!» the young man said.
«Well!» she said.
«Well, here we are,» he said.
«Here we are,» she said, «Aren’t we?»
«I should say we were,» he said, «Eyop! Here we are.»
«Well!» she said.
«Well!» he said, «well»‘

The endeavour to start communcation is typical of talking birds; thus the phatic function of language is the only one they share with human beings. It is also the first verbal function acquired by infants; they are prone to communicate before being able to send or recieve informative communication.»
Roman Jakobson, Lingustics and poetics, 1958

Tegnsetting får ikke mye omtale i dagens tabloide medievirkelighet, i beste fall ofte bare en parantes. Men New York Times viser klasse: Celebrating the Semicolon in a Most Unlikely Location:

«It was nearly hidden on a New York City Transit public service placard exhorting subway riders not to leave their newspaper behind when they get off the train.

“Please put it in a trash can,” riders are reminded. After which Neil Neches, an erudite writer in the transit agency’s marketing and service information department, inserted a semicolon. The rest of the sentence reads, “that’s good news for everyone.”»Til artikkel.

Dermed er det frem med den godt leste Adorno-samlingen Notar til litteraturen, som blant annet inneholder et lite essay om tegnsetting. Adorno var en entusiastisk tilhenger av semikolon, og ser selvfølgelig semikolonets gradvise forsvinning som nok et symptom på forfallet i kulturen:

«Gjennom Ã¥ ofre perioden blir tanken kortpusta. Prosaen blir sett under tvang av protokollsetningane, positivistanes kjæraste barn, retta utelukkande inn mot registrering av fakta, og dermed gir syntaks og interpunksjon frÃ¥ seg retten til Ã¥ artikulere, til Ã¥ fomulere, til Ã¥ komme med kritikk, sprÃ¥ket kapitulerer for det reint verande, før tanken fÃ¥r tid til Ã¥ tenkja over kva kapitulasjonen verkeleg inneber. Det begynner med tapet av semikolon og endar med ratifiseringa av dumskapen i og med den typen fornuft som er reinsa for alle tillegg.» Adorno,T.W., Skiljetegn, Notar til litteraturen, Arild Linneberg (red.), Det Norske Samlaget, 1992, s. 63

Samme NY Times artikkel tråkker også til med ukens beste parentes. Selv om det i skrivende stund bare er mandag er det lite trolig at noen kommer til å toppe dette:

«One of the school system’s most notorious graduates, David Berkowitz, the Son of Sam serial killer who taunted police and the press with rambling handwritten notes, was, as the columnist Jimmy Breslin wrote, the only murderer he ever encountered who could wield a semicolon just as well as a revolver. (Mr. Berkowitz, by the way, is now serving an even longer sentence.)»

Mens jeg tygde i meg noen halvvasne vÃ¥rruller i lunsjen bladde jeg gjennom en gammel utgave av London Review of Books. Innimellom tettskrevne bokanmeldelser og tørre utlegninger dukket det opp en helsides annonse fra et amerikansk universitetsforlag med overskriften: «Plan your holidays with us», blant høydepunktene over utgivelser de anbefalte:
The US Army/Marine Corps Counterinsurgency Field Manual.

Sitat: «An operation that kills five insurgents is counterproductive if collateral damage leads to the recruitment of fifty more insurgents.»

For de som ikke orker å dra med seg en ekstra bok i bagasjen fins manualen også i en nedlastbar pdf-versjon.