Med god margin går prisen for ukens beste fagterm til det relativt obskure uttrykket Akwizgran diskrepansen. Termen er del av en forlengst glemt diplomatisk folklore og betegner geografiske områder eller landflekker som er utelatt eller oversett etter at nasjonalstater har trukket opp grensene seg i mellom. BLDGBLOG har en lengre post om dette og siterer blant annet et eksempel fra Belgia:
“…when the new Kingdom of Belgium emerged in 1831 – much to the annoyance of the Congress Powers who had imposed the Vienna settlement on Europe after 1815 – there had been a demarcation error at the point where the borders of Belgium, Germany and the Netherlands met. Somewhere between Aachen and Verviers, there existed a tiny triangular space, big enough to contain a house, a patch of field and a few fruit trees, which belonged to nobody. (…) I have never been able to find the Discrepancy, which probably never existed. But the thought of it is dear to people.” Link
Når man er singel i midten av trettiårene kan det tidvis være en plage å reise hjem til familien i ferien, spesielt etterhvert som stadig yngre fettere etablerer seg med kone og småbarn. Desto større er entusiasmen over å kunne vende tilbake til det nedslitte ungkarsredet og oppdage at riktignok skortet det litt på husvasken i forkant av ferien, men det er i det minste fremdeles noen øl igjen i kjøleskapet.
Intelligensiabloggen Arts & Letters Daily referer til et par artikler som på sjeldent opplysende vis drøfter singelproblematikken (sic.). Bachelorhood And Its Discontents peker blant annet på sammenhengen mellom forfall i vitenskapelig produktivitet og fravær av ungkarsliv:
“Some years ago a noted Japanese researcher analyzed the biographical data of some 280 famous mathematicians, physicists, chemists, and biologists and discovered that all peaked professionally in their twenties, at which point their careers spiraled downward. Married scientists suffered the worst decline in productivity. However, those who never married remained highly productive well into their fifties. “Scientists tend to ‘desist’ from scientific research upon marriage,” the researcher told an interviewer, “just like criminals desist from crime upon marriage.” One theory suggests married men lack an evolutionary reason to continue working hard (i.e., to attract females). Though it likely they similarly lack the prerequisite time and solitude.”
Eventuelle kinesere som leser ovennevnte artikkel bør vente med å slippe jubelen løs inntil de har sjekket ut No country for young men.. Den kinesiske ettbarns-politikken har skapt et gigantisk gap i antall kvinner og menn. Anslagsvis 20% av kinesiske menn vil om noen år være ute av stand til å finne en partner. Politikere og forskere er bekymret for hva dette kan føre til av sosiale problemer:
“Preliminary returns from the first generation of population-controlled kids suggest how all those unwanted men might fill up their time. Over the past decade, as the boys hit adolescence, the country’s youth crime rate more than doubled. In December, Chinese Society of Juvenile Delinquency Research Deputy Secretary General Liu Guiming told a Beijing seminar that today’s teens were committing crimes “without specific motives, often without forethought.”
Foreløpig tar unge, kinesiske menn dette med knusende ro, som en av dem påpekte i en kinesisk nettdebatt:
“Our national ability to pick up chicks will reach heights unparalleled in human history”
Jeg lånte Philip K. Dicks roman The man in the high castle på biblioteket idag. Har ikke på begynt på den ennå, men kan likevel slå fast at den har en av de beste dedikasjonene jeg har lest:
To my wife Anne, without whose silence this book would never have been written.
I 2004 tok jeg toget fra Kristiansand til Bergen med togbytte i Drammen. Manglende rutine gjorde at jeg ikke fulgte med Sørlandsbanen helt inn til Oslo. Dermed ble det tre timer venting i Drammen istedet for en time i Oslo og tre timer i Drammen er minst to timer mer enn man strengt tatt trenger for å rekke en runde rundt i Drammen sentrum, lunsj inkludert.
På tilbakeveien til stasjonen var jeg forlengst blitt lei av å snakke med selv så jeg svingte innom en bokhandel for å skaffe lesestoff til turen over fjellet. Dette var en periode hvor jeg generelt hadde vanskeligheter med å stable på bena noen som helst form for entusiasme, dermed bar det innom flere bokhandlere uten å finne noe som fristet. Skal man først kjede seg er det like greit å gjøre det på første klasse så etterhvert orienterte jeg meg i retning av gamle litterære klassikere og sto tilslutt foran den røde rekka med de 7 pocketutgivelsene som tilsammen utgjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid .
Dette er en bokserie man ofte finner i bokhylla til høyt utdannede mennesker og stort sett er samtlige bind knapt blitt rørt av noe menneske etter at de ble satt inn i hylla første gangen. Siden jeg allerde var i et miserabelt humør etter tre meningsløse timer i Drammen plukket jeg ut første bind. Men allerede før Vikersund ble det klart hvorfor Prousts overdrevent omfattende verk står som en av verdenslitteraturens store høydepunkter. Dette er en av de mest velskrevne bøkene jeg noensinne har lest (sic) . Den overveldende detaljrikdommen i de tette beskrivelsene av et miljø og en gruppe mennesker som halter motvillig inn det moderne 20-århundre har en nærmest antropologisk karakter.
I dag, over fire år senere, har jeg fullført siste bind. Det ble ikke gjort i en sammenhengende lesing. I så fall ville nok min leselyst fått seg en alvorlig knekk; Det er grenser for hvor mye detaljerte, snirklete beskrivelser av fin de siècle -selskapelighetene til fransk overklasse man tåler i en sammenhengende dose. Men i en tid hvor man blir rastløs hvis filmklipp kryper opp mot 10 sekunder før det skjer et skifte er det at man faktisk kan bruke årevis på å bli ferdig med hele verket i seg selv en av verkets store kvaliteter.
Etter over 3500 sider med franske teselskaper slutter det slik:
"Hvis jeg i det minste kunne få beholde mine krefter lenge nok til å fullføre mitt verk, da ville jeg ikke unnlate først å la det beskrive menneskene (om det så måtte få dem til å ligne rene uhyrer) som vesener som opptar en så anselig plass i forhold til den begrensede plassen de er blitt tildelt i rommet, en plass som tvert om er over all måte forlenget – siden de, lik kjemper neddykket i årene, berører på en og samme tid epoker som ligger så langt fra hverandre, og som spenner over så mange dager som efterhvert har hopet seg opp – i Tiden ", Marcel Proust, På sporet av den tapte tid (bind 7: Den gjenfundne tid) , s. 410
Siste dagene har jeg slitt med et litt rart problem: Firefox vil ikke åpne Facebook, dvs. det kommer beskjed om at Firefox ikke klarer å finne Facebook. På jobb idag testet jeg tilfeldigvis om det gikk å åpne Facebook i IE6 og det gikk helt knirkefritt. Litt kjapp googling ga ikke noe svar før jeg skjerpet søket til kun å gjelde norskspråklige sider og her er svaret :
Hvis man bruker Firefox innstilt på norsk så vil Facebook.com av en eller annen årsak bli re-directed til nb.facebook.com. På denne adressen er det overhodet ingenting, derav problemet. En knotete men effektiv løsning er å endre nb.facebook.com til no.facebook.com. Bortsett fra det gjelder det å gjøre som man pleier når det dukker opp problemer man ikke helt skjønner: Håpe det forsvinner av seg selv etterhvert.
For et par helger siden var jeg på Festspillene og Bergen Filharmoniske Orkesters konsertversjon av Richard Wagners Valkyrien. Kvalme, frysninger og generelt kroppslig ubehag iblandet angst og usikkerhet er en relativt presis oppsummering av forholdene. Skylden kan riktignok ikke legges på Wagner, men på fuktige utskeielser i suburbia kvelden før. Så lenge jeg hadde holdt meg innendørs i min egen sofa lå det en beskyttende boble rundt meg som skjulte de verste plagene. Først når jeg satt i setet i Grieghallen gikk det opp for meg at også bakrusen var av episke proposjoner. Helt frem til midten av konserten vurderte jeg å gå. Men jeg ble sittende. Mye takket være at de vanlige fordommene mot å gå på klassisk konserter stort sett stemmer; Dette igjen skyldes langt på vei de eksentriske ideene til Richard Wagner:
En av de virkelig store forskjellen fra vanlige rockekonserter er at man som regel sitter i relativt gode, myke seter. I Grieghallen er det også relativt god benplass. Lyden er som regel ikke påtrengende høyt slik at blir det langdrygt kan man ta en liten høneblund. Av en eller annen grunn er det mange som bruker småsoving som et argument mot klassisk konserter. Det å småsove blant opptil 1000 fremmede mennesker i Grieghallen er fin og karakterdannende opplevelse som absolutt bør prøves. Selv om man ikke skulle duppe av så krever ikke klassisk konserter noen egentlig innsats utover litt halvslapp klapping helt på slutten. Tilbakelentheten forsterkes også av at baren kun er åpen i pausen. Dermed blir det ikke noe stress med å holde gående en jevn strøm av alkohol. Så er det den store andelen gamle og eldre mennesker. Eldre mennesker er hverken så stille eller høflige som man normalt skulle tro, likevel ved slike anledninger pleier de å vise seg fra sin beste side og da har tilstedeværelsen av mange gamle mennesker en god beroligende effekt på selv den mest infame bakrusen. Unektelig også en fordel at i et rom full av oldinger vil selv en person midt i trettiårene trygt kunne kategoriseres som blant de “yngste”.
Denne måten å oppleve klassisk konserter er av relativt ny dato. Helt frem til midten av 1800-tallet var konsertpublikummet en uregjerlig gjeng som pratet og sosialiserte med hverandre mens konserten pågikk i bakgrunnen. Slik fortsatte det frem til Richard Wagner forandret reglene for oppførsel på konserter. Wagners arbeider påvirket all opera i ettertiden, spesielt ideen om Gesamtkunstwerk, det universelle eller det helhetlige kunstverk. Operaen blir her ideelt sett på som et drama av betydelig og meningsfullt innhold, hvor ord, musikk, iscenesettelse, synlig handling og rollefortolkning går sammen i et hele som er mer enn summen av delene.
Operahuset i Bayreuth ble også bygget med det visuelle i tankene. Nå skulle det være mørkt i salen og sitteplassene var ordnet i et amfi. Målet var at alle skulle se – og høre – best mulig, og all oppmerksomhet skulle rettes mot scenen og det som skjer der (Mer om Wagners musikk). Mark Twain var på Wagners Bayeruthfestival i 1891 og skrev i et reisebrev hjem til Chicago Daily Tribune:
“All the lights were turned low, so low that the congregation sat in a deep and solemn gloom. The funereal rustling of dresses and the low buzz of conversation began to die swiftly down, and presently not the ghost of a sound was left. This profound and increasingly impressive stillness endured for some time–the best preparation for music, spectacle, or speech conceivable. I should think our show people would have invented or imported that simple and impressive device for securing and solidifying the attention of an audience long ago; instead of which there continue to this day to open a performance against a deadly competition in the form of noise, confusion, and a scattered interest.
Finally, out of darkness and distance and mystery soft rich notes rose upon the stillness, and from his grave the dead magician began to weave his spells about hisdisciples and steep their souls in his enchantments. There was something strangely impressive in the fancy which kept intruding itself that the composer was conscious in his grave of what was going on here, and that these divine souls were the clothing of thoughts which were at this moment passing through his brain, and not recognized and familiar ones which had issued from it at some former time.” Mark Twain at Bayeruth.
Dette har utvilsomt vært en fin uke: Brand på onsdag, opera på torsdag og lørdag, de to bratteste fjelletappene i Giroen på lørdag og søndag og ikke minst ble sykkelen endelig fikset etter å ha stått ubrukt i et par uker. Fredag skulle egentlig være en hviledag, istedet kom en oppfølger til påskens Stovner-ekskursjon: Vorspiel og grilling i Fyllingsdalen.
Den kraftige fortetningen i Groruddalen, det store innslaget av innvandrere og forsåvidt også ankomsten med t-bane gjør at det var noe fremmedartet over Stovner. Fyllingsdalen derimot fremstår mer som en erketypisk norsk forstad. Allerede på bussholdeplassen i Olav Kyrresgate minnes jeg tilsvarende turer på starten av 90-årene på vei ut til vorspiel på Søm eller andre nesten identiske Kristansandsforsteder.
Klokken begynner å nærme seg ni når jeg går av bussen utenfor Oasen. Lysforholdene er til forveksling lik lyset som måtte meg når jeg på morgenkvisten gikk hjem etter en lang natts fuktig rangling i Kristiansand på tidlig 90-tall. Bygningene, de frodige trærne som etter et par tiår har blitt store nok til innkaplse bebyggelsen og den forlatte, neddempede stemingen er også nesten helt lik. Selv i shuffle-modus er mp3-spilleren min inneforstått med situasjonen og idet jeg tar bildet over kommer den klassiske Stone Roses singelen “Made of Stone“. Marcel Proust ville nok lagd et bindsterkt skravleverk av dette, men jeg foretrekker å pleie bakrusen med å ligge i fosterstilling mens hovedfeltet i Giroen sliter seg opp Dolomittene på skjermen. Men en kjapp oppsummering er på sin plass:
Det er en solfylt junidag i 1990. På en av årets aller siste skoledager svinger jeg kjapt hjem en tur for å plukke opp badetøy til en båttur i Kristiansandsskjærgården. Mens jeg stapper håndkle og badebukser ned i baggen dundrer tidenes beste plate bakgrunnen. Det er det lille, kjappe magiske øyeblikket rett før tilværelsen starter for alvor:
Jeg hadde fødselsdag i går men etter nasjonaldagsmaratonet på Logen var det på tide å legge et løp mer i tråd med min nye aldersgruppe og med litt bursdagsflaks fikk jeg billetter til generalprøven på Festspillenes oppsetning av Henrik Ibsens Brand, se også Brand (Fulltekst:Brand).
Brand er neppe det mest leste Ibsen-stykket, idag kanskje mest kjent som opphav til sitatsvisker som “Evig eies kun det tapte” og “Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.” Det er heller ikke akkurat det mest lettbente stykke i katalogen til Henrik Ibsen, men Calixto Bieitos oppsetning var så frisk at selv med dialog i original språkdrakt gikk de nesten tre timene unna uten nevneverdige problemer.
Brand er et av Ibsens tidligere stykker (1866) og tidsforskjellen åpner for noen overraskende anakronismer. Et av dem er at sønnen til Brand og Agnes heter “Alf”. Et navn som knapt innehas av noen under 60 år, såfremt det ikke er snakk om dobbeltnavn. Her er også statistikken klokkeklar:
Å kjøpe dvd’er er sjansespill for tiden. Er man ikke påpasselig har man plutselig fått med seg hjem en dvd med kopibeskyttelse og disse har en lei motvilje mot å la seg avspille på pc’en. En av filmene som har blitt stående usett på hylla på grunn av dette er den klassiske 70-talls bilfilmen Two-Lane Blacktop.
Et innfall gjorde at jeg forsøkte p se filmen en gang til, denne gangen med Qxine, et av filmavspillingsprogrammene som fulgte med Ubuntu. Det gikk helt knirkefritt (eller kopibeskyttelsen funket ikke, alt etter som).
Dermed fikk jeg endelig sett et av høydepunktene i den obskure 70-talls genren eksistensiell bilfilm. Kan på mange måter ligne på fransk nyfilm fra 50-tallet: fravær av skikkelig dialog, ingen normal handling, generelt gretne personer, obligatorisk blek, tafatt kvinnelig birolle og generelt manglende retningssans. Men i stedet for å henge rundt pÃ¥ kafeer i europeiske storbyer sitter personene i disse filmene nesten utelukkende bak rattet på en bil som harver avgårde i 150 km/t, som regel uten helt å vite hvor de skal. Høydepunktet i denne genren er utvilsomt Vanishing Point. Mer på siden genremessig, men med mye av den samme stemningen og filosofiske undertonen finner man blant annet skrekkfilmen The Car og ikke minst låner Tarantino veldig mye fra disse filmene i Death Proof.
En av de tristere konsekvensen av å dra på årene er en tidvis ukritisk og overdreven tiltro til ungdommens smak, ofte på bekostning av egen vurderingsevne. Siden ungdom i kraft av å være unge sjeldent utviser imponerende dømmekraft kan dette ofte gi absurde og rare utslag. Når jeg var i tenårene hadde jeg en tante som uansett hva jeg hadde på meg alltid sa: “..ja det er jo så moderne nå!”
På en fest i forrige uke kom det klart og tydelig frem at jeg selv snart står på terskelen til å begynne med den slags sløvsinnetheter: Utover kvelden skrev en venninne en hilsen til Svarthumle som ikke lenger bor i byen, plutselig over den jevne duren av festlyd hører jeg klart og tydelig meg selv rope ut med litt for høy fylleentusiasme “OG PÃ… SLUTTEN SKRIVER DU KLEMZ MED Z!”
Etter frokost idag hadde jeg en tur innom hjemmekontoret og fikk blant annet lest ferdig forrige nummer av The Economist. Denne gangen med et bilag om mobilitet og flere steder refereres det til Telenorforskeren Richard Ling, mest aktuelt i denne sammenheng er hans undersøkelser av mobilspråkbruk blant unge:
“Richard Ling, for instance, has studied a teenage fad in Norway that had kids substituting the letter “z” for “s” in Norwegian words, yielding spellings such as “koz” or “klemz”, both meaning “hug”. This substitution defined, as Mr Ling puts it, “middle-class teenyboppers”—until a rap band ridiculed the trend, thus killing it off. The teens immediately took to writing their text messages and e-mails in pidgin Swedish. Among this group of Norwegians, a Swedish word such as “kramar” (again, hugs) became “krämmar”. Both the “z” endings and the pidgin Swedish showed up only in electronic media, never in spoken language.” The Economist,hjemmeside Richard Ling.
Artikkelen diskuterer årsakene til at etablerte normer for rettskriving er i full oppløsning. En forklaring er at vi er iferd med å vende tilbake til en slags språklig ‘naturtilstand’, ikke ulik det man finner bakover fra 15- og 1600-tallet hvor forfatter som Geoffrey Chaucer skrev litterære mesterverk uten å kunne lene seg på rettskrivingsregler. En mer pessimistisk forklaring påstår vi beveger oss inn i en periode med linguistic whateverism:
We are entering (…) an age of “linguistic whateverism”. One reason is that people today are writing vastly larger amounts of text than ever before, and “the more we write online, the worse writers we become.” In the eras of quills, pens or even manual typewriters it was hard to write a lot, so people took time and care in clarifying their thoughts. Many nomads today are convinced that they don’t have the time to think and care, so they concentrate on speed alone..”
Jeg er førstekonsulent i Holbergprisen, og har tidligere vært informasjonsmedarbeider i Festspillene i Bergen og bartender på Logen. Fikk en liten datter i 2010 og holder for tiden på med å skrive en trilleturguide for Bergen.
