Bergen, Månen

Den amerikanske gangsteren og gambleren Frank “Lefty” Rosenthal døde for et par uker siden. Rosenthal er kanskje mest kjent som rollemodell for Robert de Niros karakter Sam ‘Ace’ Rothstein i Martin Scorseses Casino. Nekrologen i The Economist er da også nærmest en oppsummering av handlingen i filmen. Bombescenen fra åpningen av Casino er selvfølgelig også med:

“GAMBLERS usually go on until they have run out of both luck and money. Frank “Lefty” Rosenthal went on until he was blown up. But then Lefty was not your usual sort of gambler.” Link.

Den amerikanske scifi-forfatteren Samuel Delany har vært omtalt her tidligere: Dahlgren. Fredric Jameson refererer til Delany flere ganger i Archaelogies of the Future, og jeg bestillte en av bøkene som nevnes. Idag kom den i posten og skal jeg noensinne lage en liste over beste titler vil denne komme høyt opp: Stars in my pocket like grains of sand.

Tidligere i høst lanserte Google Books mulighetene til å legge bokvisninger på egne sider (Se Google Operating System). Jeg linker mye til Google Books fra Holbergprisens nettsider, men å kunne legge bokvisningen inn på egne sider løfter det hele: Holbergprisen:Fredric Jameson, velg en av boklinkene i teksten ( et par av dem har ikke bokvisninger i Google Books så da funker det ikke helt).

De siste årene pleier jeg alltid å plukke ut en bok av årets Holbergprisvinner som jeg leser. Fredric Jameson kjente jeg litt til fra tidligere og hadde allerede lest hans kanskje mest kjente verk Postmodernism, or the Cultural Logic of Late Capitalism. Istedet valgte jeg ut Archaelogies of the Future, en relativt ny bok om Science Fiction og utopier:

Enhver snobb vet at å finne bøker man har lest på kultursidenes best-of kåringer på ingen som helst måte er noe å juble over. Det som derimot er et klokkerent tegn på klasse og god smak er å ha lest halvparten av bøkene i Times Literary Supplements lister over hvilke 10 bøker man ikke bør lese før man dør.

I mitt tilfelle; James Joyce: Ulysses, Marcel Proust: På sporet av den tapte tid, Ernest Hemingway: Solen går sin gang, Homer: Illiaden, Hunter S. Thompson: Frykt og avsky i Las Vegas

Og siden vi først er inne på skepsis til bøker; I en anmeldelse av en ny biografi over Knøttene-skaper Charles Schulz nevnes en episode med Schulz’ favorittkarakter Linus:

In one strip he is trying to wheedle Lucy into reading a story to him. Exasperated, she grabs a book at random from the shelf – “A man was born, he lived and he died. The End!” she says and tosses the book aside. Linus picks it up reverently. “What a fascinating account,” he says. “It almost makes you wish you had known the fellow.”

Små, trivielle spørsmål kan av og til gi innsikter dypt inn i hjernen på folk. Stiller man spørsmålet “Hvilken R.E.M-plate er din favoritt?” nok ganger vil to tendenser komme til syne:

For det første kan de som svarer deles inn to grupper: De som forstår dette som et spørsmål som handler om dem selv eller de som forstår dette som et spørsmål som handler om R.E.M. (For variasjonens skyld kan man gjerne bruke andre grupper og artister, men gjerne fordel at de i likhet med R.E.M er kjent av de fleste, samtidig som få er spesielt tilhengere av dem, f.eks. U2 og A-ha).

For det andre er tilsynelatende kjønn en faktor som påvirker om man forstår spørsmålet på den ene eller andre måten. I de fleste tilfeller vil kvinner oppfatte dette som at det handler om dem, mens menn i de fleste tilfellene vil oppfatte det som et spørsmål som handler om R.E.M.

Førstnevnte vil typisk svare: “R.E.M? De hører jeg ikke på. De er egentlig ganske kjedelig, jeg har ingen favorittplate.”
Sistnevnte vil istedet svare: “Det må vel bli Murmur.”

I begge tilfeller kan folk ofte være av identisk oppfatning både når det gjelder band og hvilke utgivelse som er best, også de som forstår dette som et spørsmål om R.E.M vil ofte legge til de ikke hører på eller liker R.E.M. Men da som en lite viktig tilleggsopplysning.

Det å forstå dette som et spørsmål som handler om R.E.M kan sies å være uttrykk for et noe høyere dannelsesnivå, både i den forstand at det avdekker en persons sett av allmennkunnskaper, kulturelle oppførsel og innsikt, men også i den forstand at det viser en evne til å føre en dialog med andre uten å sette seg selv i veien for utveksling av meninger og kunnskap.I en del tilfeller vil nemlig de som svarer “ingen” likevel ha en formening om hvilken plate som er best, men siden de altså oppfatter dette som et spørsmål om dem selv, så blir hvilken R.E.M-utgivelser som faktisk kan sies å være best paradoksalt nok irrelevant.

Slik sitter man der med te-koppen og snakker sammen uten at noen blir klokere.

Nei, jeg har ikke stavet fornavnet til Jameson feil. Istedet gikk den obligatoriske og tvangsaktige feilstavingen av navn ut over årets Nils Klim-prisvinner Anne Birgitta Pessi som fikk navnet stavd “Anna” i starten. Men dette er milevis unna Astro Piazzolla så ikke noe jeg kommer til å la gå ut over nattesøvnen.

Jameson er kanskje mest kjent for Postmodernism, or the cultural logic of the late capitalism. Jeg leste den for et par år siden og husker den som en av de mer lesbare postmodernismebøkene jeg har vært bortpå (generelt sett er anglo-amerikansk postmodernisme å foretrekke fremfor den kontinentale varianten). Selv har jeg satt pengene på den relativt ferske Archaeologies of the future om scifi og utopier. Har nettopp fått boka men, men åpningen er upåklagelig. Et passende tilfeldig sitat:

“On the social level [...] our imaginations are hostages to our own mode of production (and perhaps to whatever remnants of the past ones it has preserved). It suggests that at best Utopia can serve the negative purpose of making us more aware of our mental and ideological imprisonment (something I have myself occasionally asserted); and that therefore the best Utopias are those that fail the most comprenhensively.”

Den amerikanske forfatteren David Foster Wallace døde i helgen. Wallace er mest kjent for romanen Infinite Jest som i siste halvdel av 90-tallet fant veien til veslevoksne mannlige litteratur- og mediestudenters bokhyller. Der ble den over 1000 sider lange postmoderne mursteinen stort sett stående ulest. Men nå er det kanskje på tide å finne den frem igjen? På tross av nesten 100 sider med fotnoter og kanskje 300-400 sider for mye er Infite Jest en av mine absolutt 90-talls favoritter.

Hvis du ikke har den allerede kan du låne den av noen som har den.
De kommer aldri til å be om å få den tilbake.

Folk flest blir ganske gretne når man korrigerer dem for feil. Selv i de tilfellene hvor overtrampene ikke bare er åpenbare, men i tillegg representerer så grove grenseoverskridelser at tilsnakk praktisk talt ligger i kortene, er det sjeldent takknemlighet å få for en vennlig realitetsorientering. Prøv for eksempel å irrettsette godt voksne menn som urinerer på en husvegg en sen lørdagskveld.

Men det finnes unntak. Ordelingsfeil er noe så sjeldent som blemmer det er sosialt akseptabelt å korrigere omgivelsene på. Responsens kan riktignok variere; fra et likegyldig “Vi er nok ikke så nøye på det så lenge folk forstår hva som menes” (Sykkelhjørnet v. Bystasjonen; “sykkel olje”) til et smilekurssleipt “Det var et godt poeng. Takk for tipset” (Studia; “Populær vitenskap”). Høydepunktet er den legendariske pølseboden Tre-Kroneren i Kong Oscarsgate som møtte en forsiktig påpekning av skrivefeil på et av fortausskiltene med et entusiastisk og stolt “jaja, og hvis du ser etter så finner du flere skrivefeil på den plakaten. Jeg tror det er skrivefeil overalt her” (og det var det; orddelingsfeil, feil bruk av genitivs -s og så en rekke generelle skrivefeil i de ordrike pølsenavnene).

Orddelingsfeil har nærmest en egen subkultur av pedantiske entusiaster som med stor iver kaster seg over enhver stakkar kommer i skade for slurve med reklameplakaten sin (se for eksempel Astronomer mot orddelingsfeil og Orddelingsmafiaen).

Her ligger det selvfølgelig også en finurlig detalj som også kan brukes som våpen mot plagsomme bedrevitere: Orddeling refererer til deling av ord ved linjeskift. Men ofte når orddelingsfeil omtales i det daglige menes egentlig særskriving av sammensatte ord. I en hovedoppgave ved Institutt for nordisk språk og litteratur, Særskriving av sammensatte ord. En studie av feiltypen hos grunnkurselever i videregående skole (1999), skriver Roar Walmsness:

“Særskriving av sammensatte ord vil si at leddene (konstituentene) i ordet, som altså etter gjeldende norske rettskrivingsregler skal skrives i ett, blir skrevet hver for seg, som selvstendige ord uten bindestrek mellom. Hvorvidt bruk av bindestrek uten linjeskift skal regnes som særskriving, kan kanskje diskuteres. I begge tilfellene dreier det seg om feilaktig oppdeling av sammensetninger…”

Det er ikke lenger anledning til å sitte langs Logens bardisk en fuktig fredagskveld og plage Svarthumle med fernet-drevne monologer. Det er tidvis et stort savn, spesielt når dette gullkornet dukket opp:

For tiden leser jeg Aasmund Olavsson Vinjes bok Ferdaminne, en skildring av Vinjes reise fra Oslo til Trondheim sommeren 1860. Allerede kort tid etter at han har forlatt togstasjonen på Eidsvoll og gått et lite stykke til fots innover i skogen møter han de første fattigfolkene og Vinje skriver:

“Store bygder må endå meir enn store byar byggja seg opp verkmanna-hus (arbeiderboliger) både til å spara husfang og ved og ha sine driftsfolk nære inn-med jorda, og så med dette sjå betre etter at slike folk ikkje er late eller kastar tida si bort til unyttes; for den som ikkje kan fø seg sjølve, må stå under trugsmål til å gjera noko når han ikkje er sjuk eller gammal. Eit starvhus (tvangsarbeideranstalt) må til; det løner seg vel ikkje endefram eit slikt hus; men det løner seg endå mindre slikt som det er.”

Ordet starvhus vekker oppmerksomheten. I følge Vinje betyr dette altså tvangsarbeideranstalt (parantesene er orginale). I Bergen har man Starvhusgaten, en gatestump mellom Kaigaten og Markeveien. Jeg finner frem Bergen Byleksikon og der står det blant annet:

“Starvhusgaten, fra Torgallemnningen til Christies gate, ble regulert etter bybrannen 1855. Gammelt gatenavn (av norrønt starfhus, verksted) som henspiller på at skomakerne i byen i 1625 ble henvist til den nordøstlige bredden av Lille Lungegårdsvann med bodene sine.”

Så da er spørsmålet: Hvem tar feil: Vinje eller Bergen Byleksikon?

Idag er det hviledag i Tour de France. En fin anledning til å gjøre andre ting enn å se på slitne syklister tråkke seg gjennom Frankrike. For eksempel kan man småsove litt på sofaen. Eller finstudere løypeprofilene for neste dagers klatreetapper i Alpene.

Men mest av alt er hviledagen øving i å møte hverdagen igjen etter at det hele er over neste mandag. Dette pleier å kreve tilvenning. Sykkelbøker er et brukbart hjelpemiddel for å døyve den ordinære hverdagslige tomheten i etterkant av Touren. Blant de aller best er Tim Krabbés Sykkelrytteren. Den handler om en middelmådige amatørsyklist som sykler amatørritt. Ispedd visdomsord fra sykkelhistorien:

“Jaques Anquetil, som har vunnet Tour de France fem ganger, tok før hver stigning drikkeflasken ut av holderen og puttet den i baklommen på trøya. Ab Gelderman, den nederlandske hjelperytteren hans, så på dette i årevis. Til slutt kunne han ikke holde tilbake nysgjerrigheten lenger, og spurte om grunnen.

Og Anquetil forklarte.

En sykkelrytter, sa Anquetil, består av to deler, et menneske og en sykkel. Riktignok er sykkelen menneskets hjelpemiddel til å kjøre fortere, men den bremser også på farten ved sin egenvekt. Dette har særlig mye å si når man jobber tungt, og i stigninger er det viktig at sykkelen er så lett som mulig. En god måte å gjøre den letter på, er å ta flasken ut av holderen.

Derfor flytter Anquetil flasken fra holderen til baklommen foran hver stigning. Ikke til å komme utenom.”