Bergen, Månen

I løpet av noen få ti-år rundt 1950-1970 tok containertransport over for nesten all godstrafikk. I tillegg til å gjøre transport av varer betydelig rimeligere, og med det legge til rette både for en eskalert global varestrøm og just-in-time produksjon, medførte containeren en fullstendig forandring av havnen, de nærliggende områdene og ikke minst tilværelsen til alle som var involvert i arbeidet med godstrafikk:

“More problematic for many longshormen were the social changes stemming from the disappearance of the timeworn pattern of waterfront work. Traditional skills, such as knowing how to stow cargo aboard a breakbulk ship, lost value. Older men, whose seniority had enabled them to climb from the depths of the hold to less demanding work on the deck, found that smaller gang sizes made the deckmen’s jobs too stressful. Fathers could no longer bring their sons into high-paying, albeit dangerous and demanding, waterfront jobs, because the jobs themselves were vanishing. Longshore families, now recieving stable incomes, were free to move from tough waterfront neighbourhoods to comfortable suburbs, dealing a blow to the class solidarity that came from isolation. the days of long-established gangs working together, of casual conditions that let men work when they wanted to work and fish when they wanted to fish, would never be regained, as work once marked by independence and freedom from control became a high paying but highly structured job, s. 126, Marc Levinson: The Box

IMG_0067, originally uploaded by Bent S Olsen.

Containeren fyller 50 år i dag:

By dramatically lowering freight costs, the container transformed economic geography. Some of the world’s great ports – London and Liverpool, New York and San Francisco – saw their bustling waterfronts decay as the maritime industry decamped to new locations with room to handle containers and transport links to move them in and out. Manufacturers, no longer tied to the waterfront to reduce shipping costs, moved away from city centres, decimating traditional industrial districts. Eventually, production moved much farther afield, to places such as South Korea and China, which took advantage of cheap, reliable transportation to make goods that could not have been exported profitably before containerisation.

Fra Marc Levinsions The Box

Introduksjonen av containeren var ikke helt friksjonsfri.Blant annet gikk britiske havnearbeidere til streik mot innførselen av cointainere. I tillegg til at cointaineren fjernet mange jobber, så gjorde den det også veldig mye vanskeligere å stjele av lasten.

Overtrekket, noen ganger en gammel venn i nøden andre ganger en dårlige kompis på fuktige kvelder, ble kanskje noe overaskende funnet opp i Skotland:

The Royal Bank of Scotland’s most important claim to a place in banking history stems from its innovatory ‘cash-credit’ system from which in due course the simple, effective and flexible ‘overdraft’ was to emerge. If an applicant for a loan, e.g. a newcomer, could produce two or more guarantors of good standing, a ‘cash-credit’ could then be opened in the applicants favour to draw cash (generally notes) as required, interest being payable only on the amount so withdrawn. Glyn Davies, A History of Money, s.275

Se også History of Money from Ancient times to present day.

Jeg gjorde opprydning i noen gamle papirer. Blant tingene som dukket opp var utskrift av en artikkel skrevet av økonomene Steven D. Levitt og Sudhir Alladi Venkateshi om økonomien i en narkogjeng: “An Economic Analysis of A Drug-Selling Gang’s Finances”. Artikkelen er ogsÃ¥ viet et eget kapitel (Why Do Drug Dealers Still Live with Their Moms?” i Levitts bok Freakonomics .

Bakgrunnen for artikkelen er et feltarbeid i sosiologi Sudhir Alladi Venkateshi gjorde i en av Chicagos fattige bydeler. Et tilfeldig, men nervepirrende møte med deler av en gjeng crack-dealere (beskrevet i Freakonomics) førte til at Venkateshi ble værende med gjengen i flere år for å lære mer om tilværelsen som narkolanger. Blant informasjonen han fikk tilgang til var utførlige notater over regnskapet til gjengen. Blant annet viser denne informasjonen at narkotikagjengene er organisert veldig likt f.eks MacDonalds: løselig organsiert som franchises til en større, sentral kriminell organisasjon. Gjenglederen rapporterte oppover i hierarkiet til ledere som satt mer sentralt, sistnevnte fikk 20% av alle inntektene som lisenspenger for retten til å selge narkotika i de aktuelle nabolagene. Under gjenglederen er det tre offiserer; en med ansvar for regnskap, en for sikkerhet og en for logistikk. Under disse befant fotsoldatene seg, disse sto for det faktiske salget av narkotika. Helt på bunnen befant et stor skikte med over 200 personer løst tilknyttet gjengen, som utførte tjenester og oppdrag på en ad hoc basis.

På inntekstssiden fløt pengene oppover i systemet, samtidig som det var en del utgifter tilknyttet våpen, støtte til begravelser/familiemedlemmer av innsatte osv. Av en total på ca 5400 gjengmedlemmer tjente de 120 lederne for de forskjellige franchisene ca $100 000 i året, med en timelønn på ca $66. Offiserene under dem igjen tjente ca $700 i måneden, omtrent $7 i timen. Fotsoldatene på bunnen fikk ikke mer enn ca $3.30 i timen. Hvilket er mindre enn den lovbestemte minstelønnen i USA. Som Levitt skriver i Freakonomics:

“In other words, a crack gang works pretty much like the standard capitalist enterprise: you have to be near the top of the pyramid to make a big wage.”

I tillegg kommer den betydelig risikoen forbundet med denne type arbeid, bl.a. var fotsoldatene garantert å bli arrestert en rekke ganger, banket opp/skadet i gjengoppgjør og hadde en 25% sjanse for å bli drept (Hvilket faktisk er en høyere dødsrisiko enn om man sitter på dødscelle i Texas).

Hvorfor velger likevel mange denne type arbeid? I følge Levitt av samme årsak som folk stiller opp i Idol, prøver å bli profesjonelle idrettsutøver, skuespillere, jobbe i media osv. Alle deltar i en turneringsøkonomi hvor gevinsten når man kommer til topps er så stor at mange er villig til å gjøre store offer for å få en sjanse til å vinne.

Tv-serien The Wire beskrivelse av de indre livet til en narkogjeng i Baltimore-ghettoen viser også frem mange av de samme mekanismene beskrevet ovenfor.

Se også bloggen til Levitt: freakonomics.com
Freakonomics kommer i norsk utgave i løpet av våren.

Et mediehistorisk øyeblikk av nesten svimlende proporsjoner: Western Union (USA) sendte sitt siste telegram 27. januar 2006. Da telegrafen kom i allminnelig bruk fra midten av 1800-tallet representerte den en veritabel krymping av jordkloden. Plutselig tok det bare noen få øyeblikk å sende en beskjed fra en side av planeten til en annen. Telegrafen representerte således paradigmeskiftet inn i den medievirkelighet som vi i dag tar for gitt hver gang vi logger på internett. Økonomi og finans var et av de feltene hvor telegrafen umiddelbart fikk stor påvirkning. Informasjon om finansielle forhold og ikke minst økonomiske transaksjoner kunne plutselig gjennomføres hurtig og pålitelig over store avstander.

Telegrafen satte også en stopper for en av de klassiske metodene å manipulere børser og varepriser: Siden all kommunikasjon før telegrafen ikke kunne gå fortere enn en budbringer til hest var spredning av falske nyheter ofte brukt for å påvirke priser og børskurser. I et klassisk tilfelle fra Napoleonskrigene ankom en mann i britisk militærunifomer en pub langs den britiske kysten med nyheter om Napoleons død om morgenen 21 februar 1814. Dette spredde seg fort til London hvor blant annet prisen på britiske statsobligasjoner gikk rett til værs. Først sent på ettermiddagen fikk britiske myndigheter klargjort at nyheten var falsk. Les mer i wikipedia

Via VG

Før pengeøkonomien var fullstendig etablert, utførte handelsmennene store deler av handelsvirksomheten ved hjelp av barter eller tuskhandel. Varer ble byttet med andre varer. Som betaling for varene fikk handelsmennene enten andre varer eller lokal valuta som de brukte til å kjøpe for i det samme markedet. Vekselen ble oppfunnet i Italia på 1200-tallet for å minke behovet for barter, samt for umiddelbare oppgjør ansikt til ansikt og ikke minst for å begrense behovet for mynter som var sårbare for tyveri.

I middelalderen foregikk den lokale handelen på torgmarkeder, mens den internasjonale handelen ble gjort på messer (fairs) som ble arrangert med jevne mellomrom to til fire ganger i året. Disse kunne vare i flere uker og ble gjennomført etter faste prosedyrer. For eksempel startet det med ni dager med salg av tøy, elleve for lær, to uker for varer som ble solgt etter vekt og til slutt to dager hvor gjelden ble gjort opp. Man hadde et system hvor handelsmennene fortløpende førte opp hva de skyldte og hva de hadde til gode. På handelsmessens siste dager gikk en offisiell representant for messen rundt og godkjente disse listene, samtidig som han annullerte de krav som balanserte hverandre. De krav som ble til overs, ble enten gjort opp ved betaling i mynt eller ved hjelp av veksler. Vekselen har det til felles med elektroniske penger at den formidler både informasjon om økonomiske verdier og informasjon om pengebruk. Bruksinformasjonen var en administrativ nødvendighet siden de opprinnelige vekslene var rene gjeldsbrev. Ordet Bank er en direkte oversettelse av italienske banca og henviser til benkene de første italienske bankierene satte seg bak når de drev sin vekselhandel på handelsmessene. Etterhvert begynte enkelte handelsmenn å spesialisere seg på å handle med gjeldsbrev som de tok med seg fra handelssted til handelssted. Denne handelen med veksler utviklet seg til en organisert bankvirksomhet som gradvis spredte seg fra de italienske bystatene og utover kontinentet til Antwerpen, London osv. På grunn av en tilnærmet monopolkontroll over handelsforbindelsen mellom Vest-Europa og Østen hadde de italienske bystatene en sentral og dominerende posisjon i handel og finansliv i Europa i århundrene fra 1400 til begynnelsen av 1600-tallet. Lombard Street i Londons finansstrøk City er en etterlevning av denne tidlige internasjonale bankvirksomheten. Lombards er et gammelt navn på nord- italienere.

PICT0077, originally uploaded by Bent S Olsen.

Før penger ble brukt som betalingsmiddel, foregikk handelen gjennom direkte byttehandel. Varer ble byttet med andre varer, ved såkalt tuskhandel. Før pengene ble et standard verdimål og betalingsmiddel, hadde kuer ofte denne funksjonen i de førhistoriske samfunnene. Ordet penger ble i gammelnorsk avledet fra fe. En teori forklarer pengenes opprinnelse med at i en slik handel vil det før eller siden fremstå en eller enkelte varer som av handelspartnerne ansees for å være verdifulle selv om det i øyeblikket ikke er noe umiddelbart behov for dem. I norsk steinalder ble flint og senere bronse brukt som betalingsmiddel. Men allerede i bronsealderen har de edlere metallene hovedrollen. Her er det riktignok ikke snakk om mynter i moderne forstand, men opphakkede smykkebiter, jernbarrer osv. I motsetningen til den senere myntproduksjonen hvor sølv er det dominerende verdimetallet, viser arkeologiske funn at gull kom i bruk tidligere. Men det finnes også språklige vitnesbyrd om at gull tidlig ble brukt som verdistandard. Vektenheten øre henger sammen med den romerske myntbetegnelsen aureus som betyr ”av gull”. Opprinnelig var ikke gullet utmyntet. I stedet ble det brukt gullringer. Verdien ble bestemt av vekten.

Disse gullringene har sannsynligvis ikke vært hverdagspenger og har trolig hatt en begrenset sirkulasjon. Dette støtter teorien om at penger ikke springer ut av byttehandel, men opprinnelig ble brukt ved høytidelige eller rituelle anledninger. Spesielt som brudepenger eller blodpenger.

I Gulatingsloven er gullringene bøtesatser for drap og lignende forbrytelser:

No um løysing sårar nokon, då skal han bøta ein 12-øyra baug. Men son hans (løysingsson) to baugar. Men bonde 3 baugar. Odelsbroren mann 6 baugar. Lendmann og stallar 12 baugar. Men jarl 24. Men konge to baugar mindre enn femti (=48) (Skaare 1995: 24).

Baug betyr opprinnelig ring, men fikk etter hvert betydningen bot. Flere av de ordene som i dag blir brukt i forbindelse med penger er hentet fra eldgamle lovtekster. Det tyske ordet Wergeld betydde opprinnelig den kompensasjonen som ble krevd for drapet på en mann. Engelske pay stammer fra latinske pacare som betyr gjøre fred med.