Bakrusens pauker i et hav av innskrumpne oldinger

For et par helger siden var jeg på Festspillene og Bergen Filharmoniske Orkesters konsertversjon av Richard Wagners Valkyrien. Kvalme, frysninger og generelt kroppslig ubehag iblandet angst og usikkerhet er en relativt presis oppsummering av forholdene. Skylden kan riktignok ikke legges på Wagner, men på fuktige utskeielser i suburbia kvelden før. Så lenge jeg hadde holdt meg innendørs i min egen sofa lå det en beskyttende boble rundt meg som skjulte de verste plagene. Først når jeg satt i setet i Grieghallen gikk det opp for meg at også bakrusen var av episke proposjoner. Helt frem til midten av konserten vurderte jeg å gå. Men jeg ble sittende. Mye takket være at de vanlige fordommene mot å gå på klassisk konserter stort sett stemmer; Dette igjen skyldes langt på vei de eksentriske ideene til Richard Wagner:

En av de virkelig store forskjellen fra vanlige rockekonserter er at man som regel sitter i relativt gode, myke seter. I Grieghallen er det også relativt god benplass. Lyden er som regel ikke påtrengende høyt slik at blir det langdrygt kan man ta en liten høneblund. Av en eller annen grunn er det mange som bruker småsoving som et argument mot klassisk konserter. Det å småsove blant opptil 1000 fremmede mennesker i Grieghallen er fin og karakterdannende opplevelse som absolutt bør prøves. Selv om man ikke skulle duppe av så krever ikke klassisk konserter noen egentlig innsats utover litt halvslapp klapping helt på slutten. Tilbakelentheten forsterkes også av at baren kun er åpen i pausen. Dermed blir det ikke noe stress med å holde gående en jevn strøm av alkohol. Så er det den store andelen gamle og eldre mennesker. Eldre mennesker er hverken så stille eller høflige som man normalt skulle tro, likevel ved slike anledninger pleier de å vise seg fra sin beste side og da har tilstedeværelsen av mange gamle mennesker en god beroligende effekt på selv den mest infame bakrusen. Unektelig også en fordel at i et rom full av oldinger vil selv en person midt i trettiårene trygt kunne kategoriseres som blant de «yngste».

Denne måten å oppleve klassisk konserter er av relativt ny dato. Helt frem til midten av 1800-tallet var konsertpublikummet en uregjerlig gjeng som pratet og sosialiserte med hverandre mens konserten pågikk i bakgrunnen. Slik fortsatte det frem til Richard Wagner forandret reglene for oppførsel på konserter. Wagners arbeider påvirket all opera i ettertiden, spesielt ideen om Gesamtkunstwerk, det universelle eller det helhetlige kunstverk. Operaen blir her ideelt sett på som et drama av betydelig og meningsfullt innhold, hvor ord, musikk, iscenesettelse, synlig handling og rollefortolkning går sammen i et hele som er mer enn summen av delene.

Operahuset i Bayreuth ble også bygget med det visuelle i tankene. Nå skulle det være mørkt i salen og sitteplassene var ordnet i et amfi. Målet var at alle skulle se – og høre – best mulig, og all oppmerksomhet skulle rettes mot scenen og det som skjer der (Mer om Wagners musikk). Mark Twain var på Wagners Bayeruthfestival i 1891 og skrev i et reisebrev hjem til Chicago Daily Tribune:

«All the lights were turned low, so low that the congregation sat in a deep and solemn gloom. The funereal rustling of dresses and the low buzz of conversation began to die swiftly down, and presently not the ghost of a sound was left. This profound and increasingly impressive stillness endured for some time–the best preparation for music, spectacle, or speech conceivable. I should think our show people would have invented or imported that simple and impressive device for securing and solidifying the attention of an audience long ago; instead of which there continue to this day to open a performance against a deadly competition in the form of noise, confusion, and a scattered interest.

Finally, out of darkness and distance and mystery soft rich notes rose upon the stillness, and from his grave the dead magician began to weave his spells about hisdisciples and steep their souls in his enchantments. There was something strangely impressive in the fancy which kept intruding itself that the composer was conscious in his grave of what was going on here, and that these divine souls were the clothing of thoughts which were at this moment passing through his brain, and not recognized and familiar ones which had issued from it at some former time.» Mark Twain at Bayeruth.


Anale alliterasjoner og sjenerte stavkirker

Vis større kart

Etter over en uke med forkjølelse var formen endelig god nok til at jeg kunne ta en sykkeltur igjen. Med litt rusk liggende igjen i halsen var det ikke snakk om noen klatreetappe opp til Rundemannen, istedet ble det en tilbakelent tur ut til Nesttun. Tilbakeveien syklet jeg på diverse småveier og stier som dukket opp.

Idet jeg nærmet meg Fantoft så jeg skilting til Fantoft Stavkirke og siden jeg ikke har vært der før, fulgte jeg skiltene. Men det var lettere sagt enn gjort; det ser ut til at når man kommer nærme nok opphører all skilting. Om dette er en sikkerhetsforanstaltning for å forhindre eventuelle fulle retrosatanister fra å svinge innom vet jeg ikke, men det har ihvertfall gjort at jeg på tross av opp til flere forsøk fremdeles ikke har klart å finne stavkirken. En nærmere titt på kartet viser at jeg denne gangen ved to forskjellige anledninger har vært rett ved, uten å finne helt frem:

Fantoft Stavkirke

Reisen til hjernens ende

IMG_1226

Dette har utvilsomt vært en fin uke: Brand på onsdag, opera på torsdag og lørdag, de to bratteste fjelletappene i Giroen på lørdag og søndag og ikke minst ble sykkelen endelig fikset etter å ha stått ubrukt i et par uker. Fredag skulle egentlig være en hviledag, istedet kom en oppfølger til påskens Stovner-ekskursjon: Vorspiel og grilling i Fyllingsdalen.

Den kraftige fortetningen i Groruddalen, det store innslaget av innvandrere og forsåvidt også ankomsten med t-bane gjør at det var noe fremmedartet over Stovner. Fyllingsdalen derimot fremstår mer som en erketypisk norsk forstad. Allerede på bussholdeplassen i Olav Kyrresgate minnes jeg tilsvarende turer på starten av 90-årene på vei ut til vorspiel på Søm eller andre nesten identiske Kristansandsforsteder.

Klokken begynner å nærme seg ni når jeg går av bussen utenfor Oasen. Lysforholdene er til forveksling lik lyset som måtte meg når jeg på morgenkvisten gikk hjem etter en lang natts fuktig rangling i Kristiansand på tidlig 90-tall. Bygningene, de frodige trærne som etter et par tiår har blitt store nok til innkaplse bebyggelsen og den forlatte, neddempede stemingen er også nesten helt lik. Selv i shuffle-modus er mp3-spilleren min inneforstått med situasjonen og idet jeg tar bildet over kommer den klassiske Stone Roses singelen «Made of Stone«. Marcel Proust ville nok lagd et bindsterkt skravleverk av dette, men jeg foretrekker å pleie bakrusen med å ligge i fosterstilling mens hovedfeltet i Giroen sliter seg opp Dolomittene på skjermen. Men en kjapp oppsummering er på sin plass:

Det er en solfylt junidag i 1990. På en av årets aller siste skoledager svinger jeg kjapt hjem en tur for å plukke opp badetøy til en båttur i Kristiansandsskjærgården. Mens jeg stapper håndkle og badebukser ned i baggen dundrer tidenes beste plate bakgrunnen. Det er det lille, kjappe magiske øyeblikket rett før tilværelsen starter for alvor:


Ibsen og navnestatistikk

Jeg hadde fødselsdag i går men etter nasjonaldagsmaratonet på Logen var det på tide å legge et løp mer i tråd med min nye aldersgruppe og med litt bursdagsflaks fikk jeg billetter til generalprøven på Festspillenes oppsetning av Henrik Ibsens Brand, se også Brand (Fulltekst:Brand).

Brand er neppe det mest leste Ibsen-stykket, idag kanskje mest kjent som opphav til sitatsvisker som «Evig eies kun det tapte» og «Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.» Det er heller ikke akkurat det mest lettbente stykke i katalogen til Henrik Ibsen, men Calixto Bieitos oppsetning var så frisk at selv med dialog i original språkdrakt gikk de nesten tre timene unna uten nevneverdige problemer.

Brand er et av Ibsens tidligere stykker (1866) og tidsforskjellen åpner for noen overraskende anakronismer. Et av dem er at sønnen til Brand og Agnes heter «Alf». Et navn som knapt innehas av noen under 60 år, såfremt det ikke er snakk om dobbeltnavn. Her er også statistikken klokkeklar:

Navnestatistikk: Alf

Navnestatistikk, Statistisk Sentralbyrå


Festspillene 2008

Etterdøninngene etter den solfylte men fuktige 17-maiferingen har satt sitt preg på dagen og i et forsøk på å gjennvinne et selvbilde som en moden, ansvarlig person har jeg forsøkt p lage en slags plan for de kommende festspillene. Et par høydepunkter er nok oversett her, men det kommer forhåpentligvis på plass etterhvert. Blant annet er det litt for mye unoter i hodet nå til at jeg makter å gå gjennom musikkprogrammet skikkelig:

Åpningsforestillingen
Wagner: Valkyrien:

Krétakör: Vladimir Sorokins IS
(Boka kan også anbefales, russisk zombie-scifi. Anmeldelse IHT)
Per Sivle: Eit halvt liv
Jo Strømgren Kompani: Selskapet
Bergen Filharmoniske Orkester m.fl.: Gurrelieder


DVD-kopibeskyttelse i Ubuntu/Two-Lane Blacktop

Å kjøpe dvd’er er sjansespill for tiden. Er man ikke påpasselig har man plutselig fått med seg hjem en dvd med kopibeskyttelse og disse har en lei motvilje mot å la seg avspille på pc’en. En av filmene som har blitt stående usett på hylla på grunn av dette er den klassiske 70-talls bilfilmen Two-Lane Blacktop.

Et innfall gjorde at jeg forsøkte p se filmen en gang til, denne gangen med Qxine, et av filmavspillingsprogrammene som fulgte med Ubuntu. Det gikk helt knirkefritt (eller kopibeskyttelsen funket ikke, alt etter som).

Dermed fikk jeg endelig sett et av høydepunktene i den obskure 70-talls genren eksistensiell bilfilm. Kan på mange måter ligne på fransk nyfilm fra 50-tallet: fravær av skikkelig dialog, ingen normal handling, generelt gretne personer, obligatorisk blek, tafatt kvinnelig birolle og generelt manglende retningssans. Men i stedet for å henge rundt pÃ¥ kafeer i europeiske storbyer sitter personene i disse filmene nesten utelukkende bak rattet på en bil som harver avgårde i 150 km/t, som regel uten helt å vite hvor de skal. Høydepunktet i denne genren er utvilsomt Vanishing Point. Mer på siden genremessig, men med mye av den samme stemningen og filosofiske undertonen finner man blant annet skrekkfilmen The Car og ikke minst låner Tarantino veldig mye fra disse filmene i Death Proof.

Se også NY Times: Notes for a Theory of the Road Movie


Øre- og nesehår (men rompehår har ingenting i en overskrift å gjøre)

Med 35-årsdagen rett rundt hjørnet dukket plutselig et litt uventet, om enn harmløst, tegn på alderdom opp hos frisøren idag. Jeg var omtrent ferdig og nesten på vei ut av stolen da frisøren fant frem barbermaskinen igjen og spurte om han ikke skulle trimme øyebrynene også.

På den annen side: sjekk ut denne listen over hvorfor mennesker i 20-årene er den dummeste generasjonen.

Noensinne.


Oppførselskontroll

Med Blå Kors liggende rett ved siden av er Korskirkeallmenningen blitt et av de faste tilholdstedene for en del av byens alkoholikere. De oppholder seg blant annet på benkene helt inne ved veggen til Korskirken. Dette kan medføre underlige kulturkollisjoner om sommeren når utenlandske turister tror at dette er et egnet sted for en liten bycamping, bare for å bli oversvømmet av alkoholikere før de rekker å pakke ut nisten sin.

I tillegg står det ofte en mindre gruppe på skrå over gaten. Sparebanken Vest har en filial i dette krysset og for å forhindre at den romslige vinduskarmen blir brukt som benk har de installert en jernstang med tagger langs kanten:

IMG_1186

En lignende løsning finner man utenfor Aetat i Vaskerelven. Her er det skatere som er uønsket. Mellom fortauet og selve bygningen er det et flislagt område som egner seg veldig bra til å skate på. Inntil i fjor var det ofte en liten gjeng som holdt på med triksene sine her. Men de forsvant etter at huseier en dag la på en serie med metallbeslag på murkanten:

IMG_1191

En uke med Ubuntu 8.04 Hardy Heron

Skjermdump

Forrige torsdag ble den nye versjonen av Linux-operativsystemet Ubuntu lansert. Etter å hatt det innstallert i en snau uke er jeg fremdeles relativt entusiastisk. Det er selvfølgelig en del særegenheter man må venne seg til når man kommer rett fra Vista/XP, men Ubuntu er blitt så brukervennlig at man i liten grad støter på uoverkommelige problem. Dessuten lugger det uansett selv de gangene man begir seg utpå med nyinnstallerte Windows-systemer.

Installasjonen gikk greit. Jeg har riktignok gjort dette før, men selv for en nybegynner er dette en relativt overkommelig oppgave (vil man gjøre det ekstra enkelt finnes en egen Windows-installer: Wubi). Tidligere har det største problemet mitt vært å forstå partisjoneringsalternativene. Dette har forblitt et mysterium men denne gangen ordnet det seg uten nevneverdige problemer (Ikke spør hvordan). Hvis man kun vil ta en kjapp kikk er det også mulig å kjøre Ubuntu fra CD-rom uten at det blir installert.

I det minste i den overfladiske bruken opplever jeg overgangen fra Vista til Ubuntu som enklere enn til Mac. Utseende på skrivebordet er tilnærmet identisk med tidligere Ubuntuversjoner og utgjør heller ikke et dramatisk sprang fra Vista. Innloggingssekvensen er mye roligere enn oppstartfanfarene til Vista og skrivebordet er mer eller mindre tomt; i motsetning til Vista/XP som allerede ved installasjon har en solid dose med (i hovedsak uønskede) applikasjoner klistret til skrivebordet. Ubuntu er relativt nedstrippet så en viss innledende innsats for å tilpasse den etter behov kan lønne seg i starten. blant de viktigste pre-installerte programmene er Firefox 3 og Open Office. I tillegg installerte jeg tidlig Avant Windows Navigator (det mac-lignende brettet med programikoner nederst i skjermbildet over).

Installering av nye programmer er kanskje en av de største forskjellene mellom Linux og Windows. Fra Windows er man vant til å laste ned programmene fra nettet eller CD-rom og så starte .exe-filen. I Linux derimot ligger de fleste av programmene i egne bibliotek som administreres av et eget program. Jeg blir sikkert vant til dette etterhvert, men foreløpig er installsjonsprosessene preget av dempet forvirring; Spesielt de gangene alt tilsynelatende går knirkefritt, men hvor det ikke er mulig å finne det nyinnstallerte programmet etterpå.

Firefox 3 er relativt velkjent terreng. Eneste problemet foreløpig er at mange av tilleggene ikke fungerer riktig ennå siden 3 kun er i betaversjon, men dette ordner seg sikkert snart og er uansett ikke et Ubuntu-problem.

Allerede i Vista brukte jeg Open Office, i tillegg til Google Docs, så på dette området blir Ubuntu og Vista helt like. Jeg har brukt Open Office siden jeg kjøpte ny pc og det er et mer enn fullgodt alternativ til Microsoft Office. Såfremt det ikke er helt særegne årsaker til det, kan man trygt droppe den drøye tusenlappen til en Office-pakke til fordel for gratisalternativet Open Office. Den økte bruken av Firefox, Open Office og ikke minst nettleserbaserte applikasjoner er en av årsakene til at overgangen fra Windows til Linux er ganske smertefri.

Ubuntu-fontene bidrar til å sette særpreg på bruksopplevelsen, likefullt installerte jeg kjapt en Microsoft-fontpakke, ikke minst fordi fontene jeg bruker mest (Trebuchet og Arial) ikke er del av Ubuntu-fontene.

Jeg har en HP Pavilion dv6000. Rundt omkring på diverse Ubuntu-fora har det vært nevnt at HP og Ubuntu ikke alltid går helt sømløst sammen. For min del har tidligere forsøk med Ubuntu stoppet opp blant annet på grunn av forskjellige kompatibilitetsproblemer med både min nåværende og forrige Hp-bærbare. Et eksempel er det trådløse nettverkskortet som ikke fungerte tilstrekkelig når jeg testet ut Ubuntu for et år siden med min forrige bærbare. Nå funker det uten problemer.

Et pluss at man har tilgang til Vista-dokumentene fra Ubuntu, riktignok et irritasjonsmoment at snarveien til Vista-dokumentene ikke ser ut til å fungere før man har åpnet et av dokument inne aktuelle folder.

Planen denne gangen er å bruke Ubuntu i det daglige i en god stund fremover for å få et skikkelig inntrykk. Foreløpig er jeg strålende fornøyd. Ubuntu er også et hyggeligere sted å være enn Vista/XP. Det er mindre forstyrrende elementer i form av advarsler og meldinger, færre programmer som prøver å minne deg på at prøvetiden er gått ut eller at de trenger oppdateringer, muligheten for flere skrivebord gjør det lettere å beskytte seg selv mot ens egen uvane med å multitaske foran skjermen og ikke minst: Selv om jeg ikke har de helt store motforestillingene mot Microsoft, er det unektelig tilfredstillende å klare seg uten.

Tidligere post:
error 17

Se også The Great Ubuntu-Girlfriend Experiment for en grundigere gjennomgang av en windows-brukers første møte med Ubuntu.