Counterinsurgency Field Manual

Counterinsurgency field manual

Denne måndens dobok var et obskurt i valg oktober, for så å bli høyaktuell i november. Men at en av medforfatterne, CIA-direktør David Petraeus, har vært involvert i en sexskandale gjorde ikke denne boken noe mindre kjedelig. Counterinsurgency Field Manual er en bok som først og fremst er interessant på grunn av konteksten den er skrevet i.

Dette er en feltmanual beregnet på amerikanske militære i Irak og Afghanistan. Spesielt førstnevnte sted var man kort tid etter invasjonen i ferd med å synke ned i et kaos av terroranslag, bilbomber, urban geriljakrig og ikke minst et irakisk samfunn som var i full oppløsning.

I denne situasjonen hjalp det lite at den innledende strategien som vektla «kinetisk» krigføring med små, mobile og særdeles slagkraftige enheter (Rumsfeld-doktrinen) var nytteløs etter at selve invasjonen var fullført, for ikke å snakke om en fundamental mangel på kulturell forståelse og sensitivitet gjennomsyret det militære og sivile amerikanske apparatet fra topp til bunn (jmfr. Abu Grahib).

Counterinsurgency Field Manual er et forsøk på etablere en ny tilnærming. Kapittel 4 starter med et sitat fra von Clausewitz’ bok om krigskunst, og dette kunne gjerne stått helt først i boken:

«The first, the supreme, the most far-reaching act of judgment that the statesman and commander have to make is to establish…the kind of war on which they are embarking; neither mistaking it for, nor trying to turn it into, something that is alien to its nature. This is the first of all strategic questions and the most comprehensive. »

Det som boken faktisk inneholder kan vel best beskrives som en underlig blanding av sosiologisk grunnfagspensum og haugevis av akronymer (hvorav de færreste blir forklart) ispedd noen plansjer og dessverre kun noen ytterst få eksempler fra virkelig krigføring. Det hele skrevet i et så tørt språk at det for motivasjonens skyld utvilsomt ville vært en fordel å ha en gjeng jihadister på nakken.

Det som løfter Counterinsurgency Field Manual er at det er en manual hvor teksten er delt inn i korte avsnitt. Det passer fint siden man normalt ikke får lest overveldende mye per sitting. Den har avrundede kanter, som nok er estetisk jåleri og ikke så rent lite harry, men på samme måte som grilldressbukser med kamuflasjemønster gir det et mandig-militært preg som vi boklesere sjeldent får smykke oss med.

Det er romsligere kravspesifikasjoner til bøkene på toalettet og selv om dette var skuffende kjedelig så var dette helt ok bok å lese på do. Andre steder hadde nok bokmerket blitt liggende permanent et eller annet sted i første kapittel.

Hele counterinsurgency-strategien er forlengst erstattet med dronekrigen så man kan dessverre heller ikke innta noen bedreviterrolle i selskapslivet bare fordi man har lest dette her.

Men noen gullkorn dukker opp underveis og selv filologene vil finne lyspunkt her:

«There are never enough linguists. Commanders consider with care where best to use them. Linguists are a battle-winning asset, but like any other scarce resource, commanders must allocate them carefully.»

Dog må det innrømmes at «linguist» i denne sammenhengen bare er et pompøst uttrykk for noen med elementær forståelse av lokalspråket. Under enhver omstendighet så er det nå åpenbart hva som bør være neste måneds dobok: Roman Jakobsons «My Futurist Years».

Legg igjen et svar

XHTML: Du kan benytte disse taggene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>