Bergen, Månen

Sommeren har ikke vært så tilbakelent som man kanskje skulle tro. Halvannen uke med sykkel på Tysnes har gitt nok sykkelanekdoter til å holde det gående med ferskt sykkelstoff i et par uker fremover. Så når høstsesongen ble innviet med tur til Rundemannen var det adskillig mer guffe i bena enn man kunne forvente etter fire ukers drøs på ymse steder langs norskekysten:

Allerede opp mot Fjellveien begynner den nye strategien med å kjøre på innerste skive fremme å gi effekt: høy fart og lite slitasje på bena. Litt lenger opp; i siste bakken før Skansemyren, har klokka fremdeles ikke passert 10 minutter siden den ble startet nede i Korskirkealmenningen. Slik fortsetter det oppover: 21:40 ved Skomakerdiket. Sprek nok til å reise meg og sprinte bortover på flaten. 40 minutters barrieren blinker i det fjerne.

Men derfra begynner det umerkelig å butte imot.

31 minutter ved Brushytten. Bena er fremdeles relativt friske, men ikke lenger like energiske. I den lange asfaltbakken før toppen vet jeg at nå må det settes inn et støt. Istedet blir jeg sittende på setet. Tråkkfrekvensen er fremdeles høy. Høyere enn den pleier å være her. Likevel holder det ikke til mer enn drøye 39 minutter ved vannet. Derfra er det fremdeles et stykke til endes. Lett spurt i løs, grov grus hjelper lite.

Så sent som i fjor ville jeg jublet over 42:53. Nå er det bare et andpustent antiklimaks.

Slik er livet: Når man er 16 er det å få kjøpt øl på en dodgy innvandrerkneipe nede ved busstasjonen det største som skjedde den uka. Noen få år senere er øl i handleposen like spennende som kneip.