Bergen, Månen

Jeg sier ikke at jeg er drikkfeldig, men dette har unektelig skjedd før: Våkner med en solid hodepine og svake minner om overmodige Fernet-bestillinger. På bordet står ølbokser og en halvtom Gammel Oppland-flaske. Mens jeg rydder gjør jeg som mange ganger før i slike øyeblikk: Setter på Van Morrisons plate Veedon Fleece . Det er en av mine absolutte favoritter og det perfekte soundtracket til bakrus.

Veedon Fleece (1974) er et grovt oversett mesterverk. Verken kritikere eller publikum var særlig entusiastisk når den kom ut, også senere artikler og omtaler trekker som regel frem helt andre utgivelser: Astral  weeks, Tupelo Honey, Into the Music og i noen tilfeller til og med Moondance. Det er uklart hvorfor det er slik. Veedon Fleece inneholder 10 rolige melankolske sanger. Alle mesterlig orkestrert med sporadiske 70-tallsfløyter som dukker opp innimellom for å lirke frem forsiktig letthet i tungsindig sinn. Tekstene glir forbi og pirrer en nedsløvet oppmerksomhet med en jevn strøm av rare elegante verselinjer.

I stemmen til Morrison bærer den resignerte melankolien med seg varsel om andre dager hvor monsteret skal slippes løs igjen. Breie seg med støyende entusiastisme langs bardisken. Løfte stemningen med gammelt anekdotiske materiale som de fleste etterhvert har hørt før. Rapportere om ukens nyoppdagede datatriks til omgivelsens stigende fortvilelse.

Men det blir ikke med det første. Nå er det tid for å lese avisen på sofaen. Vente til ubehaget passerer slik at det er realistisk å plukke opp en bok. Kanskje gå ut en liten tur.

"Fair play to you
Killarney’s lakes are so blue
And the architecture I’m taking in with my mind
So fine…
Tell me of Poe
Oscar Wilde and Thoreau
Let your midnight and your daytime turn into love of life
It’s a very fine line
But you’ve got the mind child
To carry on"