Sykkelsesongen 2009: Prologen

Mens Lance Armstrong gjorde sitt comeback i Australia hentet jeg frem sykkelen etter et par måneders pause. Den første turen er alltid et oppvaskmøte med latskapen fra november og desember men bakkene over Munkebotn behandlet meg pent denne gangen. Mildvær og fine forhold hele veien. Syklet sammen med kjæresten min så det ble et noe roligere tempo enn normalt. Med unntak av at jeg kom i skade for å advare om hvor lang bakken opp til Munkebotn egentlig er, var det var stort sett god stemning hele veien. Men det er åpenbart jeg har en pedagogisk utfordring i å forklare sjarmen med å sykle opp og ned de samme bakkene igjen og igjen.

Paradokset er at lange bakker aldri er mer ensformige enn første gangen man sykler dem; Selv den relative slake stigningen opp mot Munkebotn fremstår første gang som en grå vegg av heseblesende lunger som sakte sprenges mens blodtåka gradvis får hjernen til å svartne. Men etter noen ganger er man kjent med bakken, da åpenbarer alle detaljene seg; de varierende stigningene, de små pusterommene underveis; etterhvert får en favorittområder: små strekk hvor man kan slippe seg ekstra løs og stigningsgraden på underlig vis bidrar til å forsterke fartsfølelsen eller uovervinnelige kneiker som gir etter til slutt og svinger hvor girskifte på riktig punkt skyter sykkelen videre oppover mot toppen. Til slutt har man delt så mange slitsomme øyeblikk i regn og vind med bakken at det utvikles et slags avhengighetsforhold som skaper savn når det blir for lenge mellom hver gang man tråkker oppover. På fine solskinnsdager går jeg fra kontoret og ser opp mot Fløyen og Rundemannen med en jublende forventning i kroppen om at rett etter en kjapp 27 fra hotwoken er det avgårde. Oppover.

Og nå er det altså i gang igjen. 2009 blir et fint år.

2 svar på “Sykkelsesongen 2009: Prologen”

  1. Nå nærmer du deg gamle høyder på bloggen. Gode poster.

    Jeg er på sykkel for tiden og gleder meg til neste tur på Rundemannen. Har du fått piggdekk? Det bør være mulig å komme seg opp i løpet av vinteren, bare vi unngår de kaldeste dagene.

    Jeg anstrenger meg for å legge merke til alt som er slitt på sykkelen for å rettferdiggjøre en fornyelse. Hvor går grensen for at en sykkel er utslitt?

    Videre har jeg fått nye sykkelklær med trafikksikre gule felter, slik at jeg nå ser ut som en litt anstrengt bie på vei til jobb om morgenen. Det er sikkert en god ting.

    Ole

  2. Jeg prøvde meg mot Rundemannen i går, men måtte snu før Brushytten. Jeg kom til et parti med stålis hvor piggene ikke hjalp. Like bak meg kom en som hadde pigger kun på forhjulet, han snudde noe meter nedenfor meg. Jeg utfordret ham til å rekorden Kong Oscars gate – Rundemannen (40.40). Han skulle vurdere det, sa han. Så pratet vi litt om Bergen – Voss, og det viste seg at han var en av dem som gjennomførte triatlon i 2008, så nå kan det hende vi blir satt på plass.

Legg igjen et svar

XHTML: Du kan benytte disse taggene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>