Her kommer ingenting: Om sportsjournalistikk
november 9th, 2008 | Published in Fremmede kulturer
En bonus med å være likegyldig til idrett er at man slipper å måtte forholde seg til sportsjournalistikk. Den største og beste innovasjonen på dette feltet de siste årene sto VG og Dagbladet for da de plasserte sportssidene i egne uavhengige bilag inne i avisen. Dette er et genuint fremskritt først og fremst fordi det gjør det mulig å kaste sportssidene rett i søpla uten å måtte bla gjennom dem for å komme til kultur- og debattsidene.
Det gjennomsnittlige nivået på sportsjournalistikk i Norge er så miserabelt at såfremt man ikke har en dyp og ektefølt interesse for temaet fremstår det nesten utelukkende som en blanding av handlingsreferat og oppramsing av meningsløse klisjeer. Prøv også å legge merke til hvordan det nesten aldri blir stillt spørsmålstegn ved sportsdekningens inneforståtte innadvendthet, sammenlignet med overfloden av gretne beskyldninger om elitisme og uforståelighet som rettes mot medias dekning av den seriøse kulturen. Dette siste poenget er nylig glitrende illustrert gjennom den redaksjonelle profilendringen til Lydverket (som har hentet ny programleder fra Nrks sportsredaksjon og vannet ut konseptet for å tiltrekke seg “folk flest”).
Det trenger ikke være slik. New York Times hadde nylig en artikkel om New York Jets og veteranquarterback Brett Favre og det er forfriskende (og deprimerende fremmedartet) å lese en sportsartikkel som har tilstrekkelig med respekt for både tema og sine lesere til ikke å forutsette at leseren allerede er fan for å orke å lese gjennom den. Her får man blant annet analyser som går dypere enn det selvfølgelige, en språkbruk som våger å løfte seg over 6-klassenivå og en dramaturgisk oppbygning som håndterer både spenningskurve og parallelle minifortellinger. Skal du lese en artikkel om amerikansk fotball i år, så er dette en god kandidat:
“For 25 years in the N.F.L. — roughly parallel to the rise of the computer — the System has been ascendant. At once a weapon in the coach’s battle against chaos and a holy talisman against chance and the random bounce, the System is intellectual insurance against human confusion and statistical weakness. It offers a coach not just digital predictability but plausible deniability. The System promises to abate risk, to assuage a coach’s nervous uncertainty. And to assure that he’ll have a job next week. The System is what coaches whistle as they walk past the graveyard.”