Bergen, Månen

Små, trivielle spørsmål kan av og til gi innsikter dypt inn i hjernen på folk. Stiller man spørsmålet “Hvilken R.E.M-plate er din favoritt?” nok ganger vil to tendenser komme til syne:

For det første kan de som svarer deles inn to grupper: De som forstår dette som et spørsmål som handler om dem selv eller de som forstår dette som et spørsmål som handler om R.E.M. (For variasjonens skyld kan man gjerne bruke andre grupper og artister, men gjerne fordel at de i likhet med R.E.M er kjent av de fleste, samtidig som få er spesielt tilhengere av dem, f.eks. U2 og A-ha).

For det andre er tilsynelatende kjønn en faktor som påvirker om man forstår spørsmålet på den ene eller andre måten. I de fleste tilfeller vil kvinner oppfatte dette som at det handler om dem, mens menn i de fleste tilfellene vil oppfatte det som et spørsmål som handler om R.E.M.

Førstnevnte vil typisk svare: “R.E.M? De hører jeg ikke på. De er egentlig ganske kjedelig, jeg har ingen favorittplate.”
Sistnevnte vil istedet svare: “Det må vel bli Murmur.”

I begge tilfeller kan folk ofte være av identisk oppfatning både når det gjelder band og hvilke utgivelse som er best, også de som forstår dette som et spørsmål om R.E.M vil ofte legge til de ikke hører på eller liker R.E.M. Men da som en lite viktig tilleggsopplysning.

Det å forstå dette som et spørsmål som handler om R.E.M kan sies å være uttrykk for et noe høyere dannelsesnivå, både i den forstand at det avdekker en persons sett av allmennkunnskaper, kulturelle oppførsel og innsikt, men også i den forstand at det viser en evne til å føre en dialog med andre uten å sette seg selv i veien for utveksling av meninger og kunnskap.I en del tilfeller vil nemlig de som svarer “ingen” likevel ha en formening om hvilken plate som er best, men siden de altså oppfatter dette som et spørsmål om dem selv, så blir hvilken R.E.M-utgivelser som faktisk kan sies å være best paradoksalt nok irrelevant.

Slik sitter man der med te-koppen og snakker sammen uten at noen blir klokere.