Bergen, Månen

Folk flest blir ganske gretne når man korrigerer dem for feil. Selv i de tilfellene hvor overtrampene ikke bare er åpenbare, men i tillegg representerer så grove grenseoverskridelser at tilsnakk praktisk talt ligger i kortene, er det sjeldent takknemlighet å få for en vennlig realitetsorientering. Prøv for eksempel å irrettsette godt voksne menn som urinerer på en husvegg en sen lørdagskveld.

Men det finnes unntak. Ordelingsfeil er noe så sjeldent som blemmer det er sosialt akseptabelt å korrigere omgivelsene på. Responsens kan riktignok variere; fra et likegyldig “Vi er nok ikke så nøye på det så lenge folk forstår hva som menes” (Sykkelhjørnet v. Bystasjonen; “sykkel olje”) til et smilekurssleipt “Det var et godt poeng. Takk for tipset” (Studia; “Populær vitenskap”). Høydepunktet er den legendariske pølseboden Tre-Kroneren i Kong Oscarsgate som møtte en forsiktig påpekning av skrivefeil på et av fortausskiltene med et entusiastisk og stolt “jaja, og hvis du ser etter så finner du flere skrivefeil på den plakaten. Jeg tror det er skrivefeil overalt her” (og det var det; orddelingsfeil, feil bruk av genitivs -s og så en rekke generelle skrivefeil i de ordrike pølsenavnene).

Orddelingsfeil har nærmest en egen subkultur av pedantiske entusiaster som med stor iver kaster seg over enhver stakkar kommer i skade for slurve med reklameplakaten sin (se for eksempel Astronomer mot orddelingsfeil og Orddelingsmafiaen).

Her ligger det selvfølgelig også en finurlig detalj som også kan brukes som våpen mot plagsomme bedrevitere: Orddeling refererer til deling av ord ved linjeskift. Men ofte når orddelingsfeil omtales i det daglige menes egentlig særskriving av sammensatte ord. I en hovedoppgave ved Institutt for nordisk språk og litteratur, Særskriving av sammensatte ord. En studie av feiltypen hos grunnkurselever i videregående skole (1999), skriver Roar Walmsness:

“Særskriving av sammensatte ord vil si at leddene (konstituentene) i ordet, som altså etter gjeldende norske rettskrivingsregler skal skrives i ett, blir skrevet hver for seg, som selvstendige ord uten bindestrek mellom. Hvorvidt bruk av bindestrek uten linjeskift skal regnes som særskriving, kan kanskje diskuteres. I begge tilfellene dreier det seg om feilaktig oppdeling av sammensetninger…”