Bergen, Månen

En av de tristere konsekvensen av å dra på årene er en tidvis ukritisk og overdreven tiltro til ungdommens smak, ofte på bekostning av egen vurderingsevne. Siden ungdom i kraft av å være unge sjeldent utviser imponerende dømmekraft kan dette ofte gi absurde og rare utslag. Når jeg var i tenårene hadde jeg en tante som uansett hva jeg hadde på meg alltid sa: “..ja det er jo så moderne nå!”

På en fest i forrige uke kom det klart og tydelig frem at jeg selv snart står på terskelen til å begynne med den slags sløvsinnetheter: Utover kvelden skrev en venninne en hilsen til Svarthumle som ikke lenger bor i byen, plutselig over den jevne duren av festlyd hører jeg klart og tydelig meg selv rope ut med litt for høy fylleentusiasme “OG PÃ… SLUTTEN SKRIVER DU KLEMZ MED Z!”

Etter frokost idag hadde jeg en tur innom hjemmekontoret og fikk blant annet lest ferdig forrige nummer av The Economist. Denne gangen med et bilag om mobilitet og flere steder refereres det til Telenorforskeren Richard Ling, mest aktuelt i denne sammenheng er hans undersøkelser av mobilspråkbruk blant unge:

“Richard Ling, for instance, has studied a teenage fad in Norway that had kids substituting the letter “z” for “s” in Norwegian words, yielding spellings such as “koz” or “klemz”, both meaning “hug”. This substitution defined, as Mr Ling puts it, “middle-class teenyboppers”—until a rap band ridiculed the trend, thus killing it off. The teens immediately took to writing their text messages and e-mails in pidgin Swedish. Among this group of Norwegians, a Swedish word such as “kramar” (again, hugs) became “krämmar”. Both the “z” endings and the pidgin Swedish showed up only in electronic media, never in spoken language.” The Economist, hjemmeside Richard Ling.

Artikkelen diskuterer årsakene til at etablerte normer for rettskriving er i full oppløsning. En forklaring er at vi er iferd med å vende tilbake til en slags språklig ‘naturtilstand’, ikke ulik det man finner bakover fra 15- og 1600-tallet hvor forfatter som Geoffrey Chaucer skrev litterære mesterverk uten å kunne lene seg på rettskrivingsregler. En mer pessimistisk forklaring påstår vi beveger oss inn i en periode med linguistic whateverism:

We are entering (…) an age of “linguistic whateverism”. One reason is that people today are writing vastly larger amounts of text than ever before, and “the more we write online, the worse writers we become.” In the eras of quills, pens or even manual typewriters it was hard to write a lot, so people took time and care in clarifying their thoughts. Many nomads today are convinced that they don’t have the time to think and care, so they concentrate on speed alone..”