Bergen, Månen

Det er vanskelig å ikke applaudere jusstudentene ved Universitetet i Bergens iherdige innsats for å opprettholde advokatstandens dårlige og snuskete rykte. Likefullt er juks i akademia hverken et nytt eller særskilt originalt fenomen. Generalløytnant og forsvarsminister i Emil Stangs første regjering Edvard Hoff (1838-1933) forteller i sine memoarer en anekdote fra hans tid ved Bergen Katedralskole hvor en av norsk vitenskaps største helter Georg Ossian Sars spiller en sentral rolle:

“Tonen blant skolens elever tror jeg med rette kan betegnes som god. Fusk forekom det ikke mye av, skjønt jeg med skam må bekjenne at jeg ihvertfall i ett skoleår på systematisk, men eiendommelig vis, drev denne sporten i mine latinske stiler. Min klassekamerat, nåværende professor Ossian Sars, gjorde meg nemlig oppmerksom på at overlærer Bjørset, læreren i latin, hadde vårt ubetenksom nok til å gi oss de samme stiloppgaver som han et par år tidligere hadde gitt i samme klassetrinn, hvor den eldre bror Ernst Sars da gikk. Stilboken hans, med Bjørsets egenhendige rettelser, var i Ossians besittelse, og fristelsen til å skrive av etter denne var det for mye forlangt at vi skulle kunne stå imot.”

Ossian Sars og Hoff benytter her omtrent samme metode som jusstudentene over 150 år senere. Dermed kommer en av forskjellene mellom det å være fremtidig grunnlegger av moderne havforskning og det å være kommende saksbehandler i trygdeetaten klart og tydelig frem: I motsetning til dagens studenter og uten trusselen om automatisk tekstgjennkjenningsprogram hengende over seg tar de to eldre herrene seg bryet med å forsøke å skjule jukset :

“Da vi imidlertid var nødt til å være forsiktige for ikke å vekke mistanke, måtte vi unngå absolutt feilfrihet og innbyrdes likhet mellom våre stiler. Arbeidet med disse kom slik til dels til å bestå i å gi dem et passende antall feil, dels i å gjøre dem såvidt avvikende fra hverandre at det ikke ble noen påfallende overenstemmelse. ”

Edvard Hoff, Fra Bergen omkring 1850, s. 15