Bergen, Månen

I påsken var jeg noen dager i Oslo. Når man er på reisefot kan det ordinære ofte være like spennende som mer åpenbare severdigheter. Etter å ha kikket på den nye operaen tok vi en tur ut til Stovner. Stovner var i sin tid en av Oslos mest beryktede drabantbyer, på 70- og 80-tallet herjet gjenger rundt på bydelssenteret og narkotikaselgerne hadde et blomstrende marked å leve av. I boken «Groruddalen – En reisebeskrivelse» skriver Øyind Holen:

«Stovner kommer fra det norrøne ordet «stufnar», som betyr trestubber. Stovner var navnet på en gammel gård, men idet 1960-tallet ble til 1970-tallet, reiste drabantbyens nye blokker og rekkehus seg også her. Det raskt voksende dopmiljøet, popularisert gjennom utallige politiaksjoner og avisoppslag, trakk til seg folk fra hele Oslo. Stovner ble kalt Stoffner, og miljøet samlet seg på Stokken – oppkalt etter en veltet trestamme inni skogen ved blokken i Stovnerlia. »

I det minste på dagtid ser man nå bare restene av dette: En liten gjeng med slitne narvere i 40-årene henger på utsiden av T-banestasjonen, inne på Stovnersenteret står en eldre kar med heroinknekk foran oss i køen pÃ¥ Terrasen Restaurant (Skal du spise på Terrassen anbefaler jeg å spørre betjeningen om de kan droppe dressingen: i løpet 1 måltid gjorde jeg meg ferdig med 95% av mitt årsforbruk av Thousand Island). Å gå rundt på Stovner er på samme tid både forfriskende annerledes og kjedsommelig ordinært. 60- og 70-årenes totaltplanlagte by- og forstadsstrøk dominert av store betongflater og lange rader med identiske bobokser i forskjellige størrelser har idag en vag 70-talls science fiction-feeling; mer sliten Logans Run enn Neuromancer.

Boka til Holen er noe ujevn og ikke like interessant hele veien. Man savner et skarpere forsøke på å sette utviklingen i Groruddalen inn et større analytisk og historisk perspektiv (underveis i lesingen sitter jeg flere ganger og ønsker at Holen hadde hentet mer inspirasjon fra Mike Davis’ storslagne Los Angeles-bok City of Quartz før han begynte skrivingen), men på sitt beste er boken en lærerik dannelsesreise, og selv fra godstolen i Bergen sentrum får jeg en voksende entusiasme for en dal som tidligere bare var en endeløs rekke med betongblokker som passerer på utsiden av flybussvinduet. Kapitlene om Stovner og om grafittikrigen er blant høydepunktene og når boka i tillegg til rikelig med fotnoter også er utstyrt med noteregister og litteraturliste; da står jubelen praktisk talt i taket.

Link til Holens blogg.