Bergen, Månen

Førsteinntrykket var ganske deprimerende, ikke ulikt følelsen man får når man tar av bandasjen etter et benbrudd. Alt var uvant og rart. Men etter noen stigninger opp til Fjellveien fikk jeg endelig føling med girsystemet som fungerte helt knirkefritt. Commencal-sykkelen har skivebremser og det skal bli deilig å slippe å skifte bremseklosser hele tiden (noe usikker på om å-bruken i denne setning var riktig). Også litt uvant med dempingen. Heldigvis kan den justeres ned ganske kraftig. Omtrent alle terrengsykler har demping, på tross av at dette er litt harry. Ikke ulikt pels-etterligninger som setetrekk i bilen. Setet var kanskje det jeg var minst fornøyd med. Siden jeg omtrent bare sykler bakker har jeg fått et litt idiosynkratisk forhold til sykkelsetet, og jeg klarte ikke å tilpasse det etter ønske. Heldigvis hadde jeg tatt vare på sete + setepinne fra den gamle sykkelen så det ble skrudd på.

En fin detalj fra Jørgen Leths dokumentar om sykkelløpet Paris-Roubaix, En forårsdag i Helvede (1976) er Eddy Merckx som ved hvert eneste avbrekk i løpet (og de er det noen av pga. blant annet streikende trykkeriarbeider og et par togoverganger) går av sykkelen og justerer setet noen få usynlige millimeter. I hvilken grad dette skyldes et øye for detaljer eller tvangsmessig oppførsel som følge av 70-tallsbruken av columbianske frokosttilskudd kan vi la stå ubesvart her.

Jeg kjøpte den gamle sykkelen i 2002 for 2000 kroner og det var virkelig valuta for pengene. Riktignok ble kranken skiftet for et par år siden (800 spenn) og jeg har trolig brukt mer enn opprinnelige sykkelprisen på å skifte bremseklosser. Men på tross av mye hard sykling, deriblant også på bergensgater med mye knuste glasskår o.l. har jeg aldri hatt en punktering. Giret har ikke fungert skikkelig siste 4 årene, strengt tatt har jeg bare hatt 1, 3 og 7 giret på bakerste skiva tilgjengelig. Heldigvis har det vært akkurat de girene jeg trenger! Siste halvåret har alt bare blitt verre og verre. Girene har blitt enda mer ustabile, kjedet har fått en stygg uvane med å hoppe av i kritiske øyeblikk. Når dekket tilslutt ble skjevt (det ble også skiftet i fjor, ca 400), var det unektelig skriften på veggen. De siste turene ble tatt i et forsiktig, vemodig tempo. Etter jobb i dag bar det bort til fyllingen i Møllendalsveien hvor den etter 5 års trofast tjeneste havnet i containeren.

Litt trist. Det var mange fine øyeblikk med den sykkelen.