Bergen,Månen

Høsten 2001 hadde jeg nettopp flyttet inn i kollektivet hvor jeg bor nå. Den gang delte jeg leiligheten med et par kompiser som befant seg i en slags mellomfase. De var åpenbart lei av å bo i kollektiv, men manglet det nødvendige pågangsmotet som trengtes for å komme seg ut av det. Som en nødløsning hadde de så å si flyttet inn på sine respektive værelser. Der hadde de det rent og pent, de hadde nye møbler, wide-screen fjernsyn, dvd, stereoanlegg, den ene hadde attpåtil parabolantenne. Alt inne på de overfylte rommene sine, og døren var selvfølgelig lukket behørig igjen. Så da satt jeg der alene i stua. En stue som var overfylt med søppel ingen gadd å rydde ut. Rommet var dunkelt belyst av en enslig taklampe som hang så langt ned mot stuebordet at den underdimensjonerte 25W pæra nesten lå oppi de overfylte askebegrene. På den gamle fjernsynsbenken sto et utrangert lite reisefjernsyn hvor elektronikken ga fra seg en så ubehagelig pipelyd at jeg var nødt til å bruke ørepropper hver gang jeg så på fjernsyn.

11. september. 2001 sto jeg opp ganske sent, ikke fordi jeg var en latsabb, men jeg hadde hatt et sent nattskift kvelden før som bartender på Logen. Jeg slo på fjernsynet for å se nyhetene på NRK kl. 15. Hovedsaken var at et et fly hadde krasjet i World Trade Center. I den direktesendte dekningen fra diskuteres mulige årsaker, mens denne diskusjonen pågår kommer fly nr 2. I løpet av noen få sekunder blir det åpenbart at dette er et terrorangrep. Karen med parabolantennen er på jobb så jeg slår av reisetven og går inn på rommet hans for å følge sendingen direkte på CNN. Jeg ringer til noen kompiser som kommer over og så sitter vi der og ser på tv. Etter en times tid traff fly nummer 3 Pentagon. Omtrent på dette tidspunktet står sistemann i kollektivet opp. Han og kjæresten hadde spektakulær skjev døgnrytme og pleide ikke stå opp før langt utpå ettermiddagen. Etter å ha spist frokost inne på rommet sitt sto de et lite øyeblikk i døråpningen for å se litt på det som vi allerede da visste var en av de mest definerede hendelsene i vår tid. Uten at det imponerte turtelduene som hadde helt andre planer enn å være vitne til verdenshistorie for som min samboer sa: “Det er altfor fint vær til å sitte inne å se på fjernsyn”.

Som sagt så gjort. Snart ruslet de arm i arm ut på gaten for å gå en tur. For øvrig den første spaserturen de hadde foretatt den høsten.