Bergen, Månen

Etableringen av et eget norsk pengesystem i 1814 inngikk som en viktig del av det som i ettertid fremstår som et nasjonsbyggingsprosjektet. Moderne mynter og sedlers utseende er sterkt påvirket av at de vidra til å gjøre pengene til et nasjonalsymbol. Det å etablere et eget pengevesen har vært noe av det første en ny nasjon har satt i gang med. Under den amerikanske frigjøringskrigen i 1776 nedla britene forbud mot å produsere sedler i Amerika. Men da revolusjonen, startet var utstedelse av sedler noe av det første som kom i gang. I tillegg til å være et betalingsmiddel fungerte disse sedlene også som propaganda for revolusjonen: ”utgitt til forsvar for den amerikanske frihet” var trykket på sedlene som i tillegg var gravert inn med bildet av en heimevernssoldat. Denne henvisningen til det nasjonale fellesskap preger pengene den dag i dag. Sedlene fremstår som et nasjonalt portrettgalleri over store personligheter i norsk historie. Penger og spesielt sedler har blitt brukt til å formidle et offisielt bilde av nasjonen og\eller de regjerende. Den første seddelserien etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905, den såkalte II-utgaven, inneholdt alle motiver som var preget av omstendighetene: På fremsiden var det portretter av Stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie som i 1814 sikret unionsavtalen med Sverige, og av Tordenskjold som beseiret svensken i sjøslag. På sedlenes bakside var det nasjonale monumentalbygg: Håkonshallen, Nidarosdomen, Akershus Festning. På 1930-tallet var seddelmotivene både i Norge og i resten av Europa dominert av avbildninger av landbruk, fiske, skipsfart, industri, kultur. Blant dem er noen av de mest kjente norske seddelmotivene Fiskevær i Lofoten (5 kr. IV-utg.) og Lensekara (100 kr. IV-utg.). I en periode preget av økonomisk turbulens tematiserer sedlene variasjoner over bygging av landet. Fra senere seddelserier på 70- og 80-tallet husker man at spesielt portretter kunstnere dominerte: Henrik Ibsen, Henrik Wergeland, Camilla Collet, Edvard Grieg osv., samt motiver fra norske folkeventyr og folklore. Internasjonalt er det en viss variasjon. USA har utelukkende portretter av døde statsmenn (det er bestemt ved lov), Australske sedler gjengir scenarier fra kontinentets historie. Muslimske land holder seg til koranen. I de tidligere sosialistiske statene konsentrerte man seg om motiver rundt temaet bygg landet. Avbildninger av levende monarker eller statsledere har i vesten stort sett vært forbeholdt myntene. Unntak finner en stort sett i en del diktaturer spesielt på de sydligere breddegrader har det i det minste tidligere vært en mer utbredt praksis å portrettere disse også på sedler.
I en mer snever forstand kan dette sees på som en symbolsk oppbygging av tillit til en av statens viktigste institusjoner. Men money as national advertisment kan snus på hodet til nationality as money advertisment. Koblingen nasjonalitet-penger bidrar til å bygge opp tilliten og troverdigheten rundt pengene i forhold til den majoritet av befolkningen som fremdeles så på pengene, og spesielt seddelen, med en viss skepsis og tilbakeholdenhet. Det er med andre ord en resiprositetseffekt mellom nasjonalstaten og pengemediene. Det å gjøre pengene om til en nasjonalvaluta er å gi dem merkenavn som de betalende stoler på. Nasjonalstaten kapsler inn tilliten til pengene.

The Engraveyard er en nettside om utseende til papirpenger. Sidene er rikelig utstyrt med eksempler og kommentarer til sedler fra en rekke forskjellige land:

“No one on Argentinian money seems happy to be there. They’d all prefer to be elsewhere – it’s as if this is an imposition on their busy life.” Via Boing Boing