Bergen, Månen

Jeg gjorde opprydning i noen gamle papirer. Blant tingene som dukket opp var utskrift av en artikkel skrevet av økonomene Steven D. Levitt og Sudhir Alladi Venkateshi om økonomien i en narkogjeng: “An Economic Analysis of A Drug-Selling Gang’s Finances”. Artikkelen er ogsÃ¥ viet et eget kapitel (Why Do Drug Dealers Still Live with Their Moms?” i Levitts bok Freakonomics .

Bakgrunnen for artikkelen er et feltarbeid i sosiologi Sudhir Alladi Venkateshi gjorde i en av Chicagos fattige bydeler. Et tilfeldig, men nervepirrende møte med deler av en gjeng crack-dealere (beskrevet i Freakonomics) førte til at Venkateshi ble værende med gjengen i flere år for å lære mer om tilværelsen som narkolanger. Blant informasjonen han fikk tilgang til var utførlige notater over regnskapet til gjengen. Blant annet viser denne informasjonen at narkotikagjengene er organisert veldig likt f.eks MacDonalds: løselig organsiert som franchises til en større, sentral kriminell organisasjon. Gjenglederen rapporterte oppover i hierarkiet til ledere som satt mer sentralt, sistnevnte fikk 20% av alle inntektene som lisenspenger for retten til å selge narkotika i de aktuelle nabolagene. Under gjenglederen er det tre offiserer; en med ansvar for regnskap, en for sikkerhet og en for logistikk. Under disse befant fotsoldatene seg, disse sto for det faktiske salget av narkotika. Helt på bunnen befant et stor skikte med over 200 personer løst tilknyttet gjengen, som utførte tjenester og oppdrag på en ad hoc basis.

På inntekstssiden fløt pengene oppover i systemet, samtidig som det var en del utgifter tilknyttet våpen, støtte til begravelser/familiemedlemmer av innsatte osv. Av en total på ca 5400 gjengmedlemmer tjente de 120 lederne for de forskjellige franchisene ca $100 000 i året, med en timelønn på ca $66. Offiserene under dem igjen tjente ca $700 i måneden, omtrent $7 i timen. Fotsoldatene på bunnen fikk ikke mer enn ca $3.30 i timen. Hvilket er mindre enn den lovbestemte minstelønnen i USA. Som Levitt skriver i Freakonomics:

“In other words, a crack gang works pretty much like the standard capitalist enterprise: you have to be near the top of the pyramid to make a big wage.”

I tillegg kommer den betydelig risikoen forbundet med denne type arbeid, bl.a. var fotsoldatene garantert å bli arrestert en rekke ganger, banket opp/skadet i gjengoppgjør og hadde en 25% sjanse for å bli drept (Hvilket faktisk er en høyere dødsrisiko enn om man sitter på dødscelle i Texas).

Hvorfor velger likevel mange denne type arbeid? I følge Levitt av samme årsak som folk stiller opp i Idol, prøver å bli profesjonelle idrettsutøver, skuespillere, jobbe i media osv. Alle deltar i en turneringsøkonomi hvor gevinsten når man kommer til topps er så stor at mange er villig til å gjøre store offer for å få en sjanse til å vinne.

Tv-serien The Wire beskrivelse av de indre livet til en narkogjeng i Baltimore-ghettoen viser også frem mange av de samme mekanismene beskrevet ovenfor.

Se også bloggen til Levitt: freakonomics.com
Freakonomics kommer i norsk utgave i løpet av våren.