Bergen,Månen

Før pengeøkonomien var fullstendig etablert, utførte handelsmennene store deler av handelsvirksomheten ved hjelp av barter eller tuskhandel. Varer ble byttet med andre varer. Som betaling for varene fikk handelsmennene enten andre varer eller lokal valuta som de brukte til å kjøpe for i det samme markedet. Vekselen ble oppfunnet i Italia på 1200-tallet for å minke behovet for barter, samt for umiddelbare oppgjør ansikt til ansikt og ikke minst for å begrense behovet for mynter som var sårbare for tyveri.

I middelalderen foregikk den lokale handelen på torgmarkeder, mens den internasjonale handelen ble gjort på messer (fairs) som ble arrangert med jevne mellomrom to til fire ganger i året. Disse kunne vare i flere uker og ble gjennomført etter faste prosedyrer. For eksempel startet det med ni dager med salg av tøy, elleve for lær, to uker for varer som ble solgt etter vekt og til slutt to dager hvor gjelden ble gjort opp. Man hadde et system hvor handelsmennene fortløpende førte opp hva de skyldte og hva de hadde til gode. På handelsmessens siste dager gikk en offisiell representant for messen rundt og godkjente disse listene, samtidig som han annullerte de krav som balanserte hverandre. De krav som ble til overs, ble enten gjort opp ved betaling i mynt eller ved hjelp av veksler. Vekselen har det til felles med elektroniske penger at den formidler både informasjon om økonomiske verdier og informasjon om pengebruk. Bruksinformasjonen var en administrativ nødvendighet siden de opprinnelige vekslene var rene gjeldsbrev. Ordet Bank er en direkte oversettelse av italienske banca og henviser til benkene de første italienske bankierene satte seg bak når de drev sin vekselhandel på handelsmessene. Etterhvert begynte enkelte handelsmenn å spesialisere seg på å handle med gjeldsbrev som de tok med seg fra handelssted til handelssted. Denne handelen med veksler utviklet seg til en organisert bankvirksomhet som gradvis spredte seg fra de italienske bystatene og utover kontinentet til Antwerpen, London osv. På grunn av en tilnærmet monopolkontroll over handelsforbindelsen mellom Vest-Europa og Østen hadde de italienske bystatene en sentral og dominerende posisjon i handel og finansliv i Europa i århundrene fra 1400 til begynnelsen av 1600-tallet. Lombard Street i Londons finansstrøk City er en etterlevning av denne tidlige internasjonale bankvirksomheten. Lombards er et gammelt navn på nord- italienere.