Bergen, Månen

Anders Johansen beskriver hvordan Bembakvinnene fører regnskap over hirsebehodningen ved måle mengden etter merker i kornkammerets vegger. Denne tillærte kunnskapen lar seg ikke abstraheres til generelle allmenngyldige regler og kan heller ikke overføres fra kornkammer til kornkammer. Den representerer en kunnskap som er basert kvinnenes årelang erfaring med sine egne kornkammer:

[...] gjennom en langvarig læringsposess, Ã¥r for Ã¥r, tilegner de eldre kvinnene seg litt etter litt evnen til Ã¥ bedømme hvor lenge en haug korn vil vare , og hvor ofte det er forsvarlig Ã¥ brygge øl…Slike anslag utrykker de for eksempel ved Ã¥ si ”Denne maten kommer til Ã¥ vare til gresskarene er modne”

Overgangen fra naturalhusholdningen til pengeøkonomien krever en omstilling fra den praktiske kunnskapens individuelle og subjektive erfaring og til objektive og kalkulerbare enheter; Fra metis til techne. I møte med pengeøkonomien faller Bembakvinnenes evne til å planlegge fremtiden fra hverandre. Forrådene blir solgt videre, ofte til laveste pris og uten tanke for sulten som venter i neste omgang.

Legg merke til den tidsoppfattelsen som er implisert i disse eksemplene fra ’primitive’ samfunn. Tiden henger sammen med den hverdagslige erfaringen. Våren er ikke noe som inntreffer på bestemte punkter i kalenderen, men noe som inntreffer i takt med begivenhetenes gang. Dette i motsetning til klokketiden. Klokketiden er en ren kvantitativ størrelse- abstrakt, tom og løsrevet fra den hverdagslige erfaringen. Handlingens tid, derimot, består av lang rekkefølge av begivenheter. Innenfor en slik tidsforståelse er fremtiden uvirkelig siden de handlinger som fyller den ennå ikke har funnet sted.

Om de ikke forbrukes, blir pengeverdiene akkumulert. Eieren forholder seg indirekte til dem, dvs. han oppfatter dem som investeringer, og han plasserer dem, henvendt mot en åpen og fraværende fremtid, for at de skal realisere en helt ny økonomisk tilstand. I en bruksorientert økonomi blir godene hamstret. Får den ’tradisjonelle bonden’ en god høst, da sår han ikke ut et større areal – da sanker han i lader. Han foregriper ikke det nye, han er forsiktig forutseende. Derfor ofrer han en mulig uvirkelig produksjonsøkning til fordel for de virkelige, nærværende goder som gir ham trygghet innenfor nå’ets horisont.

Dette er et eksempel på hvordan ulike økonomiske former er nedlagt bestemte former for tidsorientering. Pengene skaper en definisjon av virkeligheten som bare kan ” forekomme under forutsetning av abstrakt, lineær tid ettersom de innebærer kalkulasjon på en hypotetisk, i og for seg tom, framtid (Johansen 2001).