Bergen,Månen

Det er over. Finito. Slutt. Nøklene er levert. Min tid i sentrumsbeliggende ungkarskåker er kommet til ende.

Det er en tid for alt og her har jeg holdt på godt ut over normal, anstendig spilletid. I minst fem år har jeg nærmest vært en slags nittitallsdinosaur i et hav av alt for sunne oppkomlinger. Det gamle, slitte kjøleskapet inne i et bortgjemt hjørne av stua står tomt igjen når jeg pakker mine siste fire ølbokser. Mine etterkommere vil sikkert bare bruke dette skapet til å glemme igjen mat. Når jeg slo av det trådløse nettverket (Graceland) var det Nextgentel404055, Speedtouch, Jensen Air Link osv nedover hele nettverkslista. Gamle kjenninger som «Bømlo e best» og «Savner Sandnes Kebab» er borte for lengst. Med andre ord mer lettelse enn vemod i det jeg tok siste runden gjennom mitt hjem det siste tiåret.

Nå er det ut i forstedene til livsfasen mellom ølkjøleskapet i stua og ølkjøleskapet i garasjen.

Godt Nytt År!

Blir den smurt riktig henter hjernen av og til frem glemte gullkorn. I går var det Jonas som i et passe bedugget øyeblikk plutselig tok opp det store middagsbordkompromisset i mitt gamle Magnus Barfotsgate 11-kollektiv (1994-95). Omstendighetene som ledet frem til avtalen er forlengst glemt, men i disse enkle kjørereglene kan man skimte en gryende erkjennelse av at tidligstudietidens entusiastiske frislepp fra den norske småborgerlighetens fintfølelse har en mørk bakside:

“Det er ok å rape ved middagsbordet. Promping er uønsket.”

På en skala fra en til ti: Hvor irritert har Svarthumle vært over alle politisperringene utenfor Nasjonal Jazzscene denne uken?

Mitt inkompetansenivå stiger for hvert år. Når det i forbindelse med utdelingen av Holbergprisen 2009 dukket opp en sjelden anledning til å fortelle ca 160 fremtredende samfunnsmedlemmer at de kommer til å bli stengt inne i et rom sammen for en kort periode var det bare å gripe mikrofonen.

Klokka tikker ubønnhørlig i retning av forstedene. Det er på tide legge fra seg de tilbakelente faktene og den joviale triveligheten og istedet slippe den gretne, anspente forstadsdritsekken frem i lyset.

Her om dagen gikk jeg og min kjæreste søndagstur. Siden vi nå er bymennesker på lånt tid gikk turen i nyfunnet ignoranse ned til Nøstet og fortauene mellom containerkaia og den hektiske trafikken i Torborg Nederaasgate. Som om den infernalske bilstøyen og de kjipe betongveggene ikke var nok å forferdes over for oss skattebetalende boligbyggelagsmennesker med bekkesus og felleshage på nedsiden av altanen så har vegvesenets skiltavdeling tydeligvis sluppet sommervikarene løs på skiltingen. I løpet av snaue to hundre meter blir Möhlenpris stavd på to forskjellig vis. Hvor vanskelig kan det være å finne tøddelknappen? I oljelandet Norge? I 2009?

Nå er det slutt på å lese bøker. Trenger bare skaffe meg en Stieg Larsson-bok som skal ligge halvlest på nattbordet. Det holder. Herfra skal alle diskusjoner avsluttes med et støyende “Noen må få sparken for dette!”